Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Tango’

Søndag er jeg klar til dyst igjen. Mac’en er ladet og full av god tangomusikk. Tango har forlengst krøpet inn under huden min og preger hverdagen. Hver eneste dag spiller jeg meg gjennom et titalls låter fra den gylne epoken ispedd, en og annen moderne tolkning av tangoen sjel.

En udødelig kombinasjon: Fresedo - Ray.

En udødelig kombinasjon: Fresedo – Ray.

En gang var det en tangoinstruktør, som mente det ville være best å spille kun instrumental musikk på Milongaene. Han mente sangen var et forstyrrende element, all den tid nesten ingen forstår hva sangen handler om. Vel, sangen har alltid vært tangoens sjel og en viktig del av den gylne epoken fra midten av trettitallet og frem til midten av femtitallet. Tango uten sang blir en fort en kjedelig affære, den menneskelige stemmen tilfører en ekstra dimensjon til musikken, som instrumentallåtene mangler.

På midten av trettitallet tar sangeren ett langt steg frem i rampelyset. Tangoen er i ferd med å få en renessanse. De unge elsker den rytmiske stilen til Juan D’Arienzo, og strømmer til de store dansetilstelningene, og radioprogrammene med levende musikk samler lyttere i tusentall. De mer ambisiøse musikerne ler litt av den harde, rytmiske musikken til D’Arienzo, men den åpner dører og gir arbeid til en generasjon talentfulle musikere, og sangere som briljerer under storhetstiden til tangosangen på tretti- og førtitallet.

Det er mange sangere som etter hvert blir synonymt med enkelte artister. Eksempel på slike enheter er: Francisco Fiorentino – Aníbal Troilo, Ángel Vargas – Ángel D’Agostino, Alberto Echague – Juan D’Arienzo, Ernesto Famá – Francisco Canaro, Juan Carlos Miranda – Lucio Demare, Raúl Berón – Miguel Caló. Det hender, imidlertid, ofte at sangere bytter orkester og i perioder har noen orkester to sangere, og det er ikke uvanlig med duetter. En av sangerne som har satt sitt tydelige merke på flere av de kjente orkestrene er ”tjukken” Alberto Podestá, som synger med Carlos Di-Sarli, Francini-Pontier, Miguel Caló og Pedro Laurenz. Søndag får du høre han synge med Det typiske orkesteret til Pedro Laurenz.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

På søndagens Milonga spiller jeg noen av de nevnte sanger – artist kombinasjonene, men også andre. En av mine favoritter er kombinasjonen Ray – Fresedo. Det er mange ulike stiler, men den delikate fraseringen til Roberto Ray passer Osvaldo Fresedos musikk som hand i hanske, en sanger som nydelig vekter sin stemme opp mot musikken. En annen udødelig kombinasjon er Miguel Caló og Raul Berón, en sanger plateselskapet opprinnelig ikke ønsket, men som med sin første innspilling sammen med Calós orkester, tok publikum med storm og sikret seg en plass i tangoens ”Hall of Fame”.

(Alma de Bohemia av Roberto Firpo og Juan Andrés Caruso)
Peregrino y soñador,
cantar quiero mi fantasía
y la loca poesía que hay en mi corazón,
y lleno de amor y de alegría,
volcaré mi canción.

Siempre sentí la dulce ilusión,
de estar viviendo mi pasión.

Pilgrim og drømmer,
jeg vil synge fantasien min
og den gale poesien i mitt hjerte,
full av kjærlighet og glede,
gjennom min ærlige sang.

Alltid kjente jeg den søte illusjonen
av å leve ut mitt begjær.

(fritt oversatt en lørdag formiddag, en smule tilpasset en fri tolkning).

Kilder: 

Todotango.com

Enrique Cadícamo_01

Poeten Enrique Cadícamo. Tangoens Pablo Neruda.

Kom og dans eller bare lytt til min siste DJ-spilling på Furuheim. Søndag drar jeg frem tre av de fire store fra tangoens gullalder. Det blir musikk fra 1938 og frem til 2014. Tango, vals og milonga. Fra Francisco Canaro til Amores Tangos. Søndagens sett åpner med Carlos Di Sarli. Hans oppfordring er krystallklar: Bailemos – La oss danse!

Bailemos
como antes, cariñito,
abrazados, bien juntitos,
sólo un alma entre los dos…
Bailemos

La oss danse
som før, kjære
omslynget, tett sammen
bare en sjel mellom oss to
La oss danse.

(Relativt fritt oversatt, slik jeg føler sangen, når jeg lytter til Mario Pomars stemme).

Hovedtyngden av søndagens låter kommer fra femtitallet. De siste delen av den gyldne perioden, som varte fra 1943 til 1955. Et drøyt tiår, som av en eller annen merkelig grunn sammenfaller med Peronismens storhetstid, i Argentina. En tid hvor parlamentarismen ble tilsidesatt, etter et militærkupp i 1943 og Juan Perón var de facto diktator, frem til han ble avsatt i et nytt kupp i 1955.

Fra 1954 kommer Francisco Lauro med en innspilling av tangovalsen Luna de Arrabal fra 1934 med tekst av Enrique Cadícamo, som for øvrig er tekstforfatter på minst fire av søndagens låter – én av tangoens fremste poeter.

Når tangotekster oversettes kan de lett bli litt korny, men sett i samtidens sosiokulturelle lys, er de ofte romantiske og poetiske, men det handler definitivt om en forgangen tid:

Muchachos, vamos que la luna quiere oír
la serenata pintoresca de arrabal…
la noche es tibia, duerme el barrio y es zafir
el cielo lleno de estrellitas de cristal…
¡Muchachos pronto! que es tan bello saludar
a la novia que duerme inocente…

Gutter, kom igjen, månen vil gjerne høre
den pittoreske sangen fra utkanten av byen…
natten er varm, nabolaget sover, safir farget er himmelen, full av små krystallstjerner.
Gutter, kom igjen! Det er vakkert å hilse sin kjære, i hennes uskyldsrene søvn.
(eller noe slikt, i en rask gjendiktning…for meg er det alltid vakrere på spansk).

Første søndag i april spiller jeg forhåpentligvis for våryre dansere mellom furuveggene på Furuheim. En kveld jeg også sier farvel til tango DJ-ing.
29. mars 2017
Roger Hardy

Kjenner du han Gunnar fra Mo?

-Nei?

Ikke jeg heller, men han ble mitt første møte med tango. Den norske varianten, som ikke ligner så veldig på den argentinske, som er den vi danser til over hele verden. De av oss som liker å bevege oss til trist og melankolsk musikk på dansegulvet.

Fra avslutningsfesten 2016.

Fra avslutningsfesten 2016.

I Grenland samles vi hver søndag på Furuheim Grendehus, så lang det er mulig å komme fra Buenos Aires, uten å forlate planeten vår. Men gjennom å sette sammen gode spillelister til søndagskveldens dans, greier vi å skape noe som ligner på et mini-Argentina, for klubbens medlemmer. Søndag 19. Februar er jeg DJ og vil spille en av mine favoritt tandaer. En tanda er en sekvens på tre sanger, som avsluttes med en cortina – en gardin – som skiller hver dans. På en tangodans – en milonga – er det vanlig å danse tre sanger med samme dame eller mann, før cortinaen forteller deg at det er mulig å bytte dansepartner.

 

Rodolfo Biagi er an av de store favorittene på mange milongaer. Jeg spiller disse tre:

@ Espérame en el cielo. Vent på meg i himmelen. En sang om evig kjærlighet.

@ Alguien. Noen. Om smaken av kyssene, før forholdet falt i grus og tiden som renner ut.

@ Sangre de mi sangre. ”Du er en av de uoppnåelige stjernene, der oppe på min kjærlighetshimmel”.

Rodolfo Biagi.

Rodolfo Biagi.

Som mange andre tangolegender, begynte Biagi i orkesteret til Juan DÁrienzo, en av tangoens fire grunnpilarer, før han på slutten av tredvetallet startet sitt eget orkester. Søndagens tanda er hentet fra midten og slutten av femtitallet, slutten av det som kalles ”La edad de oro del tango” – Tangoens gullalder – som puristene kaller førti- og femtitallet.

 

På søndag spiller vi ikke Nora Brockstedts Tango for to, ikke vil du få danse med han Gunnar fra Mo heller, men i et par timer vil vi prøve å gjenskape noe av den magien, som ligger i den argentinske tangoen. Det blir musikk fra førtitallet og helt frem til våre dager.

Kanskje treffes vi på dansegulvet?

Porsgrunn 15. Februar 2017
Roger Hardy

…jeg snobba dem…

Kona mi liker Sivert Høyem og Madrugada. Både musikken og mannen, selv om han de siste årene har forsvunnet litt i tangotåken, som har lagt seg over ekteskapet vårt.

– Hør på denne sangen, pleide hun å si, mens en eller annen Høyem eller Madrugada sang tonet ut av nettbrettet hennes.

– Musikken er grei den, svarte jeg vanligvis, for å jatte med litt.

Høyem og band, Bergen 2011.

Høyem og band, Bergen 2011.

Den er jo grei. Han synger bra og musikken er passa rocka, det skal han ha. Låtene hans er også ladet med nok melankoli, til at jeg kan like det, selv om jeg ikke innrømmer det offentlig.

– He’s just another bald guy, prøver jeg meg med et snev av sjalusi.

– Come on Roger, he’s just an artist that I like. I still love you. You’re the one for me, svarer min kone meg på sin breie canadiske engelsk.

– I just want to have my photo taken with him, if it is allright with you (lettere manipulerende?).

Så der står jeg med en smart phone i hånda, mens kona mi går frem til Sivert Høyem og bandet hans, som sitter på gulvet og nyter Sushi på en av Bergens mange restauranter. Hun kaster på hodet og smiler flyvertinnesmilet sitt, mens jeg trykker den store knappen inn forsiktig, slik at den fokuserer. Der er hun foreviget med Sivert Høyem, fra Sortland og deler av bandet hans.

Kona mi ville en gang bli flyvertinne og søkte på jobber i canadiske flyselskap, bare for å oppdage at hun var for kort til utføre jobben, derfor er det meg som alltid løfter kofferten hennes opp i hattehyllen om bord på flyene vi reiser med.

Dette er aller første gangen, at jeg bekjenner for verden: Jeg lytter til Høyem selv, når jeg sitter alene og jobber på min Mac – mannen lager jo god musikk. Kansje er han én av de beste rockerne som har krøpet ut fra denne steinura?

På Verftet, Bergen.

På Verftet, Bergen.

Jeg bærer nok i meg den norske sjenertheten eller den greia, som gjør at jeg aldri setter meg ned ved bordet til kjendiser. En gang i 2006, satt vi ved nabobordet til Goldie Hawn og Kurt Russell på Four Seasons Hotell i Toronto. Jeg snobba dem også. Det kunne jo egentlig vært morsomt å slå av en prat, dele historier og erfaringer. De er jo bare mennesker alle sammen. Like avhengig av andre folk, som alle oss andre, sosiale vesener som vi er. Der har vi mye å lære av Fritz, den tretten år gamle puddelen vår. Hunder er direkte og bryr seg ikke noe annet enn å trykke snuten sin opp i skrittet, til alle som kommer deres vei.

Fakta:
12. oktober 2011 var vi på en knallbra konsert på Verftet i Bergen. Intim, vi stod fem meter fra scenen, med høyt trøkk og tre gitarer fra Høyem selv, Knut Schreiner og Cato Salsa. De to siste, fremragende gitarister, som gir både delikate partier og rå-pøs rock’n’roll. Alle bildene er tatt i farta med en mobiltelefon,  blir bra det også – ikke sant? Navnet nevner jeg ikke, siden jeg ikke driver med produkplassering. Grunnen til at jeg skriver om Høyem er at han igjen skal ut på veien. Benytt anledningen, til å bli kjent med én av Norges beste rockere.

Han legger hendene på hoftene mine og presser meg fast og bestemt bakover. Jeg stritter litt imot, før jeg gir etter.

Ukependlere får alltid for lite tid til å gjøre ting som må gjøres og ting de ønsker å gjøre. Slik er det for meg også. Hvorfor tilbringer jeg da mesteparten av lørdagen i et kjølig kjellerlokale på Sundjordet?

Presset er konstant, nølende til å begyne med, så går det lettere. Det er ingenting å være redd for.
tango
Kona mi har bestemt at det er bra for oss, at vi har minst én felles aktivitet, utover det å spise sammen. Det er godt for ekteskapet vårt, påstår hun. I perioder tillater jeg meg å tvile og tar en pause, fra dansingen, men vender alltid tilbake til manesjen.

–       Det ligger i hoftene, sier han.

–       Det er de som bestemmer hvor partneren din beveger seg. Armene må samtidig yte motstand, de må holde samme avstand, slik at det er lett å gi signaler. Dans handler om kommunikasjon. Den må være klar og utvetydig.

scentofawoman
Jeg, nikker og lar meg dytte rundt på dansegulvet, prøver å overføre energien fra senter av hoftene og over i dansepartneren min. Bennie Bartels er både danser og instruktør. Et liv i dans har brakt ham rundt over hele verden. Det er ikke kun tango det handler om, innlæring av nye trinn og spennende bevegelser, det handler mer om tilstedeværelse både i øyblikket og i ens egen kropp. Det å virkelig gjøre det meste ut av alt det lille som er tango.

Noen ganger blir det for mye tango for meg, og jeg trekker meg tilbake til hagen, turer med bikkja, matlaging og åpning av vinflasker. Men det er alltid moro å kunne danse litt på fest. Det er ikke veldig spennende å tilbringe fester med nesa nede i glasset time inn og time ut. For meg handler dansen om det samme som fotballen på løkka. Kontroll og improvisasjon. Forsvar og angrep. Kroppsbeherskelse og tunneler. Finter og små spark på den andres sko. Nærhet og avstand.

For noen kvinner, spesielt for mange i førti-femtiårene, er tango mer enn en dans eller lek. Det er selve livet. Instrumentet som skal bringe dem over i en evig lykketilstand, dansende på høye hæler, mens de sparker i øst og vest. Elegante og lette, som ført av en stille vind. Problemet oppstår i møtet med den mannlige dansepartnerens utilstrekkelighet – det er ikke lett å danse med en rød rose mellom tennene. Eller enda verre; i mangelen på menn som danser tango. Det er en overflod av damer, som utålmodig venter på å bli budt opp til dans, ikke et dårlig utgangspunkt for en mann på jakt – etter lukten av kvinne.

På sitt beste fyller dansen meg med stille glede, når bevegelsene til musikken sitter og jeg fører en partner – en kvinnelig – rundt på gulvet. Kjenner beina hennes sparke opp mellom mine, går rundt henne og avslutter i en fin figur, idet musikken ebber ut. Tango er ikke terapi for meg, men noen ganger går jeg hjem med et lite smil rundt munnen. Føler meg litt som Al Pacino der han danser med en ung dame i filmen – Duften av kvinne – kanskje ingen dårlig følelse…de fleste lukter faktisk godt…
Porsgrunn 29. november 2015

Fakta:
Ikke så mye et fakta, som et fint klipp fra filmen med Al Pacino, der han danser tango med en ung og vakker kvinne.

 …den beste dama…

– Det var et triks av den gamle skolen. Enkelt. Tilforlatelig. Elegant gjennomført. Perfekt timing. Ofrene merket ingenting. De takket til og med. Med andre ord: Rein kunst.

Ramón kikker litt skrått på meg, med det skjeve smilet, som jeg aldri helt greier å lese. Faen det irriterer meg. Jeg vet aldri, om han snakker sant eller om han bare driver gjøn med meg. Gjøn med gringoen fra Noruega. Den langhåra spansktalende nordmannen, som allerede begynner å få litt gråstenk i håret, selv om han bare er i slutten av tyveårene. Det er meg det. Undertegnede.

Postkort fra Valparaiso.

Postkort fra Valparaiso.

– Det var et eldre ektepar. Du vet, et av de amerikanske parene som forviller seg ned i havneområdet og absolutt skal ta den heisen ingen turister bør ta, for det er der lurendreierne spiller ut triksene sine. De henger der hele dagen, ingen legger egentlig merke til dem, lurer på alt og alle, venter på det rette paret. De er alltid ute etter et par. Et eldre par. Et par som ikke er så lette til beins, at de har mulighet til å løpe fra dem, om det skulle bli nødvendig. Det blir aldri nødvendig. Det dukker alltid opp noen som lar seg lure. Du kan se det på lang avstand. Ja, at de vil bli lurt, mener jeg.

Han ser på meg med det uutgrunnelige blikket igjen. Blunker, den drittsekken.

– Når øyeblikket er der. Da nikker han umerkelig til kompanjongen, som setter seg i bevegelse. Han, er den litt uflidde typen, med et brutalt ansikt, som har vært ute for noen harde knyttnever, i sin tid. Kanskje noen ringer også? En skjev nese og to usymmetriske øyebryn. Kort sagt – ikke akkurat svigermors drøm. Når han går forbi, det intetanende paret, som beundrer den lokale folkloren, spytter han ei jævlig klyse. Grønn gørr. Den treffer perfekt på jakkeslaget til mannen. Alltid på mannen. Det er han som bærer lommeboka, ikke sant?

Ramón lener seg tilbake. Tar vinglasset, som om han vil demonstrere, at det er tomt.
– Det skulle vel ikke være mer vin å få vel?

Jeg sukker dypt og griper motvillig etter lommeboka, som jeg bærer i forlomma. Aldri baklomma. Er jo ikke naiv eller. Roper på kelneren og bestiller en flaske til av husets beste rødvin. Ramón lar blikket sveipe rundt i lokalet. Han sitter med ryggen mot alle, bortsett fra meg, men det store speilet som dekker en hel vegg, gir ham full oversikt, over det halvmørke lokalet med sine mange slitne stamgjester og utenlandske sjømenn. Han griper det fulle glasset og tømmer halvparten, rett ned – uten å la vinen rulle rundt i munnen.

– Greit. Må ha litt å drikke vet du. Blir tørr i munnen av denne historien. Hvor var vi?

-Han har akkurat spytta den grønne gørra på jakkeslaget til mannen, kommer jeg ham i møte.

– Stemmer noruego. Stemmer. Det er da, selve dansen begynner. Jeg kaller det dansen. Det er som en tango. Han glir ut fra skyggen, i det kompanjongen forsvinner inn i heisen og blir med den ned til havneområdet igjen. De ser bare ryggen hans – bred som den berømte låvedøra, fyller nesten to vinduer, den oksen. I samme øyeblikk som offeret oppdager hva som har hendt, er han der og er Moder Teresa selv i hjelpsomhet. Med lommetørkleet tørker han vekk griseriet, før han med begge hender griper om jakkeslagene, til mannen, og unnskylder den grisen som forsvant, den uoppdragne fysakken som ikke vet at man må behandle de eldre med ekstra respekt. Spesielt turistene. Det er jo de vi skal leve av her i Valparaiso. Han smiler bredt og jovialt. Filmstjernesmilet. Du vet, slik de smilte før det ble lyd på filmene. Da måtte de ta i litt ekstra – ikke sant? Det var jo’ke no’ lyd å støtte seg på. Det er mimikken, som gjør at du fikser den besta dama – ikke sant. Mimikken og kroppsspråket. Alt handler om å blende – ikke sant?

Gud hjelpe meg, den Ramón skulle vært amerikansk såpeopera produsent. Han vet eksakt, når han skal legge inn kunstpausene sine, den jævelen. Nå strekker han seg igjen og griper flasken og heller først litt i glasset mitt, før han fyller opp sitt. Lukker øynene, før han smeller hendene i bordet, så hele jævelskapen rister og flaska gjør et hopp, men før den faller utenfor bordkanten, griper han den og setter den tilbake på bordet med et nytt smell.

– De takker’n til og med. De bukker og skraper og vet ikke hva godt de kan gjøre i gjengjeld for en slik nobel handling. Lommetørklet hans er jo ødelagt. Han må, i det minste, få et nytt. Det er da, han blir fornærmet. Han er en gudegave, det er som om hele mannen går i oppløsning av fornærmelse. Hva tror de, at han hjelper eldre mennesker i nød, for å profitere på det? Han gjør jo bare det et hvert sivilisert menneske ville gjort, sørge for at turistene reiser hjem med best mulig inntrykk av Chile og chilenerne. I øyekroken ser han at heisen, som har returnert opp, gjør seg klar til å ta turen ned igjen. Han frigjør seg fra alle takksigelsene og med et elegant bukk, snur han rundt på hælen, griper kammen i baklommen og lar den fare raskt gjennom det oljete håret, mens han går hurtig mot heisen. Smetter gjennom dørene, i det de lukkes, og heisen setter seg i bevegelse, ned mot havneområdet og alle de små bakgatene. Et kjapt handtrykk og et par sedler skifter eier.

Ramón kikker på klokken. Sier det er seint og han må hjem til elskerinnen. Det er hennes tur i natt, sier han og ler høyt. I morgen drar jeg hjem til min kone og barna. En mann på min alder trenger litt adspredelse, sier han og kommer seg på beina, en aning ustø etter to flasker vin. Det er han som har drukket brorparten. Jeg har lyttet til historien hans og tatt notater, knapt leselig, som de pleier å være. Han griper meg rundt skuldrene og gir meg en klem på hver side. Gliser. Slipper meg. Går mot døren, og i det han åpner den, snur han seg og vinker med venstre hånd. Hatten sitter litt på nei, det glimter svakt i hjørnetannen av gull, før han forsvinner ut i mørket.
Valparaiso/Porsgrunn 

En av de mange heisene i Valparaiso.

En av de mange heisene i Valparaiso.

Fakta:
Slik ble denne historien etter at jeg gjenforteller den, 27 år etter at den ble fortalt til meg av Ramon El Porteño. Den er nok ikke helt ordrett gjengitt, og kanskje har jeg lagt til en detalj eller to, som ikke var der opprinnelig. Det må være lov, så sant det gjør historien bedre, for hvem gidder å lese en kjedelig fortelling.
Valparaiso var en gang sjømennenes paradis med havnekneiper over alt med muligheter til å tilfredsstille alle lengsler, som kunne ha bygd seg opp i en ung eller gammel sjømannskropp, etter uker i rom sjø. Den ligger vakkert til, som et amfi, det går heiser fra sjøkanten opp til høyden rundt byen, der du kan nyte en vakker utsikt over det enorme og grenseløse Stillehavet.
Ascensor Artilleria er en av seksten heiser i Valparaiso, og en av de mest populære. Ble tatt i bruk 22. januar 1893. Begge bildene er tatt ved denne heisen en gang på slutten av åttitallet.