Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Mat’

 

Alle ferier skal starte med et smell. For oss betyr det en lunch med havets delikatesser. Det finnes ingen bedre steder å begynne enn Damiani e Rossi på Lungomare i Porto san Giorgio. Det er en slapp tirsdag i Le Marche. Bølgende fra en litt opprørt Adriaterhav slår innover sandtranden som strekker seg så langt øyet ser, både sørover og nordover den langstrakte kysten. Et lett vårregn legger de små vanndråpene sine på de få bilene utenfor restauranten, kaktusene foran fasaden og på oss, der vi går raskt fra bilen og til inngangsdøren. I lokalet er vi alene sammen med Aurelios kone og en servitør.

2016_logoDeR
Dette er fordelen med å reise utenfor sesongen, det blir tid til å prate om mat og vin, Le Marche og hvorfor Damiani & Rossi aldri har fått en Michelinstjerne. Vi har spist på flere stjernerestauranter og Aurelios kjøkken holder det samme høye nivået. Han lager små velsmakende enkle retter med respekt for råvarene og delikate smaker. Ofte finner vi er små smaksoverraskelser i rettene hans. Hmm…det var jo spennende, finurlig…

Hans kone Ornella sier det slik:
-De eneste stjernene vi får, er de som lyser opp natten over hodene våre. Når vi demper belysningen om kvelden, kan vi se dem glitre på himmelen over oss. Hvorfor vi ikke har fått en stjerne? Hvem vet?

2016_var_egg

Rett nummer én: Laget til påskemenyen, men ble også med på vårmenyen. En eggrett. Delikat og smaksrik, velbalansert og vakker. Egg og kaviar.

2016_var_blekksprut

 Rett nummer to: Artisjokk og små blekkspruter fra grillen. Enkelt og veldig godt.

2016_var_risotto

Rett nummer tre: Risotto med gambero rosso. En veldig al dente rissotto rett, slik det skal være, med grønnsaker kuttet i små terninger spredd utover tallerkenen, en fargerik symfoni, en hyllest til våren med ulike beter, mango og asparges, og noen biter av den smaksrike og søte gambero rosso.

2016_var_hovedrett

Rett nummer fire: Hovedretten er fisk: Lepidopus caudatus, en slank, ål-lignende fisk fra Middelhavet. Smaksrik og god.

2016_var_dessert

Rett nummer fem: Den fargerike desserten i Italias farger, slik det fremstår på flaggene som har hengt ute hele året og mistet noe av den skarpe fargen, men fått mer dybde og substans. Som Ornella sa:
– Først skjærer Aurelio bort det våte i tomaten og fjærner skallet. Så kokkes det lenge på veldig svak varme i sukkerlake. De små tomatbitene skal være søte, men ha litt tykkemotstand.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

Det er syv år siden vi spiste her første gangen. Den gangen vi var på leting etter en plass i Le Marche. Vi bodde på et hotell helt sør på Lungomare og spaserte nedover strandpromenaden på leting etter en bedre middag. Det fant vi i den opplyste glassklossen, som huser Aurelio og hans Damiani & Rossi restaurant. Et fyrtårn for oss matelskere på let etter den neste store kulinariske opplevelse. To menyer, femrettere, og en flaske hvitvin kostet i mars 2016 110 euro.
Porto San Giorgio, 22. mars 2016
@Roger

Forrige besøk i august 2015 kan du lese om her!

…et internasjonalt frokostmøte…

 

Du har sikkert sett dem i amerikanske filmer. Tykke pannekaker i stabler. Rennende sirup, sjokoladesaus, krem og annet tilbehør. Dette er luksusutgaven av pannekaker, tykke, deilige dekadente, luftige ledige og åpne for ulike kombinasjoner av tilbehør. Før jeg glemmer det: De skal stekes i smør. Ikke i margarin eller andre avfallsprodukter – SMØR.

Internasjonale pannekaker.

Internasjonale pannekaker.

Bland sammen (til 2 personer):
1 kopp hvetemel
¾ teskje bakepulver
½ teskje natron
½ teskje salt

Velt inn:
1 kopp kulturmelk
1 egg
1-2 skjeer smeltet smør

Poenget er at det skal være en klumpete røre, ikke glatt som en vanlig norsk pannekakerøre. Koppens størrelse, bruk et normalt krus, det er forholdet mellom kulturmelk og mel som er viktig. Skulle røren bli litt tørr eller litt våt, kompenser med litt mer av det som mangler. Vi bygger ikke neste generasjon romteleskop, dette er ikke millimeterpresisjon, det er bare de deiligste frokostpannekakene du har smakt på lenge. Som du ser, det er ikke sukker i denne røren. Det trenger du ikke, når du skal helle over ekte kanadisk lønnesirup (kjøp den som er laget av hundre prosent lønnesirup – ikke den som er jukset til med sukker). En annen viktig sak: skjeene som er brukt, er av den normerte typen, det er sett å få kjøpt med skålformede skjeer. De rommer mer enn for eksempel en standard teskje. Men igjen, vi bygger ikke….men prøver å lage en god frokost. Så slapp av og lytt til some groovy amerikanske musikk. Kan jeg foreslå en liten spilleliste som fungerer godt til denne typen pannekaker? Se i bunn av teksten, helt i bunnen…

Jeg elsker bacon til pannekakene mine, det er den søte sirupen og det salte baconen som gir meg en god start på dagen. Så lenge det hjemmelagede jordbærsyltetøyet holder, hender det at jeg bruker det også. Foretrekker du blåbær – bruker du blåbær.

Før pannekakene skal stekes skjærer vi også en banan eller to – i fine skiver – avhengig av hvor mange pannekaker vi lager. Det må gjøres før pannekakene stekes. Bananskivene skal legges på toppen av røren med en gang den er helt opp i pannen. Da synker de fint inn i den flytende massen og blir en integrert del av selve pannekaken.

Bildet viser de amerikanske pannekakene med bananskiver, belgiske jordbær (da det var før den norske jordbærsesongen var over oss) og meksikanske mango. Et internasjonalt frokostmøte på vårt ringe kjøkkenbord (det er et lite bord). En velkommen avveksling til de vanlige brødfrokostene.

Pannekakespilleliste:
Dette er amerikansk tradisjonsmat fra øverste hylle. Derfor streker jeg meg opp til toppen av mitt imaginære musikkbibliotek og henter ned sangere – en god søndagsfrokost verdig. Det blir Frank Sinatra, som den eneste blåøyde representanten. Resten av listen består utelukkende av amerikanske jazzsangersker. Kanskje litt melakolsk musikk? Men det er den beaten, som gjennomsyrer livet mitt.
– New York, New York, Frankie Boy
– Bitter Fruit, Billy Holiday.
– Stormy Blues, Billy Holyday.
– April in Paris, Ella Fitzgerald.
– They Can’t Take That Away From Me, Ella Fitzgerald.
– Smoke Gets in Your Eyes, Sarah Vaughan
– Easy Street, Sarah Vaughan

…innrullet i bobleplast…

Det beste isen i Sirolo får vi her, sier Stefano Dezi. Temperaturen har krøpet over tyve grader og det er perfekte forhold, for å teste kvaliteten på gelato eller sorbetto.
– Vi har dessverre ikke sorbetto på menyen, sier servitøren.
– Men vi kan lage den her og nå om dere vil, fortsetter hun og smiler.

Mange isbutikker og restauranter har en maskin med gjennomsiktig plastikk topp, og et skovelhjul som beveger sorbettoen rundt og rundt. Holder den like over smeltepunktet, en grei avslutning på et godt måltid.

– Dette er ekte sorbetto, sier Stefano. Frisk og lett. Den som står og går i miksemaskiner på restauranter og kafeer dagen lang, er bare masseprodusert og har ingenting med autentisk sorbetto å gjøre.

Sorbetto di limone.

Sorbetto di limone.

Jeg må gi ham rett. Denne har en annen tekstur, en elegant letthet, med en frisk sitronsmak, som fjerner de siste restene av sjømaten vi spiste til lunsj. Stefano er i Sirolo for å fylle opp den lokale restauranten med vinen fra den familiedrevne vingården i Servigliano. I morgen tidlig drar han til Milano med varebilen full av vin. Livet som vinprodusent betyr lange arbeidsdager og mye reising.

Hjemme i vår italienske leilighet ligger femten flasker med ulik Dezi vin, innrullet i bobleplast og tapet etter alle kunstens regler. Hvit og rød. Viner som bringer Le Marche til mitt kjøkkenbord i Porsgrunn. Hva mer kan en mann forlange en en god vin og en moden ost?

Fakta:
Sirolo er en vakker liten landsby med knapt fire tusen innbyggere, som vokser seg litt større om sommeren. Det er flott strender ved foten av Mont Conero. Det kan være vanskelig å finne parkering om sommeren, vær tidlig ute.
Sentrum av byen ligger oppe på den sørlige delen av et fjellmassiv som heter Monte Conero, et av to fjell som bryter den lange sanstranden som går nesten uavbrutt fra Abruzzo i sør og til Emilia Romagna i nord. Under byen ligger det fine strender.

..nesten gjennomsiktige skiver…

Er du glad i mat?
Da er det noen byer i verden du bare må besøke. Parma er en av dem. Spesielt om du er glad i det italienske kjøkken. Det italienske kjøkken er veldig regionalt, samme hvor du reiser i dette mangfoldige landet, oppdager du fort kjærligheten til det lokale. Men det er noen få produkter som brukes nesten overalt: Balsamico fra Modena og Parmesan fra Parma.

Medarbeiderne på den gyllne hane.

Medarbeiderne på den gyllne hane.

Onsdag kveld ankom vi Parma fra Bergamo. Fant oss et greit hotell og ikke minst en mer en grei restaurant. Den Gyldne Hane – Il Gallo d’Oro. 22:30 satt vi oss ved bordet og fikk en Antipasti med den møreste parmaskinke, skjært i fine nesten gjennomsiktige skiver på en hollandsk maskin fra trettitallet. Et mekanisk vidunderverk, med en utrolig presisjon og repeterbarhet.

Parmesan osten vi fikk var en 24 måneders utgave med mye god smak. Dagen etterpå kjøpte vi med et par gode ostestykker, et fra fjellene og et fra åsene nedenfor. Vel hjemme igjen blir det nok åpnet en god rødvin, slik at osten kan få noe å bryne seg på. Ost og vin er kjærlighet.

I delikatessebutikken fikk vi med en spesialduk til oppbevaring av osten etter at vakuumposene er brutt. Den gir osten muligheten til å puste, slik at den kan oppbevares noen måneder i kjøleskap, uten at den blir ødelagt av mugg. Legg aldri ost eller kjøttpålegg i plastikkposer som ikke puster, da mister de den gode lukten og blir ødelagt. Da jeg spurte om å få kjøpe noen ekstra av disse dukene, fikk jeg avslag. Denne vidunderduken var forbeholdt ostene og skinkene solgt i butikken. Det var det.

Il Gallo d'Oro

Il Gallo d’Oro

8. april 2015, Parma, Italia.