Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Porsgrunn’

Hun gjør som jeg ber om, går til hyllen med alle de store te-boksene. Leter litt, tar ut den rette og rister lett på den.
– Er de mange som kjøper Pu-ehr te av deg, spør jeg lettere henslengt.
– Nei, det er det ikke, svarer hun kontant.
– Er vi kanskje de eneste i Porsgrunn, spør jeg så.
– Neeei, hun drar litt på det; det er en eldre dame og en yngre mann, som også kjøper litt av det i blant. Det er jo en litt spesiell te, legger hun til.
– Nettopp, svarer jeg. Vi snakker om teens Barolo – kongen av te.
– Den smaker jo litt jord, svarer hun.
– Det er jordtonene, som gjør den god, svarer jeg.

Hun setter posen med 200 gram på disken og spør om jeg vil ha noe annet. Jeg ber om en oolong-te, betaler og går hjem igjen.

Porsgrunn hadde ifølge SSB 35 755 innbyggere i januar 2015. Det betyr at vi er blant 0,14 promille delen av Porsgrunns befolkning (når jeg inkluderer min yngste datter blant Pu-ehr drikkerne, hun er litt av og på, men…), som drikker denne ukjente te-varianten i byen vår.

Det får meg til å lure på hva som skjedde med den lille gutten, som vokste opp med en gul tepose i koppen. Det ligger mange år mellom den gule Lipton posen og den smekre hvite tekoppen på frokostbordet mitt. På den annen side, så drakk jeg ikke Barolo den gangen heller.
Lørdag 23. april 2016
Roger@

Faktaboks:
Teposene ble kjøpt på Kaffe og Thespesialen i Porsgrunn.

Wikipedia, på engelsk, forteller:« Pu-erh or Pu’er is a variety of fermented and aged dark tea produced in Yunnan province, China.[1] Fermentation in the context of tea production involves microbial fermentation and oxidation of the tea leaves, after they have been dried and rolled».

« Scientific studies report that consumption of pu’er tea leaves significantly suppressed the expression of fatty acid synthase (FAS) in the livers of rats; gains in body weight, levels of triacylglycerol, and total cholesterol were also suppressed». Det hevdes også at den fører til vektreduksjon…

…andres bånnski…

 

Det satte seg en dompapp på kirkegårdsgjerdet. Den satt der og viste frem det røde brystet, før den fløy videre inn mellom de få gravstøttene, som står mellom gravkapellet og nr.14. Sola lå lavt, dagen var så vidt begynt, men frokosten var spist og jeg fikk lurt med meg Fritz på tur.

løv_02
Det var ved kjerka, ved Park, jeg så ham første gang. Han hadde satt sjøbein i gresset, holdt en flaske tuborg til munnen og lot den danske eleksiren gli ned i kroppen. Han var høy. Slank. Ganglaget var litt ustøtt, som om han bikket over på støttehjulene, for annenhvert steg. Mannen dumpet ned på en benk i byparken, fyrte opp en røyk og lot sola varme ansiktet, som lå i rolige og harmoniske folder. Lettere gråsprengt, et sted i sekstiåra, hvem vet?

Jeg lot Fritz snuse litt, gjøre det hunder er gode til. Kikket meg rundt. Bistroen var fortsatt stengt. Klokka var halv ni. Ved baksiden av kinoen, sto han og rotet I buskene. Ristet på en ølboks. Kastet den fra seg og gikk ustøtt videre.

Neste gang jeg så ham var nede ved elvebredden, så dukket han opp i Minneparken. Det var tydeligvis slik han tilbrakte søndags formiddag, før Bistroen åpnet, på en hvileløs jakt etter alkohol i byens uryddige buskas.
løv_01

Hva er det som skjer i livet, når du ender opp med å rusle rundt på leting etter lunkne slanter fra nattens tomflasker?

Det satte seg en dompamp på kirkegårdsgjerdet. Det satte seg en fylikk på parkbenken. To romdamer var også på flaskejakt, men de ristet ut innholdet, før de puttet dem i en plastpose fra Rema. Forrige søndag, jeg gikk forbi Bistroen satt en gammel kjenning der i lystig lag. Klokka elleve (?) var stemningen rundt bordet god. Ansiktene slitne. Livet er ikke alltid lystig, vi bærer alle med oss noen demoner. Noen glipper og lar dem ta overhånd. Da blir veien kort til slantejakt i byens buskas. Hva har skjedd når en godt voksen mann rister seg frem blant tomflasker på jakt etter andres bånnski?

Fakta:
Det er ikke mange fakta å presentere i dag. Bare en lettere nedstemthet i møte med andres ulykke. Men det er fortsatt tidlig og sola skinner. Kanskje er det ensomheten noen frykter? Men hva er vel frykten for ensomhet, annet enn redselen for å møte seg selv?

…min lerke er tom…

 

Naboen min er ikke spesielt glad i det store treet som lener seg utover hans egen eiendom. Hver høst slipper det mengder med løv ned i hans hage, som må fylles i sekker og kjøres opp på den lokale søppelfyllingen.
Jeg får min andel av løvet, og bryr meg ikke om det, siden treet er så stort og vakkert. Uten det treet ville jeg hver morgen sett rett inn på en kirkegård med gamle gravstøtter. Nå ser jeg ikke gravplassen, på grunn av treet. Ikke fordi det skjuler kirkegården helt, men fordi det drar all oppmerksomheten min til seg, kun ved sin blote tilstedeværelse.

Det store treet om høsten.

Det store treet om høsten.

Det er også noen mennesker som har den egenskapen. De drar andre mennesker til seg, som mygg trekkes til lyset. Bill Clinton skal visst ha hatt den egenskapen med eller uten sigar. Den lokale forkynneren Åge Samuelsen dro også folk til seg og lurte fra dem penger. En historie forteller om Åge som sto med én kollekt i hendene, kastet den opp i luften og ropte til Gud: Ta det som tilhører deg Herre og la resten falle ned i min lomme, for min lerke er tom!
Porsgrunn 18. oktober 2015

Fakta:
Sitatet fra historien om Åge er nok ikke helt slik jeg har hørt det gjenfortalt, men noen ganger kan ting omformuleres, slik at det blir litt klarere uttrykt. Den som ser, legger også merke til den gamle kirken i bakgrunn, den som forsvant i brannen, for fire år siden. Det betyr jo at bildet ikke er tatt i år.
Denne bloggposten handler også om ét tre på den samme kirkegården.

Han der må være spenna gær’n, sa den ene av de to godt voksne mennene, som forsiktig nærmet seg bryggekanten. Caps’n til han som besørget snakkingen var trukket godt ned over øynene, som om den kunne beskytte han mot kulden fra fjorden.

 

Gammel mann i brakkvann.

Gammel mann i brakkvann.

Da jeg hadde svømt rundt en stund og kommet meg opp av vannet igjen, fikk jeg vite at de snart skulle tømme bassenget hjemme. Det begynte å bli litt kaldt å bade ute, bassengtemperaturen var nå nede i tjuesyv grader.


September Swimming Sessions plasker videre ut september. Fredag 11. September var fortsatt temperaturen den samme som en uke i forveien. Det føltes til og med varmere. Jeg dro ned på Mule Varde litt seint, rett før skumringen. Lyset var på vei mot natt og temperaturforskjellen mellom land og vann var liten. Femten på brygga og 16,5 i det mørke vann. Etter en lang dag med vaktmestertjeneste hjemme i huset, gartnertjeneste i hagen og kokeleringer på kjøkkenet, var det deilig å senke legemet ned i den halvsalte fjorden. Fortsetter septembervarmen, vil jeg kanskje greie å skyve prosjektet mitt inn i oktober.

Forrige uke møtte jeg to av tre damer som badet hele fjoråret utenom februar, vannmannens måned, årets siste bad var i begynnelsen av desember. Da handlet det mer om en dipp enn en svømmetur, men de har allikevel presset sin komfortsone mye lenge enn jeg ønsker. Kommer jeg under ti grader, har jeg innfridd mitt beskjedne mål av året.
Porsgrunn 19. september 2015 

Fakta:
Lørdag 19. September var temperaturen nede i 14 grader. Denne helgen vi går inn i nå blir den siste muligheten til å svømme i fjorden i september. For så kommer oktober.

…den latinske spensten…

Jeg må dra Fritz med meg oppover Jønholt Terrasse, hele veien opp til Aallsgate, som vi krysser, på skrå av zebrastripene, rett mot stien, som fører oss opp til den nye benken på utsikten. Vi følger stien innover, under trærne, som gir skygge, selv om det kanskje ikke er det vi trenger, på en overskyet dag. Jeg snur meg og møter blikket hans. Den gamle utålmodigheten er borte, er erstattet av en stoisk ro, kanskje en erkjennelse av at den verste ungdommen er over. Óg en overbærenhet overfor meg, som kjemper imot.

Fritz på Mule Varde.

Fritz på Mule Varde.

Kunne han snakke, ville han kanskje sagt:
– Er det virkelig nødvendig å dra meg med på treningsturer. Det er ikke min skyld at du spiser for mye ost, drikker kaloririk vin, elsker sjokolade, lager kaker og desserter, putter smør i alt og spiser jordbærene med pisket krem. Det får du ta ansvaret for selv. Jeg skulle likt å se deg halsende oppover denne stien, når du nærmer deg åtti år, for det er min alder – skjønner du? Jeg er ikke 52 lenger, da kunne jeg løpe i ring rundt deg, hoppe og bjeffe, mens du svettet deg oppover. Nå er jeg snart åtti.

Jeg snubler videre over nakne røtter og et råttent tre, holder båndet stramt. Var det ikke for båndtvangen skulle jeg latt ham løpe fritt, men slik er det ikke. Vel oppe slipper jeg båndet og lar ham snuse på egen hånd, mens jeg går opp og ned på benken førti ganger. Tøyer ut litt. Stiller meg opp med skulderbreddes avstand mellom føttene og bøyer rumpa nesten ned i barnålene og reiser meg opp, og ned, og opp – tjue ganger. Hviler. Gjør det samme en gang til. Så går vi nedover og hjemover. Nå er det Fritz som bestemmer tempoet. Snuser seg bort langs stien, glemmer tid og rom. Når han går, har ikke bakenden lenger den latinske spensten, den har fått noe av den nordiske stivheten over seg. Det ser nesten ut, som om han ikke lenger bøyer knærne, men humper på stive bein. Alderen har innhentet den spanske sjarmøren fra Albir. Damene stryker fortsatt hendene gjennom den myke, rødbrune pelsen, mens de kurrer svakt. Sjarmen er der. Det hender han gir dem et blikk fra de brune Banderas øynene, før han vender seg bort og ser blasert ut i luften.
Porsgrunn tidlig juni 2015

…tråkker i gang…

Kveldsola varmer godt. Langs hovedkaia vibrerer den varme luften rett over asfaltdekket. Kranene og lasteapparatene, som brukes til å fylle opp skipene med fullgjødsel, nyter nå roen og stillheten. Det ligger et enslig skip til kai. Landgangen står bratt. Båten kom seint kvelden i forveien, og lasteapparatet kjørte over strømkabelen, like før lastingen skulle begynne. Dermed måtte de ut og bytte kabel. Bra det ikke var vinter. Jon, som er på vei ned gangveien, har sittet oppe på metallet i minus 15 grader og frostrøyk, fra den kalde januarfjorden, drivende over kaikanten. I dag var det så varmt at han jobbet kun iført bukse. Kroppen er mørk etter en lang sommer, som truer med å fortsette videre inn i høstmånedene. Kalenderen viser første september og værmeldingen viser sol langt inn i evigheten.

Bratt gangvei.

Bratt gangvei.

Det er fredagskveld. I en bylt under armen har han et stort stykke argentinsk indrefilet og en flaske spansk Brandy. Tapet sammen i en plastpose, rullet inn i en skjorte og en slitt olajakke. Jon tenker på kvelden, som ligger og venter. Han skal treffe Linn. De skal lage mat og kose seg. Kanskje fyrer de opp en joint før de elsker? Det bringer dem nærmere hverandre, gjør dem mer åpne og alt mellom dem mer intenst. De har denne lille hemmeligheten, som de er alene om.

– Where is the Captain?

En høy mann med knallblå øyne og en gjenkneppet skjorte er på vei opp den lange gangveien sammen med en gjeng, som bare kan være tollere. En av dem har nettopp spurt ham hvor kapteinen er. De mener vel kapteinen på den spanske skuta, som er kommet for å laste gjødsel fra fabrikkene på Herøya, til landbruket i Andalucia. Gjødsel til appelsinene.

– Up on the bridge, svarer Jon, uten å tenke seg om, med den lespende uttalen som har fulgt ham siden barndommen. Han er rolig, ser nesten ut som en spanjol. Jammen bra han ikke ble spurt på spansk. Det ville vært avslørende. Han snakker skoleengelsk. Ingen andre språk. Noen tyske gloser, det er alt.

Fire tollere går forbi ham, skumper bort i skulderen hans, der han prøver å gjøre plass for dem, på den trange gangbrua opp til båtdekket. Ber ikke om unnskyldning. Han biter seg i underleppen, bøyer hodet. Trenger ingen oppmerksomhet. Går videre ned på landjorda, uten å forhaste seg. Kikker seg ikke tilbake. Spytter ned i glippen mellom skutesiden og kaia. Følger skipets skygge, passerer en hvit Volvo stasjonsvogn med åpne dører. Går rolig opp forbi elektrikerverkstedet på hovedkaia, gjennom portalen, svinger til høyre, finner sykkelen der han har satt den, litt ute av syne. Vipper den av støtten, fester pakken på bagasjebrettet, svinger beinet over rammen, og tråkker i gang. Sykler ut av skyggen, sola varmer ryggen, lurer på om kapteinen virkelig er oppe på brua, eller om han i det hele tatt er ombord på skipet.
Herøya cirka 1983.

Mot åpent hav.

Mot åpent hav.

Fakta:
Dette er den andre bloggnovellen på rogerhardy.no. Begge henter handlingen fra kaiene på Herøya. Begge handler om sprit og småsmuglere – vår tids helter. Det er den andre i en trilogi av bloggnoveller.
Les den første her, om du gikk glipp av den.

Forrige søndag dro vi til Dammane ved Brevik. Et flott tur fra den store parkeringsplassen og inn i skogen. Vi fulgte veien opp mot vanntårnet og gikk så mot brofestet for Grenlandsbrua, Norges høyeste skråstagbru med pilarer på 166 meter. Et fint område for søndagsturer og alle andre turer der du ønsker utsyn. Vi gikk på jakt etter blomster og fant både liljekonvall og en lilla orkidé. Utsikten over Frierfjorden er formidabel.

Blomster fra Dammane, Brevik.

Blomster fra Dammane, Brevik.

Området rundt Dammane er fredet som landskapsvernområde og er et veldig flott kulturlandskap. De fem dammene ble bygd på slutten av attenhundretallet og stod ferdig som Breviks drikkevannskilde i 1884. Her kan du også begynne på Frierstien som binder Brevik sammen med Herøya. En flott tur som tar litt lengre tid enn en kort søndagstur ut mot Frierfjorden.

Liljekonvall i blomst, Dammane Brevik.

Liljekonvall i blomst, Dammane Brevik.

Alle bildene ble tatt søndag 24. mai ved Dammane i Brevik, ut mot Frierfjorden.

Det er to dager igjen til sommeren skal åpenbare seg. Da er vi inne i den første sommermåneden og det er bare fire uker til dagene begynner å bli kortere igjen. Når jeg kikker ut kjøkkenvinduet, ser jeg at vi har dårlig tid, og når jeg går ut, kjenner jeg at den varme årstiden ikke har blitt varm enda. Mens jeg venter på at badevannet skal nå akseptable høyder, mimrer jeg om høsten som var og fjorårets siste bad på Mule Varde.

Sola skinner.
Jeg griper fatt i det kalde jernet.
Går et trinn ned.
Kjenner kulda sive inn.
Går et trinn ned.
Kjenner kulda sive lenger inn.
Går et trinn ned.
Kjenner vannet.
Går et trinn ned.
Kjenner kulda.
Trår ned på det ru fjellet.
Synker sakte ned på kne.
Kontrollerer pusten.
Lar meg falle fremover.
Vannet lukker seg over meg.
Svømmer.
Fylles av en boblende glede.
Tretti tak i tretten grader.

Nedsenket i vann.

Selfie eller selvportrett, som det het før, nedsenket i vann.


Mule Varde september 2014
Prosjekt: September Swiming Sessions 2014. Sist september jobbet jeg på huset, gjorde ferdig en del malingsarbeid, og byttet ut noen vindskier. Det var en varm og flott september. Slik ble ideen om September Swiming Sessions født. En badepyse som meg, ville endelig, i sitt femtiførste år, utfordre det kalde vannet. Fra slutten av august fulgte jeg vanntemperaturen fra nitten grader og ned til 13,3 grader. Minst fire dager i uken, dro jeg ned på Mule Varde og svømte minimum tretti tak. Det var kravet jeg stilte til meg selv. Inget bad – uten tretti tak. Det var en flott og velgjørende opplevelse. September 2014 var en måned med fint vær, noe som gjorde det lettere å gjennomføre. En høst med isende vind og regn ville nok satt en effektiv stopper for dette prosjektet.

September Swimming Sessions.

September Swimming Sessions.

…når jeg griller…

 

Grillkullene gløder. Når jeg holder handbaken over grillen, freser det i kroppshårene og lukten av svidd kokk brer seg i hagen. Det er varmt på den sorte rista. Jeg legger pølsene i sirlige rekker. Rød paprika får plass på den delen av grillflaten, som ikke er fullt så varm. De lange, smale paprikaskivene har en fin naturlig sødme, som blir ekstra tydelig etter en stund på varmen.

Flammene slikker fett.

Flammene slikker fett.

Fettet drypper fra pølsene, ned på de grå kullbitene, flammene slikker opp rundt de nydelige pølsene til Porsgrunns nye slakter, kjærtegner dem og henter energi fra det dryppende fettet. I april flyttet Slakter Tomi, fra kjelleren på Skjelsvik og inn i lokalene der det tidligere lå et konditori ved Vic.

Slips og caps på slakteren.

Slips og caps på slakteren.

Slakteren, i Skolegata, står bak disken med caps og rødt slips. Disken der flere utgaver av pølsene hans ligger. Når jeg griller, griller jeg alltid pølser sammen med annet kjøtt og grønnsaker. Det hender jeg kjøper dem med fra Italia, der jeg vet om en slakter med fantastiske pølser. Tomi er ikke langt unna den samme kvaliteten. Det er de grove pølsene hans som er best. De har en nydelig tekstur og er gode på smak. Noen ganger kan italienske pølser bli litt for salte. Tomi treffer godt med sin krydderblanding. Varene hans er helt i toppen. Vi har nå en pølsemester i Porsgrunn ved foten av Hotell Vic.

Fritz er en liten femkilos puddel med myk flott colarkolpels. En storsjarmør fra det sørlige Spania. Allikevel er han ikke like stor som bildene fremstiller ham. Det kan fremheve modellen, når du velger et froskeperspektiv. Gå ned. Om sommeren kan du legge deg ned på tørr og varm asfalt, for å få «riktig» perspektiv på ting.

 

Stort selvbilde.

Stort selvbilde.

Ofte vil bilder tjene på få detaljer, motivet vil stå klarere frem og få den oppmerksomheten det fortjener. Det er alltid inspirerende å fotografere Fritz. Han er en naturlig posør. Det virker så enkelt, når han går inn i en rolle.

Gatas vokter.

Gatas vokter.

Disse to bildene viser Fritz i gata hans i en trehusbebyggelse, i Porsgrunn. sterk ettermiddagssol i juli med hard skygge. Et bilde i motlys og et med lyset. Neste gang jeg henter frem noen Fritz bilder, skal vi få se andre sider ved ham.

Begge bildene ble tatt sommeren 2014 i Porsgrunn.

Fakta:
Colargol er en fransk-polsk barne-tv-serie, som ble vist på norsk tv i 1973, 74 og 76.