Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Pecorino’

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

…kjenner dronningen komme…

Du vet du er en god kunde når du blir spurt om osten er god nok. Spesielt når de spør om jeg har noen forslag til forbedring. Hva svarer jeg? Jeg har ingen anelse, kjenner bare at dette er en ost jeg vil ha mer av og svarer: Tu formaggio e perfetto. No lo cambi. C’e un amore nuevo. Osten din er perfekt, som den er. Det er en ny kjærlighet.

Den nye kjærligheten - ung pecorino.

Den nye kjærligheten – ung pecorino.

Jeg vet ingenting om osteproduksjon, men jeg vet mye om å spise oster. Spesielt pecorino og parmegiano regiano. Før vi får bestilt noe som helst på Villa Funari i Servigliano, får vi en asjett med fire fine skiver pecorino ost. Den smaker lett syrlig, og bærer preg av å være ung. Syv måneder er den lagret i Villaens kjeller. Restaurantdriveren forteller at det er et smaksskifte nå, fra de tørre veldig vellagrede ostene til litt friskere og mykere oster. Den eldre generasjonen som likte ostene knallharde og støvtørre, er selv i ferd med å bli til støv. Ungdommen som vokser opp, vil ha en mykere og yngre ost. En litt friskere – de strammeste ostene er ikke like populære blant den nye generasjonen. Selv foretrekker jeg ostene et sted i mellom de yngste og mursteinene.

Regnvåte montepulciano druer - Regina del Bosco.

Regnvåte montepulciano druer – Regina del Bosco.

Når jeg får vite at osten har ligget i druerestene til en av mine absolutte favorittviner er jeg solgt. På utsiden av osten er det fortsatt levninger av muntepulciano druene, alt det som er igjen etter at druesaften har forsvunnet over på nye franske eiketønner. Vinen er Regina del Bosco fra Fattoria Dezi – Skogens dronning. Montepulciano in purezza som italienerne sier, hundre prosent montepuciano druer. En vin som skapt for en lagret pecorino ost.

Vi spiste godt denne kvelden, drakk 2009 utgaven av vinen jeg noen ganger våkner av om natten. Våkner med munnen full av smaker som ikke er der lenger – fantomsmaker. Kjenner dronningen komme mellom trærne i det solen sakte går ned over de hvitkledde fjellene. Hun fyller munnhulen min med alt det hun har av kraft og etterlater meg med smaken av tobakk, lakris – dype mørke bær fra en skog som aldri har følt øksebladenes kalde stål.
Servigliano 13. april 2015

Fakta:
Druebildet er tatt november 2013. Dessverre er ikke vinene til Fattoria Dezi tilgjengeligi Norge.