Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Vin’

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

…vi klatrer rundt…

Det var før terrorens tid. Året var 1982.

Vi var fire kamerater som dro på Interrail. Vi reiste sammen fra Nylende jernbanestasjon i Skien til København. To gikk på kino og så pornofilmer. Jeg og en lærersønn hang rundt inne på jernbanestasjonen. Han klimpret på en kassegitar. Mange år senere endte han opp på Notodden. Snart satt vi sammen med to svenske jenter. Det skal ikke så mye til. Vi drakk vin, Vi var unge.

To dager senere leter vi etter hoteladressen de oppgav i Paris. Vi treffer dem. Stemningen fra Køben er borte. Den ene har truffet en canadier.

Paris Je T'Aime

Paris Je T’Aime

Neste dag reiser mine tre venner videre. Toget via Irun og ned til Barcelona, videre til den katalanske badebyen Calella. Jeg blir igjen i Paris. Det er min fjerde dag på interrail. To svenske jenter, canadieren Michael og jeg, som skal begynne i elektrikerlære i midten av august. På denne varme, gode junidagen, streifer vi rundt i Paris. Kjøper billig vin. Drikker i parker, på plener, på benker. Før mørket setter seg, har vi  drukket tolv flasker billig fransk rødvin. Magen er sur. Canadieren stikker av gårde med den lyse svenske jenta – Monica. Han har en jødisk nese. Jeg blir igjen med den rødhårete.
Hun er den eventyrlystne typen. Jeg er den tilbakelendte. Observatøren. Hun drar meg med. Det er Eiffeltårnet som lokker. Det som senere skal males i Jotuns farger. Det er etter stengetid. Vi klatrer rundt de stengte dørene, som skal hindre ville ungdommer – som henne, som oss – i å ta seg opp i tårnet etter at billettlukene er stengt. Vi klatrer rundt og løper opp trappene. Blir varme. Svette. Det er mange trapper. Vi kommer opp til kragen, utsiktpunktet. Det er under oppussing. Under oss ligger Paris. En lav by. Vi ser ned på den. Jeg er kåt. Hun ikke helt klar. Vi kysser. Jeg er forelsket, tror jeg. Jeg er ung. Natten er svart. Lysene fra bulevardene strekker seg ut, over hele den veldige byen. Paris. Skien er langt borte.

Hun forteller meg at hun foretrekker menn med skjegg. Jeg har ikke skjegg. Himmelen er mørk. Ingen stjerner. Plutselig drønner det til. Flere lyn flærer over himmelhvelvet. Sikksakker seg i alle retninger. Åpner mørket. Vi tar det som et tegn. Løper ned trappene. Klatrer over stengslene. Lett som en plett. Hun har sandaler på føttene.

Vinen flyter fortsatt rundt i årene våre. Vi løper vekk fra tårnet, mot bassenget med vannkanonene. Kler av oss. Bader nakne i Paris. Natten er sort. Regnet faller tungt. Ingen mennesker. Jeg kommer opp av det skitne bassenget. Naken. Jeg vet ikke om hun vil ha meg. Jeg er kåt. Vi kler på oss. Det regner fortsatt. Sammen går vi til hotellet i Latinerkvarteret. Jeg stryker meg over haken.

Sengen er fransk. Fjærene ødelagt. Midten henger. Det er umulig å ligge på magen. Vi elsker. Sitter igjen med følelsen av at det var et sympati ligg. Det varer uansett ikke lenge. Jeg er ung. Det er Paris. Det er før terrorens tid, og jeg mangler skjegget.

Fakta:
Jeg var på skinnene i en måned. Min første Interrail. Jeg var full hver eneste dag. Etter at jeg kom hjem streifet jeg rundt i skogene med schaferen Mario. Noen ganger løp vi rundt nede i Lundedalen. Litt senere på sommeren kom kanadieren Michael på besøk med en kanadisk venn. De sov på gulvet i kjellerrommet mitt. Vi drakk sammen med faren min. Han fortalte til og med en historie. Det var sjelden kost. Han var en stille og rolig fyr. Faren min fikk et veldig godt forhold til mine to døtre. Det var godt å se.

 …den beste dama…

– Det var et triks av den gamle skolen. Enkelt. Tilforlatelig. Elegant gjennomført. Perfekt timing. Ofrene merket ingenting. De takket til og med. Med andre ord: Rein kunst.

Ramón kikker litt skrått på meg, med det skjeve smilet, som jeg aldri helt greier å lese. Faen det irriterer meg. Jeg vet aldri, om han snakker sant eller om han bare driver gjøn med meg. Gjøn med gringoen fra Noruega. Den langhåra spansktalende nordmannen, som allerede begynner å få litt gråstenk i håret, selv om han bare er i slutten av tyveårene. Det er meg det. Undertegnede.

Postkort fra Valparaiso.

Postkort fra Valparaiso.

– Det var et eldre ektepar. Du vet, et av de amerikanske parene som forviller seg ned i havneområdet og absolutt skal ta den heisen ingen turister bør ta, for det er der lurendreierne spiller ut triksene sine. De henger der hele dagen, ingen legger egentlig merke til dem, lurer på alt og alle, venter på det rette paret. De er alltid ute etter et par. Et eldre par. Et par som ikke er så lette til beins, at de har mulighet til å løpe fra dem, om det skulle bli nødvendig. Det blir aldri nødvendig. Det dukker alltid opp noen som lar seg lure. Du kan se det på lang avstand. Ja, at de vil bli lurt, mener jeg.

Han ser på meg med det uutgrunnelige blikket igjen. Blunker, den drittsekken.

– Når øyeblikket er der. Da nikker han umerkelig til kompanjongen, som setter seg i bevegelse. Han, er den litt uflidde typen, med et brutalt ansikt, som har vært ute for noen harde knyttnever, i sin tid. Kanskje noen ringer også? En skjev nese og to usymmetriske øyebryn. Kort sagt – ikke akkurat svigermors drøm. Når han går forbi, det intetanende paret, som beundrer den lokale folkloren, spytter han ei jævlig klyse. Grønn gørr. Den treffer perfekt på jakkeslaget til mannen. Alltid på mannen. Det er han som bærer lommeboka, ikke sant?

Ramón lener seg tilbake. Tar vinglasset, som om han vil demonstrere, at det er tomt.
– Det skulle vel ikke være mer vin å få vel?

Jeg sukker dypt og griper motvillig etter lommeboka, som jeg bærer i forlomma. Aldri baklomma. Er jo ikke naiv eller. Roper på kelneren og bestiller en flaske til av husets beste rødvin. Ramón lar blikket sveipe rundt i lokalet. Han sitter med ryggen mot alle, bortsett fra meg, men det store speilet som dekker en hel vegg, gir ham full oversikt, over det halvmørke lokalet med sine mange slitne stamgjester og utenlandske sjømenn. Han griper det fulle glasset og tømmer halvparten, rett ned – uten å la vinen rulle rundt i munnen.

– Greit. Må ha litt å drikke vet du. Blir tørr i munnen av denne historien. Hvor var vi?

-Han har akkurat spytta den grønne gørra på jakkeslaget til mannen, kommer jeg ham i møte.

– Stemmer noruego. Stemmer. Det er da, selve dansen begynner. Jeg kaller det dansen. Det er som en tango. Han glir ut fra skyggen, i det kompanjongen forsvinner inn i heisen og blir med den ned til havneområdet igjen. De ser bare ryggen hans – bred som den berømte låvedøra, fyller nesten to vinduer, den oksen. I samme øyeblikk som offeret oppdager hva som har hendt, er han der og er Moder Teresa selv i hjelpsomhet. Med lommetørkleet tørker han vekk griseriet, før han med begge hender griper om jakkeslagene, til mannen, og unnskylder den grisen som forsvant, den uoppdragne fysakken som ikke vet at man må behandle de eldre med ekstra respekt. Spesielt turistene. Det er jo de vi skal leve av her i Valparaiso. Han smiler bredt og jovialt. Filmstjernesmilet. Du vet, slik de smilte før det ble lyd på filmene. Da måtte de ta i litt ekstra – ikke sant? Det var jo’ke no’ lyd å støtte seg på. Det er mimikken, som gjør at du fikser den besta dama – ikke sant. Mimikken og kroppsspråket. Alt handler om å blende – ikke sant?

Gud hjelpe meg, den Ramón skulle vært amerikansk såpeopera produsent. Han vet eksakt, når han skal legge inn kunstpausene sine, den jævelen. Nå strekker han seg igjen og griper flasken og heller først litt i glasset mitt, før han fyller opp sitt. Lukker øynene, før han smeller hendene i bordet, så hele jævelskapen rister og flaska gjør et hopp, men før den faller utenfor bordkanten, griper han den og setter den tilbake på bordet med et nytt smell.

– De takker’n til og med. De bukker og skraper og vet ikke hva godt de kan gjøre i gjengjeld for en slik nobel handling. Lommetørklet hans er jo ødelagt. Han må, i det minste, få et nytt. Det er da, han blir fornærmet. Han er en gudegave, det er som om hele mannen går i oppløsning av fornærmelse. Hva tror de, at han hjelper eldre mennesker i nød, for å profitere på det? Han gjør jo bare det et hvert sivilisert menneske ville gjort, sørge for at turistene reiser hjem med best mulig inntrykk av Chile og chilenerne. I øyekroken ser han at heisen, som har returnert opp, gjør seg klar til å ta turen ned igjen. Han frigjør seg fra alle takksigelsene og med et elegant bukk, snur han rundt på hælen, griper kammen i baklommen og lar den fare raskt gjennom det oljete håret, mens han går hurtig mot heisen. Smetter gjennom dørene, i det de lukkes, og heisen setter seg i bevegelse, ned mot havneområdet og alle de små bakgatene. Et kjapt handtrykk og et par sedler skifter eier.

Ramón kikker på klokken. Sier det er seint og han må hjem til elskerinnen. Det er hennes tur i natt, sier han og ler høyt. I morgen drar jeg hjem til min kone og barna. En mann på min alder trenger litt adspredelse, sier han og kommer seg på beina, en aning ustø etter to flasker vin. Det er han som har drukket brorparten. Jeg har lyttet til historien hans og tatt notater, knapt leselig, som de pleier å være. Han griper meg rundt skuldrene og gir meg en klem på hver side. Gliser. Slipper meg. Går mot døren, og i det han åpner den, snur han seg og vinker med venstre hånd. Hatten sitter litt på nei, det glimter svakt i hjørnetannen av gull, før han forsvinner ut i mørket.
Valparaiso/Porsgrunn 

En av de mange heisene i Valparaiso.

En av de mange heisene i Valparaiso.

Fakta:
Slik ble denne historien etter at jeg gjenforteller den, 27 år etter at den ble fortalt til meg av Ramon El Porteño. Den er nok ikke helt ordrett gjengitt, og kanskje har jeg lagt til en detalj eller to, som ikke var der opprinnelig. Det må være lov, så sant det gjør historien bedre, for hvem gidder å lese en kjedelig fortelling.
Valparaiso var en gang sjømennenes paradis med havnekneiper over alt med muligheter til å tilfredsstille alle lengsler, som kunne ha bygd seg opp i en ung eller gammel sjømannskropp, etter uker i rom sjø. Den ligger vakkert til, som et amfi, det går heiser fra sjøkanten opp til høyden rundt byen, der du kan nyte en vakker utsikt over det enorme og grenseløse Stillehavet.
Ascensor Artilleria er en av seksten heiser i Valparaiso, og en av de mest populære. Ble tatt i bruk 22. januar 1893. Begge bildene er tatt ved denne heisen en gang på slutten av åttitallet.

Stjerne Flora 2006.
Den gylne rav fargede vinen ligger tungt i glasset. På det slitte kjøkkenbordet, som står ved vinduet, og vender mot den lille kirkegården, ligger en snobbete vinopptrekker med en fuktig kork. Våt, der den har vært i kontakt med vinen til Maria Pia Castelli. Dette er ikke en vin for pyser, den har sterk personlighet, søker et åpent sinn, satt sammen av fire ulike druetyper som den er. Kompleks og rik både på lukt og smak, med et lett oksidasjonspreg – kan den minne om en Jura vin.

Stella Flora erstatter Nordlyset hjemme hos meg.

Noen ettermiddager er det greit å sette seg ved et bord, åpne en flaske vin, la den lufte seg, fylle opp et stort vinglass, snurre innholdet rundt og la det gli over sideveggene i klokken. Sette frem en liten asjett med skinkerull fra Norge og en atten måneder gammel pecorino ost fra Le Marche. Villa Funari lager ikke osten selv, men kjøper den fra lokale produsenter og legger dem til lagring i sin egen kjeller. Når smakene sitter, legges de ut for salg. Denne osten er et lite mirakel med en fuktig kjerne og smaker, som gjør den til en velkommen gjest ved mitt bord. Den passer som hånd i hanske med denne gylne vinen fra Azienda Agricola Maria Pia Castelli. Stella Flora 2006 selges dessverre ikke i Norge, men for alle som liker en hvitvin med karakter – dere må smake denne lille hemmeligheten fra Monte Urano, i Le Marche.
En novemberdag i 2014.

Fakta:
Stella Flora lages av Pecorino, Passerina, Trebbiano and Malvasia. Årlig produksjon ligger rundt 1200 flasker. Det mangler ingen nuller, den lages i et lite opplag. Først 18 måneder på eiketønner, før den får 18 måneder på flaske. Den gyllne fargen skyldes, at den ligger 15 til 20 dager i kontakt med drueskallet. Dette er en hvitvin laget på rødvinsmåten, lang skallkontakt gir mørkere farge enn normalt for hvitvin. Maria Pia kaller det allikevel en hvitvin, og ikke en orangevin.

Fikk bare så innmari lyst på frityrstekt sjømat. Små fisk, blekksprut og annet snaks og litt hvitvin, før jeg samler meg sammen og legger meg til rette i sola. Nær nok havet til å høre dønningene rulle inn over sandstanden. Sommeren nærmer seg. Nedtellingen har begynt: April, mai og med juni kommer sommeren for fullt – håper jeg. Sand mellom tærne er helt allright.

Sommermat fra havet.

Sommermat fra havet.

Maten her er fra Le Marche. Strandbyen Porto San Giorgio kan være veldig stille om vinteren, men med sommeren kommer sommergjestene og de som liker å suse rundt på en deilig varm strand. Spise italiensk is, lese en god bok og kanskje slå av telefonen – gjøre seg utilgjengelig og bare nyte lukten og smaken av saltvann. Drømmer også du om sommer?

…før vinen forsvinner…

Han sitter ute under det nye overbygget, på baksiden av restauranten. Rett over ringveien, som går utenom den lille landsbyen. Jeg kan se han nyter den lokale rødvinen, som lages i Servigliano, bare syv kilometer lengre ned i veien. Innholdet i glasset er mørkt, nesten sort, og svirrer rundt og rundt. Han sitter med øyne lukket, glasset roteres sakte og den purpurrøde vinen kryper opp mot kanten av klokken.

Solo Sangiovese.

Solo Sangiovese.

Solo Sangiovese er en av mine ”vini prelibati” – favorittviner. Som navnet antyder, er den laget utelukkende på Sangiovesedruen, druen bak de berømte Toscanavinene: Brunello, Vino Nobile di Montepulciano og Chianti. Her i Le Marche står den sikkert på egne ben, i Fattoria Dezi’s prisbelønte vin.

Vinskribenten Ian D’Agata, fra Decanter Magazine, skrev en gang at dette var en av de aller ypperste Sangiovesevinene utenfor Toscana og ga den 91 av hundre poeng. Selv lukker jeg også øynene når jeg kjenner den lett syrlige strukturerte sangiovesenektaren fylle munnhulen, lener hodet lett bakover og føler hvordan de velintegrerte tanninene drar lett på innsiden av kjakene, før vinen forsvinner inn i kroppen og fyller den med en fredfull velvære, og en visshet om at dette er en vin som for alltid vil følge meg gjennom livet. En fast gjenganger ved mitt bord i Porsgrunn, som bringer med seg smaken og lukten av Le Marche, dette ville og vakre landet mellom Apenninene og Adriaterhavet – Solo Sangiovese og jeg.

Kjenner du forskjell på smaken, når du drikker vann av et glass eller en kopp?

Samme forskjellen skal det være mulig å kjenne når du løfter ulike vinglass til munnen. Utvalget av glass er stort og produsentene mange. Østeriske Riedel lager druetilpassede vinglass. Det er kanskje å dra det litt langt for mange, men liker du vin, må du ha minst to typer vinglass. Et stort for rødvin og et litt mindre til hvitvin. La gå, skal du kun ha en type, kjøp et romslige rødvinsglass, gode hvitviner trives også med litt luft under vingene.

Produksjonshallen til glassprodusenten Riedel.

Produksjonshallen til glassprodusenten Riedel.


Når du først åpner en god flaske vin, kjenner hvordan vinopptrekkeren glir lett ned i korken, er du i ferd med å skape en liten begivenhet. Kraften du må legge i opptrekket, ploppet når korken forlater flaskehalsen. Store øyeblikk fortjener store glass – med stett.

Inne i produksjonshallen er det varmt. Besøkende får tilgang til et galleri som går langs tre av veggene over arbeiderne, som former den håndblåste delen av produksjonen. Varmen fra de åpne ovnene stiger opp mot taket. Glassblåsere henter glass, varmer det i ovnenes rødglødende indre, former vakre dekantere, som koster en liten feriereise.

De glødende ovnene varmer glass og arbeidere.

De glødende ovnene varmer glass og arbeidere.


To ganger har jeg lagt bilferien innom den lille byen Kufstein, i Østerrike. Etter München har jeg kjørt mot Salzburg, for å ta til høyre mot den gamle OL-byen Innsbruck. Kufstein ligger vakkert plassert ved bredden av elva Inn mellom avkjørselen og den tidligere OL-arrangøren.

På fabrikkutsalget er det mulig å gjøre gode kjøp på andre og tredje sorteringer. Førstesorteringer er dyre selv i Riedels hjemby, men feilene på andresorteringene er knapt synlig. Mange legger alle pengene i dyr porselen, men sparer på vinglassene. God vin fortjener gode glass. Bare vær forsiktig når du vasker dem, for overgangen mellom stett og klokke kan knekke lett. Jeg vasker alltid glassene mine for hånd og tørker dem med en fin lofri klut, før de settes tilbake i skapet, der de sjeldent får tid til å samle støv.

…en svak banking…

Sigden er som sigder flest utstyrt med et kurvet blad. Den jeg holder i hånden har en taggete og veldig skarp egg. Det er den fine lyseblå linskjorten min et tydelig bevis på, der sprer mørke blodflekker seg utover som ringer i et sommervann. Hvordan eggen fant tommelen min, er jeg usikker på, men det åpne, centimeter lange såret er et tydelig tegn på nærkontakt.

En italiensk sigd.

En italiensk sigd.

Jeg tar tommelen i munnen og suger vekk blodet, før jeg presser sårkantene sammen, slik at det stopper å blø. Det er mye blod i en tommel. Heldigvis har jeg et par servietter i lommen. De er såpass fine at de lett fester seg til såret og med et lett press, lar jeg såret hvile lenge nok til at blodstrømmen stopper opp.
Den forførende duften av innhøstingsklar lavendel ligger som en bedøvende tåke rundt meg. Ikke påtrengende, snarere lett innbydende. Lavendel er råvare for mange parfymer, men i sin opprinnelige form her ute er det en subtil dunst av velvære som ligger over planteradene.

Lavendelinnhøsting Petritoli.

Lavendelinnhøsting Petritoli.

I åkeren til Roberto Ferretti er det et dusin mennesker, som beveger seg rykkvis fra bunn av åkeren og oppover mot veien. Det snakkes, prates, deles historier og latteren siter løst. Hender griper rundt plantene, holder dem samlet mens sigden skjærer over stilkene. Alle har hver sin store IKEA-bag, der vi legger den høstede lavendelen. Sakte beveger vi oss gjennom plantefeltet mot solen, som snart berører tretoppene på sin ferd mot natt.

En svak banking i tommelen minner meg om det lille kuttet som ga fra seg så mye blod. Skjorta er ødelagt. Tekstiler og blod, er en dårlig kombinasjon. Når den siste lavendelplanten er høstet, går vi sakte nedover mot en liten varebil, som bugner av den aromatiske planten. Når jeg stikker hodet inn i bagasjerommet for å tømme bagen, fylles hele hodet av livlige parfymedufter. Halvveis bedøvet trekker jeg meg ut, følger resten av gjengen ned mot tre store oppdekte bord. På veien fotograferer jeg en katt som ligger og sløver på toppen av et hagebord, den ser også lettere lavendel påvirket ut, der øynene så vidt åpner seg, da kameralinsen nesten berører kattehodet.

Vinen settes på bordet og en liten flom av små retter kommer ut fra kjøkkenet, til alle dem som har vært med på innhøstningen. Bankingen i tommelen gir seg i takt med vinen som drikkes, og en lang søndag ved foten av Petritoli er i ferd med få en grei slutt.