Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Sibillinifjellene’

Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!

 

…en flagrende flanellsskjorte…

 

– Du har gått fort, sier han. Du tok meg igjen. Er du sliten?
– Jeg gikk litt på, svarer jeg og tørker svetten av pannebrasken.

– Det er treningsdagen min, legger jeg til.
– Bra, sier han. Nå kan jeg gå foran og være maskinen.
– Greit for meg, svarer jeg. Antar han bruker sykkelspråket og betegnelsen på den som ligger i front og drar de andre med seg.

Etter en stund snur han seg og presenterer seg.

-Jeg er Tonino Mari.
– Her passerer vi 2000 meter over havet legger han til.

Utsikten fra Monte Sibilla

Utsikten fra Monte Sibilla

Så kommer den ene historien etter den andre om fjellturer. Vinter og sommer. I klatretau, med isøks, i kulde og varme. Og ikke minst om de to mumifiserte personene han fant under en klatretur for mange år siden. Det kom spesialister fra universitetet i Firenze, for å grave dem ut. eldgamle forfedre, som av en eller annen grunn endte opp i en fjellside midt i Sibillinifjellene nasjonalpark.

Vi går videre i stillhet. Den varer nesten et halvt minutt. Tonino er 68 år. En pensjonert mekaniker, som har brukt store deler av fritiden sin i et eller annet fjell. Et år summerte han sirlig opp 75 000 høydemeter – et vanvittig tall. I dag teller vi opp 633 fra turisthytta og opp til toppen av Sibillinifjellet på 2173 meter. Det vil si 118, 4 turer som den i dag. Ingen umulighet, men for én som står i full jobb…. Siden det er en treningstur klokket jeg meg opp til toppen på én time og tjuefem minutter.

Det er 8. November. Jeg går i en flagrende flanellsskjorte og svetter. Tanken om global oppvarming streifer meg, ved bilen var det femten grader celsius. Her oppe kan det ikke være veldig mye kaldere. Vinden som stryker meg langs kinnene føles varm. På veien opp til ryggen hørte jeg gresshoppene synge. Blomsterprakten som endrer seg gjennom året, har imidlertid blomstret ferdig for i år. Naturen er i ferd med å finne vinterroen, selv om vi har nytt godt av én ukelang ”indiansummer” i vårt fantastiske Le Marche.

Fakta:
Monte Sibilla er blitt mitt favorittfjell. Litt fordi det er det nærmeste – til leiligheten – av totusenmeterne, og litt fordi det er et vakkert fjell. Lett å kjenne igjen, høyreist og min inngangsport til Sibillinifjellene.

Andre Sibilliniposter:
http://www.rogerhardy.no/?p=216        26. Oktober 2014
http://www.rogerhardy.no/?p=60          16. Januar 201

 

…alt han eide…

Der Adriaterhavet treffer kysten av Italia, langs Le Marches langstrakte strender, stiger landet sakte innover mot Appeninnene. De første vinplantene ligger bare én drøy kilometer fra det salte havet. I skråningene, der de kan suge til seg den livgivende solen, modnes druene sakte til gode viner.

«Montepulciano in purezza» kaller italienerne det når rødvinen, kun er laget på Montepulciano druer. Det er det vi skal smake, når vi svinger til høyre ved en av de små bruene i Cupra Maritima, og kjører oppover en liten elvedal, mot bakkelandskapet som ligger mellom havet og Sibillinifjellene.

Seksti kilo utemmet energi.

Seksti kilo utemmet energi.

På englenes oase, lager Eleonora Rossi og Marco Casonaletti to viner. Det er 70 euros vinen Kurni som er den mest kjente, som de har produsert siden 1997. Ofte får den tre glass i vinmagasinet Gambero Rosso, «tre bicchieri per il Kurni».

Marco står ute i vinmarken og klipper av grener og gjør vinplantene klare til våren. En stor hund reiser seg fra bakken, i det vi stiger ut av bilen og går opp mellom vinrankene med Montepulcianodruer. Den kommer mot oss i spenstige hopp, danser rundt oss, småbiter – seksti kilo, ung utemmet energi.
– Det er naboens hund som holder meg med selskap, sier Marco.
– Den er stor, svarer jeg. Marco, jeg trenger påfyll til kjelleren min. Er det 2011 årgangen du selger nå?
– Ja, nå er det 2011 som går. Vil dere smake?
Vi går sammen mot vingården, gjennom den enorme porten der de produserer mindre enn seks tusen flasker i året. Kurni blir tappet på litt over femtusen flasker. Kupra, den nye vinen, kommer i et opplag på syv hundre eksemplarer. Småskalproduksjon, for vinnerder.

En Kurni på mitt bord.

En Kurni på mitt bord.

Som vanlig er den en veritabel fruktbombe. En tørr rødvin med voldsom frukt og elegante tanniner, en vin for kjelleren, som bør ligge noen år før den drikkes. En vin som tåler litt tålmodighet. Marco investerte alt han eide i vinmarkene. Plantet vinplantene tettere enn noen annen, tar ut lavest mulige utbytte av hver plante, og får frem en superkonsentrert vin, som viser det fulle potensiale i montepulcianodruen.

En vin som både har sine venner og sine uvenner. Noen finner den for fruktig, mens andre elsker den overdådige rikheten, som er Kurnis varemerke. En vin som kan sove femti år i en kjølig kjeller, om det er noe poeng i å la viner ligge gjemt, under støv, i et halvt hundre år. Det er på bordet, i glasset, at vinen sprer sine vinger, og fyller et menneskesinn med en stille glede.

Fakta:
Kurni får ofte rosende omtaler og god poengfangst av vinannmeldere, men en svensk annmeldelse ga den kun terningkast én.

 …en naturlig tunnel…

 

Gina og Lame Rosse.

Gina og Lame Rosse.

Naturen lager ofte sine egne små kunstverk. Isen definerte landskapene slik vi kjenner dem i dag. Siden den forsvant har vind og vær fortsatt arbeidet med slipe vekk de mykeste delene av naturen rundt oss. I Le Marche finner vi en av disse små naturlige skulpturparkene som er et pågående arbeid. Hver gang det regner, skaves det av små biter og skulpturene formes videre. Denne fjellformasjonen som kalles Le Lame Rosse ser ut til å være laget av sammenpresset sand, grus og stein – en veldig grov struktur. I midten av april ligger det fortsatt en del sammenpresset snø her og der, vannet drypper og jobber utrettelig videre med formene. Dessverre er himmelen disig, blek og egner seg lite for fotografering, men fjellformasjonen er rødlig og vakker.

Stien til Lame Rosse.

Stien til Lame Rosse.

Turen begynner ved Lago di Fiastra der vi krysset demningen, som holder denne kunstige innsjøen på plass. Derfra går turen videre oppover, nedover og oppover i igjen. En lett tur for de aller fleste. Gradestokken i bilen viste 18 grader og det er perfekt turvær. Nesen min antok etter hvert en signalrød farge selv om mesteparten av stien går gjennom en naturlig tunnel, under små trær. Langs stien vokser det litt blåveislignende blomster, men naturen er ikke helt klar til å vise seg frem i full vårdrakt enda. Men her og der ser jeg bladene til ville pionier, som vil pryde stien, om noen uker. Det er bare en knapp uke siden siste snøfall i Santa Vittoria på seks hundre meter. Lorenza, en av våre naboer, nektet å forlate huset i to døgn forrige helg, da temperaturen falt ned mot null grader.

En blek himmel.

En blek himmel.

Denne gangen har vi full klaff med været, og kan nyte dette merkverdige landskapet, formet av den mest overaskende skulptøren av dem alle: Naturen selv.

Med flanell til fjells.

Med flanell til fjells.

Lørdag 11. april 2015, Lame Rosse, Le Marche.

Santa Vittoria og Sibillinifjellene.

Santa Vittoria og Sibillinifjellene.

Våknet tidlig og grep kamerabagen. Solen var på vei opp fra sin skjønnhetssøvn, rød og morgengretten, var den sparsom med varmen. Gradestokken viste fire grader. Jeg vil ha et bilde av Santa Vittoria in Matenano mot de hvitkledde Sibillinifjellene. Jeg finer de små veiene, som fører meg til Løvefjellet – Monte Leone. Der finner jeg Santa Vitorias fineste profil. Lyset er fint, solstrålene slipper fra seg litt mer varme og landsbyen min ser flott ut der den strekker seg ut på fjellryggen. Lett gjenkjennelig med klokketårnet til høyre og kapellet til venstre.

Jesus i krysset.

Jesus i krysset.

På vei ut av Monte Leone etter utført oppdrag, ser jeg den lille Jesusstatuetten, som får meg til å tenke på Rio di Janeiro, solen treffer den og den lyser opp veikrysset, og inviterer nesten alle inn i sin favn. Nesten uten unntak står det kors eller en religiøs statue ved innkjørselen til hver eneste landsby i denne delen av Le Marche. De står der for å beskytte og vokte over oss. Både vi som står opp med solen og de som har hjerte til å sove litt ekstra lenge.
Fredag 10. April i Santa Vittoria in M.

– Se her, sier Bruno. Dette er sommertrøfler.

For meg ser det ut som en pose med delfiafett, men jeg tar i mot og åpner låsmekanismen. Før nesa kommer i nærheten av godsakene kjenner jeg lukten av trøffel. Den siver ut av den åpne posen og bringer meg tilbake til Italia.

– Det lukter utrolig godt, har aldri kjent en lignende lukt av sommertrøffel tidligere, sier jeg og lukker øynene, og stjeler meg til et dypt drag av aromaene, som nå kjennes over hele huset.
– Ligger de i fett, spør jeg, mens munnen fylles av vann.

– Smør svarer, Bruno.

Mellom to fingre glinser den sorte trøffelen av smør.

Mellom to fingre glinser den sorte trøffelen av smør.

Det italienske smøret kan se ut som delfiafett, det mangler den gyllne gulfargen det norske har, og er heller ikke like godt. Jeg stikker fingrene inn i posen og henter ut en av de sorte klumpene. Holder den mellom to fingre, ser på den mot taklampen. Den grove knudrete strukturen stråler i lampelyset. Den ligner på en uslepen sort diamant, hakket ut av en bortglemt gruve langt oppe i Sibillinifjellene, ikke gravd ut av jorden ved foten av et tre.

– Hvorfor ligger de i smør, spør jeg?

– De ligger godt beskyttet i smørret, svarer Bruno.

– Det er et triks vi alltid har brukt. Trøffelen vi kjøper om sommeren fryser vi ned i små pakker, godt innpakket i smør. Når vi tar dem ut for bruk i matlaging, kan vi også bruke smøret. Det er gjennomtrukket av den sorte knollens mektige aromaer. Innpakningssmøret brukes for eksempel i risotto eller sammen med litt nykokt tagliatelle. Disse klumpene som veier rundt tjue gram har vi kjøpt fra en trøffeljeger litt sør for Ascoli Piceno i Le Marche. Alle snakker om de franske og piemontesiske trøflene, men kvaliteten i vår region er minst like god.

Fakta:
Tuber melanosporum er det latinske navnet på denne sorte delikatessen, du enten elsker eller hater. Selv om den hvite trøffelen er mer ettertraktet, og mye dyrere – vil også den sorte oppnå gode priser. Trøffel er godt både med pasta og egg.

…alkymister og svartekunstnere…

Jeg kjenner blodsmaken i munnen. Stopper opp – hiver etter pusten. Svetten driver av pannen. Renner nedover kinnene og nakken. Løfter vannflasken og drikker. Fortsetter roligere. Her inne blant trærne er det skygge. Trolske trær. Knutete stammer kranser stien opp. Kroppstemperaturen stiger i takt med høydemetrene. Hjertet banker og blodet pumper. Det stiger bra, men i dag vil jeg finne ut hvor fort jeg kan gå opp de 920 høydemetrene fra parkeringsplassen i landsbyen Foce.

Lago di Pilato - en sommerdag.

Lago di Pilato – en sommerdag.

Nesten oppe på syttenhundremeter kommer jeg ut av skogen og fortsetter videre innover mot de to små innsjøene som nå utgjør Lago di Pilato – Pilatus innsjø. Det som tidligere var en gang var en samlet dam er nå oftere delt opp i to. Italienerne kaller den «il lago con gli occhiali» – innsjøen med brillene. I Norge ville vi kalt den et tjern, for det er ikke store fjellvannet, men det ligger flott til i enden av en dal, omkranset av flere topper over 2300 metter. Den høyeste, Monte Vettore, ligger litt tilbaketrukket og er ikke synlig fra Lago di Pilato. Djevelens topp – Pizzo del Diavolo – rager imidlertid rett over de to små innsjøene. Det er lett å skjønne hvorfor dette landskapet har inspirert legender og myter.

Lago di Pilato sett fra foten av Djevelens topp.

Lago di Pilato sett fra foten av Djevelens topp.

Under vannflaten lever et sjeldent lite krepsdyr – Chirocefalo Marchesoni – dette skal være den eneste kjente forekomsten av denne skapningen. Folketroen skal ha det til at det var hit Pontus Pilatus legeme ble fraktet og kastet i dypet etter at keiser Vespasiano dømte han til døden. Vannet er dypt nok til å drukne, men bunnen er bare ni meter under veskespeilet. Krepsdyret som lever her blir kun 9 -12 mm lang, men med sin korallrøde farge – farger den i blant vannet rødt – når det stiger til overflaten. Det kan ha gitt næring til legendene som hefter ved Lago di Pilato. Mytene som i middelalderen trakk til seg kappekledde skapninger med svartebøker. En okkult understrøm av tvilsomme krefter – alkymister og svartekunstnere – kom hit for å suge næring av ondskapen i vannet, som ble Pontus Pilatus grav.

Informasjon.
Pontus Pilatus, var den som beordret korsfestelsen av Jesus Kristus.
Turen opp og ned til Lago di Pilato regnes ofte å ta åtte timer, men det avhenger selvfølgelig av den enkeltes form og alder. Det er ikke lov å nærme seg selve innsjøen, da man er redd for å ødelegge livsbetingelsene til den lille skapningen som lever der. Det er ellers ingen vannkilder på veien, ta med nok flaskevann.

En av gledene med å gå i de italienske fjellene, er mangfoldet av blomster. Det var i Sibillinifjellene, i Le Marche, jeg første gang snublet over min norske fylkesblomst.
Siden har jeg ofte, på våren og forsommeren, kommet over relativt store kolonier med den flotte orkidéen. På hjemmesidene til Naturhistorisk museum leser jeg at dagens landbrukspolitikk har ført til at denne vakre blomsten er utrydningstruet. Grunnen er at den trives spesielt godt på beitemarker mellom 300 til 2000 meter over havet. En av konsekvensene av dagens landbrukspolitikk, er færre dyr ute på de historiske beitemarkene, som gror igjen og gir mindre rom for denne perlen av en blomst. Ifølge den engelske utgaven av Wikipedia trives den best på enger, glisne skogområder, lysninger og krattlandskap. Jeg har funnet den på åpne fjellsider, der jeg også har sett både sau og kveg.

Telemarksblomsten i purpurfarge.

Telemarksblomsten i purpurfarge.

Når jeg skriver om blomster, må jeg være forsiktig, for jeg er ingen Carl von Linné (1707 – 1778, svensk naturforsker og lege), bare en som har lært å sette pris på naturens små vakre detaljer. Derfor kan det hende at jeg tar feil, når jeg setter navn på blomster. Naturen glemmer som regel varedeklarasjonen. Det merkverdige med denne blomsten er at den opptrer i to ulike fargedrakter: en nydelig gulfarge og en purpurfarget. I Norge kommer den imidlertid kun i gult.

Ytterligere informasjon:
Norske Wikipedia skriver: “Søstermarihand (Dactylorhiza sambucina) er en plante i marihandfamilien (orkidéfamilien)”. Det rare med denne blomsten er at den opptrer i to ulike farger; en nydelig gulfarge og en purpurfarget utgave. I Norge opptrer den kun i gul drakt, ukjent hvorfor. Det er en vårblomst som blomstrer i april – mai – juni, da kan den dekke store områder med sine fine farger.

…små snirklete veier…

På virkelig varme sommerdager, når varmen har satt seg fast mellom teglsteinsbygningene i landsbyen vår, og luften dirrer av innestengt hete, slik den gjør rett over asfalten på amerikanske bilfilmer, da hender det naboene våre kjører enda litt lengre opp i høyden, for å kjøle seg ned.
Santa Vittoria in Matenano strekker seg 620 meter over havet, og vil være tre grader svalere enn strendene som følger Adriaterhavet. Ifølge Store norske leksikon synker temperaturen, grovt regnet, med 0,5 °C per 100 meters stigning, så lenge man holder seg i troposfæren.

Ytterst på en klippe, Montefalcone Appennino.

Ytterst på en klippe, Montefalcone Appennino.

Riktignok ligger både Montefalcone Appennino 757 m.o.h. og Smerillo 802 m.o.h., høyere enn Santa Vittoria, men vi holder oss godt innenfor troposfæren. Når temperaturen nærmer seg førti grader celcius er gode råd dyre og hver grad teller. Disse to landsbyene ligger også nærmere Sibillinifjellene, kanskje er det enda en halv eller hel grad å hente der?

I Middelhavet er det populært med øyhopping, noe du også kan gjøre langs norskekysten. Men her i det italienske innlandet, er det ingen øyer å hoppe mellom. Alternativet er landsbysurfing. Med bil eller sykkel kan du kjøre eller sykle langs små veier som bringer deg opp og ned mellom de ulike landsbyene i området. Dette er en rolig og stille del av Italia. Et sted du reiser til, når du har behov for å komme vekk fra stress og mas. Små steder med stillestående liv, hvor du kan finne en etterlengtet ro. Er du redd for stillhet? Da må du heller reise til charterturismens favorittdestinasjoner andre steder langs Middelhavet.

Le Marche er overstrødd med små landsbyer, mange av dem troner på toppen av små fjell eller åskammer, med en fantastisk utsikt over landskapet rundt. Det er ofte et lappeteppe av landbruksareal; vinmarker, olivenlunder, solsikkefelt, og andre dyrkbare produkter, som forsyner både denne regionen og andre med gode matvarer. Små snirklete veier snor seg opp og ned og forbinder alle disse små landsbyene med hverandre med et fint lite nettverk av kommunikasjonsårer. Luften er klar og ren. Det er ingen store industrianlegg i vår del av Le Marche, som er kjent for sine mange små familiedrevne bedrifter som produserer varer til Italias moteverden.

Når den steikende augustsolen senker seg bak fjellene, driver menneskene ut til landsbyenes åpne plasser, for å finne kveldsbrisen, som noen ganger kommer sivende ned fra Sibillinifjellene. Nå går det an å kjøpe seg en italiensk gelato, uten at isen renner ned over håndleddet, før du er ute av butikken.