Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Montemonaco’

Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!

 

De kommer mot oss på en lang rekke, noen mer slitne enn andre. Førstemann med et action-kamera på hjelmen, alle på terrengsykler. En av syklistene faller av sykkelen litt bortenfor der jeg står og fotograferer dem, men reiser seg snart uten større skader.

Ryggen mot Mt Sibilla.

Ryggen mot Mt Sibilla.

Det var da enda godt at han ikke falt ned på den andre siden av ryggen, tenker jeg lakonisk. Da hadde han trillet ned i bunnen av helvetes juvet – Gola dell Infernaccio.
Ryggen, som leder bort til Mt Sibilla på 2173 meter er bred nok til at flere personer kan gå sammen i bredden, men her jeg står, i den ene enden, er det veldig bratt ned på den ene siden. Ramler du utfor der, vil det være svært vanskelig å stoppe, før du treffer bunnen av juvet i mørket under oss. Da ser du neppe dagslys igjen på denne siden av Perleporten.

Jeg lurer på om de har syklet helt opp til toppen av ryggen, nede fra den nærmeste landsbyen Monte Monaco (980 moh.) eller om de har kjørt opp til fjellhytten på 1540 meter over havet. Det er rett som det er, at jeg møter syklister på vei opp den lange svingete veien ”la strada bianca”, den hvite veien, som italienerne kaller det vi på godt norsk benevner som grusveg. I dag er det bortimot femti biler parkert rundt fjellhytta, midt i august, italienernes feriemåned. Ofte har jeg hatt disse fjellene for meg helt alene. Det er alltid moro å treffe mennesker på fjellet, slå av en prat og snakke om fjellets gleder. Roen, stillheten og det storslåtte landskapet, utsikten som strekker seg ut til Adriaterhavet og langt inn i naboregionen Umbria.
Denne gangen snakket jeg med flere blant annet et ungt par fra det nordlige Veneto, som fortalte meg om rosinen i pølsa: Dolomittene. Denne uimotståelige fjellskulpturen i det nordlige Italia. Det får bli en fremtidig tur – en dag, en gang, skal jeg kjenne lukten av Dolomittene og oppleve de nordlige vindene ruske i luggen.
Mt. Sibilla 18. august 2015

Jeg elsker å kjenne hjerte banke…

2173 meter over havet.

2173 meter over havet.

I november dro Fritz og jeg inn i hjertet av nasjonalparken Sibillinifjellene. Været var så som så. Tåke og antydning til regn, men vi fulgte veien inn mot Montemonaco, tok av ned til høyre før det historiske sentrum og fortsatte videre innover i fjellheimen. Etter de mange og lange svingene opp mot Refugio Sibilla (en privat turisthytte), parkerte vi og fortsatte opp mot ryggen, som leder inn mot toppen. Oppe, kan vi se ned i Gola del Infernacio og til venstre ligger dalen som leder inn til Lago del Pilato. Her oppe på ryggen – noen kilometer nærmere Umbria – ser vi kransen som markerer toppen av Monte Sibilla.

Snart tråkker vi i snø, den er ikke veldig dyp, men forteller at været her oppe kan være litt tøffere enn nede i lavlandet. Høsten har strødd litt hvitt over de høyeste toppene, pyntet de mektige Sibillinfjellene i en begynnende vinterprakt. Men fortsatt ligger tåken rundt oss, den blåser over ryggen i store hvite dotter. Etterhvert som vi følger stien innover, åpner det seg mer og mer, og snart er himmelen blå, og det er deilig å kjenne den svake varmen i kinnene. Fritz, gjør sin femte tur opp til 2173 meter og snuser seg lykkelig innover i fjellet. Hjertet slår og den gode fjellroen fyller årene, der jeg går videre med vante skritt og bankende hjerte.

November, 2014.