Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Sirolo’

Dette er min favoritt tur, en flott tur der du ikke kunne tro, det var mulig å gå. Nede fra den lille stranden med alle de små steinene, ser det ut som et stupbratt fjell og det er vel det det mer, men som mange bratte fjell, åpner det opp, når du kommer nærme nok.

Le Due Sorelle

Le Due Sorelle

På kysten av den italienske regionen Le Marche, ligger det et fjell – Mont Conero. Det er der turen starter. Om sommeren parkerer jeg på et jorde ved kirkegården, utenfor den nydelige lille byen Sirolo. Utenom sesongen er jordet stengt og jeg parkerer i sentrum, og går mot kirkegården. Der fortsetter jeg videre på en grusvei, opp og ned litt, forbi noen vinmarker og noen hus, en liten olivenlund med eldgamle trær og videre inn på en sti, som etterhvert kommer til utsiktpunktet over alle utsiktspunkt. Der kan du beundre landemerke le Due Sorelle – de to søstrene.

Gutta på tur!

Gutta på tur!

Ved utsiktpunktet er det mulig å stoppe og ta de bildene du trenger til Instagram og Facebook, før du snur og går tilbake. Hvis du ikke er redd for luftige partier, fortsetter du nedover – det er en wire, festet i fjellsiden,  å holde seg i. Jeg har imidlertid kamera i en hånd og Fritz, puddelen i den andre, men det går greit, bare jeg er forsiktig. Fritz er femten år og ikke alt for glad i å gå nedover, når det er bratt. Femten år tilsvarer åtti menneskeår, så det er helt greit.

Det er bare tre – fire steder, hvor det er ekstra luftig, resten er en vanlig sti gjennom små trær, busker og annen vegetasjon. Av en eller annen grunn tenker jeg på Hardyguttbøkene, og Smugler’s Cov, ett navn jeg av en eller annen grunn husker, fra ett av brødrenes mange spennende eventyr. Det er slik jeg tenker på denne stien, en smuglerrute, fra en fjern fortid, når lokalbefolkningen ville unngå pavens skatteinnkrevere eller noe lignende. Le Marche lå lenge under Pavestaten. Vel nede på stranda blir det ett raskt bad, for oss begge, før vi begir oss oppover igjen. Nå går det unna, Fritz trosser alderen og gir på, drar meg med, kun der det er bratt, stopper han og venter på en hjelpende hånd. Bli med oss oppover og få en følelse av turen opp fjellsiden, der ingen kunne tru at nåkon kunne gå!
Sirolo, en gang i august 2017.
Roger Hardy

 

…gratis fotmassasje…

 

– Du var her i fjor, var du ikke?
– Nei, men vi var her for noen uker siden i juli, overnattet en natt og spiste på restauranten her i strandkanten.
– Ja, stemmer, slik var det. Du liker deg her på stranden i Sirolo, siden du er tilbake igjen, sier han og smiler bredt.

Mannen med solbriller og badebukse, som er i ferd med å legge sammen ledige solsenger er av den hyggelige og omgjengelige sorten. Vi håndhilser og fortsetter samtalen, om hvor deilig det er å ligge på en sandfri strand, for det er det Sirolo tilbyr på sine Spiaggi urbani – bystrendene.

Glattslipte småstein i Sirolo.

Glattslipte småstein i Sirolo.

Den koselige lille badebyen Sirolo, i Ancona provinsen i Le Marche, ligger 125 moh., rett over de fine strendene. Det er, om du liker strender med småstein. Jeg elsker det, disse steinene er slipt runde av havet og er gode å gå på. Hver gang du tråkker på dem, får du en fin liten gratis fotmassasje.

I juli var det fortsatt relativt greit å finne parkering i nærheten. Vi kom ved lunsjtider og måtte da parkere oppe, over strendene, på en gresslette litt nedenfor sentrum. Nå i august må jeg lengre av gårde, det er mye mere mennesker og ikke minst biler. August er Italias feriemåned og det merkes overalt. Men om du ikke er redd for å bli litt småsvett, er det bare fin mosjon. Jeg slapp min kone av helt nede ved den nederste parkeringsplassen, tredve meter over stranden, der den orange minibussen som bringer folk opp og ned fra Sirolo sentrum, stopper og slipper av nye badegjester og tar med de som har fått nok sol og saltvann opp igjen (den går i alle fall i juli og august).

Jeg spiser for mye og har gode kjærlighetshåndbak langs midjen, og går opp og ned til parkeringen jeg fant. Det får meg i det minste til å føle meg litt lettere til sinns, selv om det kanskje ikke vises på baderomsvekta, men den forteller jo ikke hele sannheten – gjør den vel?

Solen går litt tidligere ned her på disse strendene, siden de ligger ved foten av et lite fjellmassiv, kun et av to som bryter den lange marchegianske kysten. Det er også en av de plassene det blir fort dypt, det vil si at jeg må holde meg flytende fire meter fra strandkanten. Vannet er også kjøligere enn andre steder på kysten, deilig på veldig varme dager. Vi gjør det vi pleier ute ved havet, spiser en god lunsj og drikker vin, denne gangen kun en halvliter av husets hvite, en ukomplisert passarina.

Solen forsvinner litt tidligere i Sirolo.

Solen forsvinner litt tidligere i Sirolo.

Når skyggen fra Sirolo kryper nesten helt ned i strandkanten skifter vi og pakker sakene våre. Jeg går opp og henter bilen, før jeg kjører ned og henter Gina. Så vil hun at vi tar La Adriatica, SS16, heller enn motorveien A14, i alle fall et stykke langs kysten. Det er derfor hennes skyld at vi kjører forbi Fattoria Le Terrazze og kjøper noen flasker Rosso Conero fra denne produsenten, som en gang døpte en av vinene sine etter en sang av Bob Dylan, men det blir en annen historie. Dagens handler om småstein og en flott badestrand vi vil besøke om igjen og om igjen.
Sirolo og La Costa Conero 17. August 2015

…innrullet i bobleplast…

Det beste isen i Sirolo får vi her, sier Stefano Dezi. Temperaturen har krøpet over tyve grader og det er perfekte forhold, for å teste kvaliteten på gelato eller sorbetto.
– Vi har dessverre ikke sorbetto på menyen, sier servitøren.
– Men vi kan lage den her og nå om dere vil, fortsetter hun og smiler.

Mange isbutikker og restauranter har en maskin med gjennomsiktig plastikk topp, og et skovelhjul som beveger sorbettoen rundt og rundt. Holder den like over smeltepunktet, en grei avslutning på et godt måltid.

– Dette er ekte sorbetto, sier Stefano. Frisk og lett. Den som står og går i miksemaskiner på restauranter og kafeer dagen lang, er bare masseprodusert og har ingenting med autentisk sorbetto å gjøre.

Sorbetto di limone.

Sorbetto di limone.

Jeg må gi ham rett. Denne har en annen tekstur, en elegant letthet, med en frisk sitronsmak, som fjerner de siste restene av sjømaten vi spiste til lunsj. Stefano er i Sirolo for å fylle opp den lokale restauranten med vinen fra den familiedrevne vingården i Servigliano. I morgen tidlig drar han til Milano med varebilen full av vin. Livet som vinprodusent betyr lange arbeidsdager og mye reising.

Hjemme i vår italienske leilighet ligger femten flasker med ulik Dezi vin, innrullet i bobleplast og tapet etter alle kunstens regler. Hvit og rød. Viner som bringer Le Marche til mitt kjøkkenbord i Porsgrunn. Hva mer kan en mann forlange en en god vin og en moden ost?

Fakta:
Sirolo er en vakker liten landsby med knapt fire tusen innbyggere, som vokser seg litt større om sommeren. Det er flott strender ved foten av Mont Conero. Det kan være vanskelig å finne parkering om sommeren, vær tidlig ute.
Sentrum av byen ligger oppe på den sørlige delen av et fjellmassiv som heter Monte Conero, et av to fjell som bryter den lange sanstranden som går nesten uavbrutt fra Abruzzo i sør og til Emilia Romagna i nord. Under byen ligger det fine strender.