Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Skien’

…vi klatrer rundt…

Det var før terrorens tid. Året var 1982.

Vi var fire kamerater som dro på Interrail. Vi reiste sammen fra Nylende jernbanestasjon i Skien til København. To gikk på kino og så pornofilmer. Jeg og en lærersønn hang rundt inne på jernbanestasjonen. Han klimpret på en kassegitar. Mange år senere endte han opp på Notodden. Snart satt vi sammen med to svenske jenter. Det skal ikke så mye til. Vi drakk vin, Vi var unge.

To dager senere leter vi etter hoteladressen de oppgav i Paris. Vi treffer dem. Stemningen fra Køben er borte. Den ene har truffet en canadier.

Paris Je T'Aime

Paris Je T’Aime

Neste dag reiser mine tre venner videre. Toget via Irun og ned til Barcelona, videre til den katalanske badebyen Calella. Jeg blir igjen i Paris. Det er min fjerde dag på interrail. To svenske jenter, canadieren Michael og jeg, som skal begynne i elektrikerlære i midten av august. På denne varme, gode junidagen, streifer vi rundt i Paris. Kjøper billig vin. Drikker i parker, på plener, på benker. Før mørket setter seg, har vi  drukket tolv flasker billig fransk rødvin. Magen er sur. Canadieren stikker av gårde med den lyse svenske jenta – Monica. Han har en jødisk nese. Jeg blir igjen med den rødhårete.
Hun er den eventyrlystne typen. Jeg er den tilbakelendte. Observatøren. Hun drar meg med. Det er Eiffeltårnet som lokker. Det som senere skal males i Jotuns farger. Det er etter stengetid. Vi klatrer rundt de stengte dørene, som skal hindre ville ungdommer – som henne, som oss – i å ta seg opp i tårnet etter at billettlukene er stengt. Vi klatrer rundt og løper opp trappene. Blir varme. Svette. Det er mange trapper. Vi kommer opp til kragen, utsiktpunktet. Det er under oppussing. Under oss ligger Paris. En lav by. Vi ser ned på den. Jeg er kåt. Hun ikke helt klar. Vi kysser. Jeg er forelsket, tror jeg. Jeg er ung. Natten er svart. Lysene fra bulevardene strekker seg ut, over hele den veldige byen. Paris. Skien er langt borte.

Hun forteller meg at hun foretrekker menn med skjegg. Jeg har ikke skjegg. Himmelen er mørk. Ingen stjerner. Plutselig drønner det til. Flere lyn flærer over himmelhvelvet. Sikksakker seg i alle retninger. Åpner mørket. Vi tar det som et tegn. Løper ned trappene. Klatrer over stengslene. Lett som en plett. Hun har sandaler på føttene.

Vinen flyter fortsatt rundt i årene våre. Vi løper vekk fra tårnet, mot bassenget med vannkanonene. Kler av oss. Bader nakne i Paris. Natten er sort. Regnet faller tungt. Ingen mennesker. Jeg kommer opp av det skitne bassenget. Naken. Jeg vet ikke om hun vil ha meg. Jeg er kåt. Vi kler på oss. Det regner fortsatt. Sammen går vi til hotellet i Latinerkvarteret. Jeg stryker meg over haken.

Sengen er fransk. Fjærene ødelagt. Midten henger. Det er umulig å ligge på magen. Vi elsker. Sitter igjen med følelsen av at det var et sympati ligg. Det varer uansett ikke lenge. Jeg er ung. Det er Paris. Det er før terrorens tid, og jeg mangler skjegget.

Fakta:
Jeg var på skinnene i en måned. Min første Interrail. Jeg var full hver eneste dag. Etter at jeg kom hjem streifet jeg rundt i skogene med schaferen Mario. Noen ganger løp vi rundt nede i Lundedalen. Litt senere på sommeren kom kanadieren Michael på besøk med en kanadisk venn. De sov på gulvet i kjellerrommet mitt. Vi drakk sammen med faren min. Han fortalte til og med en historie. Det var sjelden kost. Han var en stille og rolig fyr. Faren min fikk et veldig godt forhold til mine to døtre. Det var godt å se.

Bugge Wesseltoft Playin’ ligger hardt på øret via de to hvite pluggene fra Apple og sender den groovy musikken inn i beinstrukturen min og får selv de minste tærne til å riste til musikken. Bugge er en av mine absolutte favoritter enten han lar fingrene leke over pianotangentene og deler julesanger med oss eller når han setter grooven i samtidsjazzens mangefasetterte landskap, inspirert av alt fra togstasjonen Gare du Nord i Paris, elektronisk musikk, et analogt piano og rytmer fra hele verden.

Bugge & Ballantines!

Bugge & Ballantines!

Jeg kjenner ikke Bugge, men jeg vet hvem han er, siden han vokste opp i Skien, et år yngre enn meg. En gang ble jeg med Tore Solheim, en felles venn og trommis fra Borgestad og hans kjæreste på den tiden Gro (?) til Oslo, vi skulle overnatte hos Bugge, som var ute på en spillejobb sammen med sin musikerfar. En dansebandjobb, om jeg ikke husker feil. Feil kan jeg godt huske for vi tre fant oss et spisested i Oslo og fikk den ene etter den andre Matteus flasken på bordet. Den runde portugisiske flasken med rosevin, som var en åttitallsfavoritt. Det ble mange flasker, stemningen høy, men kvelden tok slutt. Stengetid sendte oss ut i en kjølig oslonatt, der vi måtte vente på at dansebandsettet var over.

Vel installert i Bugges leilighet, halvt liggende henslengt på en sofa, ble det satt en flaske whisky på bordet, klok av skade takket jeg nei, men ble i beste mening overtalt til å prøve – det var jo gylne dråper fra det skotske høylandet, morgendugg fra hjemtraktene til William Wallace eller Braveheart. Jeg kjente det med en gang nesa kom i kontakt med duftene av den skotske eliksiren. Det begynte som en svak rumling langt nede i tarmsystemet, bygde seg opp i intensivitet, vokste og ble en voldsom kraft jeg ikke greide å stenge inne. Minnene fra en skoletur i åttende med en stjålet Balantines blandet med Schweppes grapesoda, sto ut gjennom mine sammenbitte tenner og fylte skjortebrystet mitt med kveldens måltid. Derfor kjenner jeg alltid lukten av spy, når jeg hører grooven fra Bugge.
16 oktober 2015 Porsgrunn/ Oslo en gang rundt 1982 (?)

 

Fakta:
Lukten av spy er langt svakere nå, men minnet om den ligger der. I dag hører jeg ofte på musikken hans, lyden av Bugge er cool, laidback og groovy, som få andre norske musikere. En av mine absolutte favoritter.
På telefonen eller macen har jeg:
1997: It’s Snowing on My Piano
2001: New Conception of Jazz: Moving
2009: Playing
2011: Duo with Henrik Schwarz

Vi syklet fra Falkum og ned til byen, forbi Stevneplassen, videre mot Lundedalen, opp forbi Tabernaklet og mot Lie. Der begynte moroa. De snødekte veiene ned mot Hjellen var såpeglatte, men snømengden gjorde det lettere å bremse. Vi tok Liegata ned forbi parken jeg aldri husker navnet på. Tråkke på litt ekstra ved inngangen til parken, der det er rimelig bratt og lot det stå til. Det var om å gjøre å få stoppet syklene, før vi sklei ut i den sterkt trafikkerte Hesselberg gata. En sladd var den vanligste måten å bremse på. Inn med bakbremsa, et bein nedi snøen. Det gikk bra den gangen også, som bildet viser. Vi ble fotografert på vei opp igjen, på vei hjem til Falkum.

Tre Falkumgutter. Fotografert av Vardens fotograf i Prinsessegata i Skien. Rett utenfor der Varden hadde sitt hovedkontor, da bildet ble tatt. Fotografen, navnet står ikke på bildet, så oss fra et av vinduene i avisens redaksjonslokaler, grep kamera og føyk på dør for å få et enkelt oppslag i avisa. Det var den gangen aviser, av Vardens størrelse hadde egen fotoavdeling.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Fra venstre Jørn Hardy med Manchester United skjerf i halsen, Stein Bostad (uten dusk) og Roger Hardy med seilerstøvler og kombisykkel. Alle tre med tidsriktige polvotter, kort boblejakke og sleng i buksene. Slengen i buskene er skjult i støvlene, men jeg kan love at den er der.
Skien en gang på begynelsen av 1970-tallet.

Fakta
Litt usikker på hvor stekt trafikkert Hesselberg gate var den dagen, men en og annen bil passerte. Må innrømme at jeg også er usikker på ruta vi sykla ned til Skien sentrum, men den ruta jeg beskriver er den mest sannsynlige.

Det ble to varme dager. En liten ”indian summer” i slutten av september. Storregnet er glemt, Uværet som skapte et nytt våtmarksområde på Bakkestranda i Skien, der fuglene forsynte seg grådig av halvdruknede insekter, er historie. Porsgrunnselva går fortsatt brun etter storflommen i Telemarksvassdraget. Vannføringen nærmer seg det normale, og alt regnet som falt ser ut til å ha vendt tilbake dit det kom fra. Petra er historie, men om ikke lenge kommer det vel en ny dame med skjørtene fulle av vann.

Grønne blad i motlys.

Grønne blad i motlys.

Fritz og jeg gikk til Frydentopp og nøt utsikten over Porsgrunn, der den brer seg utover på begge sider av elva. Litt senere dro vi ned til Mule Varde, hvor vintemperaturmåleren min falt ned til 13 grader. Det begynner å bli kjølig i vannet og September Swimming Sessions går mot slutten, kanskje glir de over i oktober. Mandag morgen er det Bergen som kaller. I helga var det folkefest i Stoltzekleivene under det årlige motbakkeløpet. Mine 20 minutter og 27 sekunder (fra onsdag) blekner litt mot årets vinner, som tvang rekorden ned under åtte minutter – en fantastisk prestasjon. Dit ned kommer jeg aldri, men det gjør ingenting, for nå leder Manchester United Premier League, foran den bråkete naboen.
Porsgrunn 27. September 2015.

Fugleparadis på Bakkestranda etter Petra.

Fugleparadis på Bakkestranda etter Petra.

Våte spor etter septembersvømmer.

Våte spor etter septembersvømmer.