Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Restaurant’

 

Alle ferier skal starte med et smell. For oss betyr det en lunch med havets delikatesser. Det finnes ingen bedre steder å begynne enn Damiani e Rossi på Lungomare i Porto san Giorgio. Det er en slapp tirsdag i Le Marche. Bølgende fra en litt opprørt Adriaterhav slår innover sandtranden som strekker seg så langt øyet ser, både sørover og nordover den langstrakte kysten. Et lett vårregn legger de små vanndråpene sine på de få bilene utenfor restauranten, kaktusene foran fasaden og på oss, der vi går raskt fra bilen og til inngangsdøren. I lokalet er vi alene sammen med Aurelios kone og en servitør.

2016_logoDeR
Dette er fordelen med å reise utenfor sesongen, det blir tid til å prate om mat og vin, Le Marche og hvorfor Damiani & Rossi aldri har fått en Michelinstjerne. Vi har spist på flere stjernerestauranter og Aurelios kjøkken holder det samme høye nivået. Han lager små velsmakende enkle retter med respekt for råvarene og delikate smaker. Ofte finner vi er små smaksoverraskelser i rettene hans. Hmm…det var jo spennende, finurlig…

Hans kone Ornella sier det slik:
-De eneste stjernene vi får, er de som lyser opp natten over hodene våre. Når vi demper belysningen om kvelden, kan vi se dem glitre på himmelen over oss. Hvorfor vi ikke har fått en stjerne? Hvem vet?

2016_var_egg

Rett nummer én: Laget til påskemenyen, men ble også med på vårmenyen. En eggrett. Delikat og smaksrik, velbalansert og vakker. Egg og kaviar.

2016_var_blekksprut

 Rett nummer to: Artisjokk og små blekkspruter fra grillen. Enkelt og veldig godt.

2016_var_risotto

Rett nummer tre: Risotto med gambero rosso. En veldig al dente rissotto rett, slik det skal være, med grønnsaker kuttet i små terninger spredd utover tallerkenen, en fargerik symfoni, en hyllest til våren med ulike beter, mango og asparges, og noen biter av den smaksrike og søte gambero rosso.

2016_var_hovedrett

Rett nummer fire: Hovedretten er fisk: Lepidopus caudatus, en slank, ål-lignende fisk fra Middelhavet. Smaksrik og god.

2016_var_dessert

Rett nummer fem: Den fargerike desserten i Italias farger, slik det fremstår på flaggene som har hengt ute hele året og mistet noe av den skarpe fargen, men fått mer dybde og substans. Som Ornella sa:
– Først skjærer Aurelio bort det våte i tomaten og fjærner skallet. Så kokkes det lenge på veldig svak varme i sukkerlake. De små tomatbitene skal være søte, men ha litt tykkemotstand.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

Det er syv år siden vi spiste her første gangen. Den gangen vi var på leting etter en plass i Le Marche. Vi bodde på et hotell helt sør på Lungomare og spaserte nedover strandpromenaden på leting etter en bedre middag. Det fant vi i den opplyste glassklossen, som huser Aurelio og hans Damiani & Rossi restaurant. Et fyrtårn for oss matelskere på let etter den neste store kulinariske opplevelse. To menyer, femrettere, og en flaske hvitvin kostet i mars 2016 110 euro.
Porto San Giorgio, 22. mars 2016
@Roger

Forrige besøk i august 2015 kan du lese om her!

De kikker på hverandre, ser seg rundt, løfter på lokket én gang til. Min kone spør sin niese:
– Dang, har du sett risen?
– Nei, men den kommer sikkert snart. Kanskje de har glemt å sette den på bordet?

Porsgrunn Asian gatemat.

Porsgrunn Asian gatemat.

Det er lønningsuke og vi er på Porsgrunns nye restaurant, Soi 5 som serverer Asian Street Food på porselen. Mine to filippinere ser litt rystet ut, da det går opp for dem at det er en smaksmeny uten ris. Etter to retter uten denne livsnødvendige følgesvennen til de to damene, må de innse at det serveres asiatisk mat uten ris både i Norge og i Asia.
Soi 5 springer ut fra Friisebrygga Mat og Vinhus versjon xx, som fikk en kort levetid. Det er høst og tid for forandring. Lokalet har fått en enkel, men effektiv oppgradering i form av fine veggmalerier i en markant og solid strek. Baren har fått bambusdrakt og om vi ikke helt sitter på en fortausrestaurant i en mørk asiatisk bakgate, koser vi oss med velsmakende småretter på smaksmenyen. Asiatene min drikker cola, som asiater ofte gjør, mens jeg kjører en grei vinmeny.

– Jeg begynner å bli mett, sier min kone, men de skulle servert litt ris. Vi filippinere må alltid ha litt ris, det er vår «comfort food». Det spiser vi flere ganger om dagen, hjemme på Filippinene subsidierer regjeringen prisene, slik at alle kan sin få daglige ris.

– Løsningen, sier jeg, er at vi rigger til et lite «emergency kit» med ris hjemme, ferdig kokt og bringer det til restauranten neste gang. De vil sikkert se gjennom fingrene med det, bare dere ikke setter den midt på bordet. For vi likte maten og vil komme tilbake igjen, med eller uten ris.
Porsgrunn 16. oktober 2105