Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Trøffel’

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

– Se her, sier Bruno. Dette er sommertrøfler.

For meg ser det ut som en pose med delfiafett, men jeg tar i mot og åpner låsmekanismen. Før nesa kommer i nærheten av godsakene kjenner jeg lukten av trøffel. Den siver ut av den åpne posen og bringer meg tilbake til Italia.

– Det lukter utrolig godt, har aldri kjent en lignende lukt av sommertrøffel tidligere, sier jeg og lukker øynene, og stjeler meg til et dypt drag av aromaene, som nå kjennes over hele huset.
– Ligger de i fett, spør jeg, mens munnen fylles av vann.

– Smør svarer, Bruno.

Mellom to fingre glinser den sorte trøffelen av smør.

Mellom to fingre glinser den sorte trøffelen av smør.

Det italienske smøret kan se ut som delfiafett, det mangler den gyllne gulfargen det norske har, og er heller ikke like godt. Jeg stikker fingrene inn i posen og henter ut en av de sorte klumpene. Holder den mellom to fingre, ser på den mot taklampen. Den grove knudrete strukturen stråler i lampelyset. Den ligner på en uslepen sort diamant, hakket ut av en bortglemt gruve langt oppe i Sibillinifjellene, ikke gravd ut av jorden ved foten av et tre.

– Hvorfor ligger de i smør, spør jeg?

– De ligger godt beskyttet i smørret, svarer Bruno.

– Det er et triks vi alltid har brukt. Trøffelen vi kjøper om sommeren fryser vi ned i små pakker, godt innpakket i smør. Når vi tar dem ut for bruk i matlaging, kan vi også bruke smøret. Det er gjennomtrukket av den sorte knollens mektige aromaer. Innpakningssmøret brukes for eksempel i risotto eller sammen med litt nykokt tagliatelle. Disse klumpene som veier rundt tjue gram har vi kjøpt fra en trøffeljeger litt sør for Ascoli Piceno i Le Marche. Alle snakker om de franske og piemontesiske trøflene, men kvaliteten i vår region er minst like god.

Fakta:
Tuber melanosporum er det latinske navnet på denne sorte delikatessen, du enten elsker eller hater. Selv om den hvite trøffelen er mer ettertraktet, og mye dyrere – vil også den sorte oppnå gode priser. Trøffel er godt både med pasta og egg.

…litt småsnacks…

hvitgull
Vi kjørte innom Fattoria Dezi på vei hjem til koffertene, som skulle pakkes, før neste morgens hjemreise. Vinflaskene var allerede rullet inn i bobleplast, tappet etter alle kunstens regler med bred tape, og pakket i en solid pappeske. Tre flasker Servigliano P, tre Regina del Bosco 2011 og en Regina 2006 – alle Deziviner. Og alle klare for reisen hjem til Porsgrunn.

– Er dere sultne, spør Stefano Dezi?
– Tjnaa svarer vi, vi må vel ha litt småsnaks før vi tar kvelden.
– Vi kan lage litt mat her, vi har salami, parmesan, prosciutto og jentene kan steke egg.

Vi takker ja til hyggelig selskap, og Stefano forsvinner ut døren.
Broren David er på sykehuset og fjerner nyrestein, hans kone holder ham med selskap. Det er bare deres to døtre Laura og Lucia, som er hjemme alene med bokseren Arturo.

Når eggene er klare, er Stefano tilbake fra vinkjelleren med en flaske Solo Sangiovese 2012 i den ene hånden, og to tallerkener i den andre – med godsaker fra Parma. I et lite glass i lommen har han en bit hvit trøffel. Da lokket åpnes smyger de forførende trøffelaromaene seg ut, og fyller snart hele rommet med forventninger. Med en kniv skjærer Stefano flak av trøffelbiten, som legger seg over eggene.
En grei mandagskveld. Egg med hvit trøffel. I glasset: Solo Sangiovese – en av mine store favoritter – en eiket sangiovesevin med velintegrerte eiketoner og god syrlighet. Et flott lite måltid på denne reisens siste kveld. Takk til våre vinproduserende venner i 14. Contrada Fontemaggio, Servigliano, Le Marche, som serverte oss litt småsnacks på en mandagskveld.