Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Montalcino’

…den rødrutete kokeboken…


Hvis du ikke liker lett stekt kjøtt må du for all del si i fra om det, før kjøttet kommer på bordet. Enhver italiensk restaurant med respekt for seg selv server kjøttet relativt rått. Kjøtt av ypperste kvalitet stekes eller grilles lett på hver side, det vil si ett par millimeter stekeskorpe og en rå-kjerne.

Jeg så den fint dekorerte restauranten da jeg gikk frem og tilbake i Montalcinos hovedgate tidligere på dagen. Der bestemte jeg meg for å spise middag. Lokalet er fint dekorert. Flotte duker på bordene og en god litt høytidelig atmosfære. Vinkartet er omfattende og spesielt godt på utvalgte Brunello-er med mange ulike årganger. Det et har også en del oppføringer fra andre deler av Italia og verden for øvrig. Den kvinnelige kelneren er kledd i sort bukse og vest, med hvit skjorte og yter god service.

En rolig kveld i Montalcino.

En rolig kveld i Montalcino.

Jeg velger en tre retters middag fra menyen etter å ha konsultert litt med kveldens kelner. Forretten er en speltkornrett. God toskansk husmannskost. Fryktelig god på smak, den må være kokt sammen med en velsmakende kraft. Speltkornene er pakket inn i en tynn «spekkduk», kanskje florlette skiver av pancetta? Jeg glemte selvfølgelig å notere det ned. Hovedretten er en tagliata av den hvite toskanske storfe typen Chianina. Etter at kjøttet er stekt, blir det strimlet opp. Kokken drysser litt grovkornet salt på kjøttet og heller lokal olivenolje over, før retten settes på bordet. Til det nydelige kjøttet spiste jeg ovnsbakte poteter.

Tagliata i Montalcino.

Tagliata i Montalcino.

Dessverre tror jeg ikke innehaversken og jeg skiltes som gode venner. Smilet fra tidligere på kvelden var borte og hun så litt mutt og trist ut. Det skyltes ene og alene at jeg ikke likte sjokolade moussen og lot den stå igjen etter å ha prøvesmakt litt. Det er to måter å lage sjokolademousse på. Jeg liker det lette typen, slik Ingrid Espelid lager den – i den rødrutete kokeboken sin – en klassiker i den norske matlitteraturen. Den jeg fikk på bordet i Montalcino var den tunge og kompakte typen. Den liker jeg ikke og spesielt ikke når smakene ikke sitter. Portvinen som fulgte med fra produsenten Noval var heller ikke helt topp – ikke det at jeg har smakt akkurat denne tidligere – men jeg har smakt en del Tawny-er opp gjennom årene, både 10 og 20 år gamle, men denne virket som den var stått litt for lenge. Synd.

Speltkorn med pancetta.

Speltkorn med pancetta.

Forretten var nydelig og hovedretten var veldig god – kun desserten ødela inntrykket fra en koselig kveld alene med Fritz til bords eller under bords. To gode glass Brunello var heller ikke å forakte. Det alene kan jo redde enhver alenekveld.
Montalcino, Italia. 5. februar 2018.
Roger Hardy

Andre poster fra samme reise:
Bedugget formiddag og en lang lur med Linn
En kjellerhistorie

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn