Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Monte Sibilla’

Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!

 

…en flagrende flanellsskjorte…

 

– Du har gått fort, sier han. Du tok meg igjen. Er du sliten?
– Jeg gikk litt på, svarer jeg og tørker svetten av pannebrasken.

– Det er treningsdagen min, legger jeg til.
– Bra, sier han. Nå kan jeg gå foran og være maskinen.
– Greit for meg, svarer jeg. Antar han bruker sykkelspråket og betegnelsen på den som ligger i front og drar de andre med seg.

Etter en stund snur han seg og presenterer seg.

-Jeg er Tonino Mari.
– Her passerer vi 2000 meter over havet legger han til.

Utsikten fra Monte Sibilla

Utsikten fra Monte Sibilla

Så kommer den ene historien etter den andre om fjellturer. Vinter og sommer. I klatretau, med isøks, i kulde og varme. Og ikke minst om de to mumifiserte personene han fant under en klatretur for mange år siden. Det kom spesialister fra universitetet i Firenze, for å grave dem ut. eldgamle forfedre, som av en eller annen grunn endte opp i en fjellside midt i Sibillinifjellene nasjonalpark.

Vi går videre i stillhet. Den varer nesten et halvt minutt. Tonino er 68 år. En pensjonert mekaniker, som har brukt store deler av fritiden sin i et eller annet fjell. Et år summerte han sirlig opp 75 000 høydemeter – et vanvittig tall. I dag teller vi opp 633 fra turisthytta og opp til toppen av Sibillinifjellet på 2173 meter. Det vil si 118, 4 turer som den i dag. Ingen umulighet, men for én som står i full jobb…. Siden det er en treningstur klokket jeg meg opp til toppen på én time og tjuefem minutter.

Det er 8. November. Jeg går i en flagrende flanellsskjorte og svetter. Tanken om global oppvarming streifer meg, ved bilen var det femten grader celsius. Her oppe kan det ikke være veldig mye kaldere. Vinden som stryker meg langs kinnene føles varm. På veien opp til ryggen hørte jeg gresshoppene synge. Blomsterprakten som endrer seg gjennom året, har imidlertid blomstret ferdig for i år. Naturen er i ferd med å finne vinterroen, selv om vi har nytt godt av én ukelang ”indiansummer” i vårt fantastiske Le Marche.

Fakta:
Monte Sibilla er blitt mitt favorittfjell. Litt fordi det er det nærmeste – til leiligheten – av totusenmeterne, og litt fordi det er et vakkert fjell. Lett å kjenne igjen, høyreist og min inngangsport til Sibillinifjellene.

Andre Sibilliniposter:
http://www.rogerhardy.no/?p=216        26. Oktober 2014
http://www.rogerhardy.no/?p=60          16. Januar 201

 

Jeg elsker å kjenne hjerte banke…

2173 meter over havet.

2173 meter over havet.

I november dro Fritz og jeg inn i hjertet av nasjonalparken Sibillinifjellene. Været var så som så. Tåke og antydning til regn, men vi fulgte veien inn mot Montemonaco, tok av ned til høyre før det historiske sentrum og fortsatte videre innover i fjellheimen. Etter de mange og lange svingene opp mot Refugio Sibilla (en privat turisthytte), parkerte vi og fortsatte opp mot ryggen, som leder inn mot toppen. Oppe, kan vi se ned i Gola del Infernacio og til venstre ligger dalen som leder inn til Lago del Pilato. Her oppe på ryggen – noen kilometer nærmere Umbria – ser vi kransen som markerer toppen av Monte Sibilla.

Snart tråkker vi i snø, den er ikke veldig dyp, men forteller at været her oppe kan være litt tøffere enn nede i lavlandet. Høsten har strødd litt hvitt over de høyeste toppene, pyntet de mektige Sibillinfjellene i en begynnende vinterprakt. Men fortsatt ligger tåken rundt oss, den blåser over ryggen i store hvite dotter. Etterhvert som vi følger stien innover, åpner det seg mer og mer, og snart er himmelen blå, og det er deilig å kjenne den svake varmen i kinnene. Fritz, gjør sin femte tur opp til 2173 meter og snuser seg lykkelig innover i fjellet. Hjertet slår og den gode fjellroen fyller årene, der jeg går videre med vante skritt og bankende hjerte.

November, 2014.