Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Santa Vittoria’

Jeg tråkker på en kastanje ved PP-Senteret, i Porsgrunn. Fritz og jeg har vært hos veterinæren og trukket tenner. Han er litt ustø etter narkosen, og øm i kjeven med tre tenner mindre, i den fjorten år gamle munnen.

Kastanjer.
Vi nordmenn har ikke samme forholdet til kastanjer som italienere. I området vårt – Le Marche – er det talløse festivaler til ære for kastanjer. Vi besøkte èn av de mest populære i den lille landsbyen Smerillo. De smale svingete veiene er, i dagens anledning, enveiskjørte. En endeløs rekke av biler står i veikanten. Den lille landsbyen er stappfull av mennesker, som knasker på denne italienske delikatessen. I Italia blir det aller meste som kan spises før eller senere en delikatesse, og får sin egen fest. Jeg slipper av Gina i krysset ved inngangen til Smerillo og kjører videre for å finne en parkering. Uheldigvis for henne, som har valgt stil foran komfort, ved valg av fottøy, må jeg parkere nesten to kilometer nede i veien.

Kastanjer.

Vi kjøper med oss noen grilla og en pose friske kastanjer og drar hjem til familien Orazi, hvor vi er invitert på søndagslunch. Vi er som vanlig seint ute, men rekker å spise oss gjennom diverse retter, før David griller de medbrakte kastanjene og vi spiser dem sammen. I de små kaffekoppene er det like mengder sambuca og espresso. En lang søndagslunch med venner skal ha en søt og sterk avslutning.
Smerillo og Santa Vittoria in Matenano 16. Oktober 2016

Fakta:
Familien Orazi ble våre første venner i Santa Vittoria in Matenano. Vi har spist mange luncher og middager sammen med dem. Ofte må vi hjem for å hvile litt etter et overveldende måltid med flere retter og litt vin. Vanligvis drikker vi bestefarens hjemmelagde vin, men årets vinhøst har slått feil for Don David og vi drakk denne gangen min medbrakte Pecorino.

Stolen er opptatt. Der sitter landsbyens ordfører, den jordnære, Fabrizio Vergari. Mannen som solgte seg ut av skofabrikken sin, for å bli pensjonist og før støvet hadde lagt seg, var han valgt til landsbyens nye ordfører. Hver fredag blir han barbert og stusset av frisøren Dante.

Dantes frisørsalong.

Dantes frisørsalong.

Dante er den mest presise frisøren, som noensinne har klippt håret mitt. Du merker med en gang at dette er en mann som er stolt at jobben han gjør, og setter sitt varemerke på klippen. Jeg har kommet ned hit og han har kikket i nakken min og fortalt at dette er ikke hans klipp, og det har stemt. Det hender håret mitt gror så fort, at det må klippes i Norge.

Dantes frisørsalong er et møtested for voksne menn. Hver dag sitter det alltid noen i stolene og snakker, forteller historier eller bare får tiden til å gå. Fabrizio viste meg i går kirken, som ligger vegg i vegg med rådhuset og frisørsalongen. Vi gikk inn fra rådhuset og ut på galleriet, der viste han meg skadene kirken fikk under jordskjelvet, som rammet naboregionen Umbria, med slik ødeleggende kraft den 24. August, i år. Etterdønningene fra det skjelvet nådde også til Santa Vittoria in Matenano. Kirken er nå stengt.

Dantes Frisørsalong - en møteplass.

Dantes Frisørsalong – en møteplass.

Det er ingen enkel jobb å få hjulene til å gå rundt i den lille landsbyen med litt over 1400 innbyggere. Det første Fabrizio gjorde, da han ble valg, var å si fra seg godtgjørelsen. Pengene gikk tilbake til de kommunale budsjettene. Dagen før vi reiser hjem betalte jeg våre to avdrag med kommunale avgifter, til sammen 162 euro.
Santa Vittoria in Matenano, 14. oktober 2016

Fakta
Dantes frisørsalong ligger vis a vis det gamle herskapshuset Palazzo Lamponi, der leiligheten vår ligger. Prisene hans er uendret siden vi kjøpe den i 2011. Klipp 10 euro og en barbering til 3,5 euro.

…det ensomme slaget…

Jeg kjører alltid inn i landsbyen gjennom portalen i klokketårnet, over brosteinen som forbinder bygningene på hver side av hovedgaten Corso Matteotti. Det rister svakt i bilen, støtdemperne greier ikke absorbere vibrasjonen fra det ujevne veidekket – brosteinen – og får drøvelen til å komme med en svak syngende lyd. Minner litt om mongolsk strupesang.

Klokketårnet er landsbyens landemerke.

Klokketårnet er landsbyens landemerke.

Hvert kvarter slår kvarters klokka sine slag, og hver hele time slår timeklokken sine. I løpet av et døgn blir det mange slag. Santa Vittoria in Matenano er en stille liten landsby. Den freden brytes hvert femtende minutt av et eller flere slag. Det ensomme slaget, kommer et kvarter over midnatt. Hvor mange slag slår klokka i tårnet i løpet av et døgn?

Her kan du se et morsomt lite klipp fra en italiensk film, som handler om tid og kulturforskjeller:
https://www.youtube.com/watch?v=xtjPuX92rYs

Fakta:
Klokketårnet Torre dell Albate Odorisio ble bygd mellom 1235 og 1238.

…små snirklete veier…

På virkelig varme sommerdager, når varmen har satt seg fast mellom teglsteinsbygningene i landsbyen vår, og luften dirrer av innestengt hete, slik den gjør rett over asfalten på amerikanske bilfilmer, da hender det naboene våre kjører enda litt lengre opp i høyden, for å kjøle seg ned.
Santa Vittoria in Matenano strekker seg 620 meter over havet, og vil være tre grader svalere enn strendene som følger Adriaterhavet. Ifølge Store norske leksikon synker temperaturen, grovt regnet, med 0,5 °C per 100 meters stigning, så lenge man holder seg i troposfæren.

Ytterst på en klippe, Montefalcone Appennino.

Ytterst på en klippe, Montefalcone Appennino.

Riktignok ligger både Montefalcone Appennino 757 m.o.h. og Smerillo 802 m.o.h., høyere enn Santa Vittoria, men vi holder oss godt innenfor troposfæren. Når temperaturen nærmer seg førti grader celcius er gode råd dyre og hver grad teller. Disse to landsbyene ligger også nærmere Sibillinifjellene, kanskje er det enda en halv eller hel grad å hente der?

I Middelhavet er det populært med øyhopping, noe du også kan gjøre langs norskekysten. Men her i det italienske innlandet, er det ingen øyer å hoppe mellom. Alternativet er landsbysurfing. Med bil eller sykkel kan du kjøre eller sykle langs små veier som bringer deg opp og ned mellom de ulike landsbyene i området. Dette er en rolig og stille del av Italia. Et sted du reiser til, når du har behov for å komme vekk fra stress og mas. Små steder med stillestående liv, hvor du kan finne en etterlengtet ro. Er du redd for stillhet? Da må du heller reise til charterturismens favorittdestinasjoner andre steder langs Middelhavet.

Le Marche er overstrødd med små landsbyer, mange av dem troner på toppen av små fjell eller åskammer, med en fantastisk utsikt over landskapet rundt. Det er ofte et lappeteppe av landbruksareal; vinmarker, olivenlunder, solsikkefelt, og andre dyrkbare produkter, som forsyner både denne regionen og andre med gode matvarer. Små snirklete veier snor seg opp og ned og forbinder alle disse små landsbyene med hverandre med et fint lite nettverk av kommunikasjonsårer. Luften er klar og ren. Det er ingen store industrianlegg i vår del av Le Marche, som er kjent for sine mange små familiedrevne bedrifter som produserer varer til Italias moteverden.

Når den steikende augustsolen senker seg bak fjellene, driver menneskene ut til landsbyenes åpne plasser, for å finne kveldsbrisen, som noen ganger kommer sivende ned fra Sibillinifjellene. Nå går det an å kjøpe seg en italiensk gelato, uten at isen renner ned over håndleddet, før du er ute av butikken.

…Volare, oh oh…

Vi har vært heldige med naboene våre. Santa Vittoria In Matenano er en liten landsby med litt under femten hundre innbyggere. Den ligger fint til på toppen av Matenanofjellet med god utsikt over det kupperte landskapet mellom fjellene og Adriaterhavet. Etter fire år som eiere av en leighet midt i landsbyens historiske sentrum, er vi veldig fornøyd med valget vi gjorde. Vi har fått oss et annet hjem midt i hjertet av Le Marche. Når vi nærmer oss landsbyen igjen, etter et par måneder i Norge, stiger pulsen i det vi begynner på de mange svingene, det siste stykket opp til landsbyen vår. Vissheten om at vi har en uke med fine opplevelser foran oss fyller årene med forventninger.

Grilling_01
Hvert år har naboene en liten gatefest i bakgata. De låner bord og benker hos kommunen, lager mat sammen, kjøper inn litt lokal boblevin og noen liter av den lokale hvitvinen laget på passerinadruen. Det er alltid nok mat i Italia, og god mat. Flere av naboene våre er flinke til å lage mat med fokus på det enkle, som tar vare på matens naturlige smaker.

Bordets gleder.

Bordets gleder.

Allsang.
Etter måltidet er det show-time. Naboene våre liker karaoke og synger i vei på gamle italienske klassikere. Alle synger med den stemmen de har, det er bare gjestene fra Norge som holder seg litt i bakgrunnen. Først når Volare strømmer ut mellom teglsteinsbygningene glemmer vi sjenertheten og lar det stå til.
Volare, oh oh…
Cantare, ohohoho…
Nel blu dipinto di blu
Felice di stare lassù.

Santa Vittoria in Matenan, 6. august 2014

…trærne bøyer seg…

Snøen kom uventet, som den ofte gjør, når leiebilen har sommerdekk og utleieren er en tre timers kjørebort borte, på flyplassen Ciampino i Roma. Her står jeg, snøen laver ned og pynter landsbyen vår til jul. Et mykt teppe brer seg over alle teglesteinshusene, bilene og de menneskene som er ute og ser på den årlige begivenheten.
Snøvær i Santa Vittoria in Matenano
Santa Vittoria ligger på 626 m.o.h., en fjelltopplandsby blant mange andre, i denne delen av Le Marche. Jeg fanger snøen på minnebrikken, glad og fornøyd, jeg elsker snø og ski, men denne gangen litt mindre enn normalt – siden bilen har fire sommerdekk, og jeg glemte å leie kjettinger. Heldigvis kan jeg spørre min fotografvenn Aquilino om hjelp, Aquilino fra Milano, gift med lærerinnen Lorenza og en god og kompromisløs fotograf. Kompromissløs, fordi han foretrekker storformat og multieksponeringer. Han tar gjerne fire eksponeringer i løpet av et døgn og fanger da lyset fra mange sider og med ulike valører. Noen ganger trikser han også inn noen stjerner i studio med enda en eksponering. Det blir ikke mange slike eksponeringer I løpet av et år, men negativene blir store.

Aquilino forlater aldri Santa Vittoria, utenom på den ukentlige storhandelen eller når han drar rundt på sitt monstrøse kamera. I dag gjør han et unntak. I hans lille Fiat Panda kjører vi ned til Servigliano og får kjøpt inn kjettinger. Han forteller, at han som regel merker jetlaget, når vi passerer lille Cureta (fem kilometer fra SV). Utenfor bilen fortsetter snøen å legge seg over oliventre, vinranker, biler, veiene og ikke minst husene. Et eventyrlandskap trer frem. Hvitere og hvitere. Trærne bøyer seg dypere og dypere ut over veibanen, drysser snøen sin over passerende biler og gjør kjøreforholdene enda litt vanskeligere.

I Santa Vittoria kjemper en liten Komatsu 714 kompaktlaster mot snømassene. Den reiser seg opp på to og skyfler snøen foran seg, tar fart og får den unna vår lille hovedgate.
IMG_5460
I løpet av to dager kom det seksti centimeter snø. Skolene var stengt i nesten en uke. Barna tok frem akebrettene, en og annen snømann ble modelert frem og landsbyen vår var vakker i hvitt. Kjettingene gjorde nytten sin, brakte bilen uskadd ned i lavlandet, der veiene var bare, og vi dro hjem – én italiensk vinteropplevelse rikere.

November 2013.

…all’anconetana…

...alla aconetana...

…alla aconetana…

– Har dere aldri fisk på menyen Giampiero.
– Kun når vi lager stoccafisso i vinterhalvåret. Det er ingen sommerrett.
– Hvordan lager dere stoccafisso, som portugisisk baccalao…?
– Nei, ikke som baccalao, dette er noe helt annet. Vi lager stoccafisso all’anconetana (Ancona er regionshovedstad i Le Marche), og det er en hvit rett. Vi putter noen få tomater opp i gryta, men det ligner ikke i det hele tatt på den retten som druknes i tomatsaus.
Så legger han til med trykk på hver stavelse: Lo stoccafisso deve essere di prima scelta – det må være førsteklasses tørrfisk, før han roper på sin kone.
– Daniella hent den store tørrfisken fra lageret.
Noen sekunder senere kommer en kjempe av en tørrfisk inn i restauranten i Daniellas faste grep.
– Se her, den har kvalitetsstempel fra Lofoten.
– Lofoten, utbryter jeg, Er det sant? Faren min var fra Lofoten, Værøy, la isola piú bella del Lofoten. Dette er fantastisk, her må jeg reise nesten ned i bunnen av Europa, for å spise tørrfisk. Dere vet at det på Værøy og eller i Lofoten finnes tørrfisk sommelier-er, som lukter på fisken, ser på fargen – gjennomskinnligheten – før den kastes i ulike kasser, merket med de ulike kvalitetene den sorteres i.
– Send en mail en gang dere kommer i løpet av vinteren, så lager vi stoccafisso all’anconetana.
– Du vet, legger han til mens han legger armen rundt skulderen min, de kommer helt fra Ancona og Ascoli, for å spise her, når Daniella lager sin versjon av all’anconetana.

ps: i bakgrunnen skimtes en Garofoli, Serra Fiorese, en eiket Verdicchio av en annen verden.
Juni 2012.