Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Le Marche’

Dette er min favoritt tur, en flott tur der du ikke kunne tro, det var mulig å gå. Nede fra den lille stranden med alle de små steinene, ser det ut som et stupbratt fjell og det er vel det det mer, men som mange bratte fjell, åpner det opp, når du kommer nærme nok.

Le Due Sorelle

Le Due Sorelle

På kysten av den italienske regionen Le Marche, ligger det et fjell – Mont Conero. Det er der turen starter. Om sommeren parkerer jeg på et jorde ved kirkegården, utenfor den nydelige lille byen Sirolo. Utenom sesongen er jordet stengt og jeg parkerer i sentrum, og går mot kirkegården. Der fortsetter jeg videre på en grusvei, opp og ned litt, forbi noen vinmarker og noen hus, en liten olivenlund med eldgamle trær og videre inn på en sti, som etterhvert kommer til utsiktpunktet over alle utsiktspunkt. Der kan du beundre landemerke le Due Sorelle – de to søstrene.

Gutta på tur!

Gutta på tur!

Ved utsiktpunktet er det mulig å stoppe og ta de bildene du trenger til Instagram og Facebook, før du snur og går tilbake. Hvis du ikke er redd for luftige partier, fortsetter du nedover – det er en wire, festet i fjellsiden,  å holde seg i. Jeg har imidlertid kamera i en hånd og Fritz, puddelen i den andre, men det går greit, bare jeg er forsiktig. Fritz er femten år og ikke alt for glad i å gå nedover, når det er bratt. Femten år tilsvarer åtti menneskeår, så det er helt greit.

Det er bare tre – fire steder, hvor det er ekstra luftig, resten er en vanlig sti gjennom små trær, busker og annen vegetasjon. Av en eller annen grunn tenker jeg på Hardyguttbøkene, og Smugler’s Cov, ett navn jeg av en eller annen grunn husker, fra ett av brødrenes mange spennende eventyr. Det er slik jeg tenker på denne stien, en smuglerrute, fra en fjern fortid, når lokalbefolkningen ville unngå pavens skatteinnkrevere eller noe lignende. Le Marche lå lenge under Pavestaten. Vel nede på stranda blir det ett raskt bad, for oss begge, før vi begir oss oppover igjen. Nå går det unna, Fritz trosser alderen og gir på, drar meg med, kun der det er bratt, stopper han og venter på en hjelpende hånd. Bli med oss oppover og få en følelse av turen opp fjellsiden, der ingen kunne tru at nåkon kunne gå!
Sirolo, en gang i august 2017.
Roger Hardy

 

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

Jeg tråkker på en kastanje ved PP-Senteret, i Porsgrunn. Fritz og jeg har vært hos veterinæren og trukket tenner. Han er litt ustø etter narkosen, og øm i kjeven med tre tenner mindre, i den fjorten år gamle munnen.

Kastanjer.
Vi nordmenn har ikke samme forholdet til kastanjer som italienere. I området vårt – Le Marche – er det talløse festivaler til ære for kastanjer. Vi besøkte èn av de mest populære i den lille landsbyen Smerillo. De smale svingete veiene er, i dagens anledning, enveiskjørte. En endeløs rekke av biler står i veikanten. Den lille landsbyen er stappfull av mennesker, som knasker på denne italienske delikatessen. I Italia blir det aller meste som kan spises før eller senere en delikatesse, og får sin egen fest. Jeg slipper av Gina i krysset ved inngangen til Smerillo og kjører videre for å finne en parkering. Uheldigvis for henne, som har valgt stil foran komfort, ved valg av fottøy, må jeg parkere nesten to kilometer nede i veien.

Kastanjer.

Vi kjøper med oss noen grilla og en pose friske kastanjer og drar hjem til familien Orazi, hvor vi er invitert på søndagslunch. Vi er som vanlig seint ute, men rekker å spise oss gjennom diverse retter, før David griller de medbrakte kastanjene og vi spiser dem sammen. I de små kaffekoppene er det like mengder sambuca og espresso. En lang søndagslunch med venner skal ha en søt og sterk avslutning.
Smerillo og Santa Vittoria in Matenano 16. Oktober 2016

Fakta:
Familien Orazi ble våre første venner i Santa Vittoria in Matenano. Vi har spist mange luncher og middager sammen med dem. Ofte må vi hjem for å hvile litt etter et overveldende måltid med flere retter og litt vin. Vanligvis drikker vi bestefarens hjemmelagde vin, men årets vinhøst har slått feil for Don David og vi drakk denne gangen min medbrakte Pecorino.

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

I dag begynte en reise tilbake til mine røtter. En dannelsesreise – rett ned i mitt familiære nullpunkt. Onkel Arild sendte, på anmodning, en Norgespakke fullstappet av høykvalitets tørrfisk, som i dag ble lagt i vann.

Tørrfisken puste!

Tørrfisken puste!

Tror du fan  ta mæ, ikke den ihjæltørka torskejævelen pusta. I det jeg trykte den under vann, steg luftbobla sakte opp mot vannflata og samla sæ der som små champangebobla. Torskesvinet holdt fort opp med å pust, da jeg lukka lokket og stengte tilgangen på ny og frisk luft. Æ ska fan ta mæ ikke ha en jævla zombitorsk på mitt kjøkken. Det e nå ikke han Wirkola, som skal koke i hop den gørrhysa her – det e mæ.

Arild sendte fire kilo lufttørket fisk, halvparten ble med til venner i Italia som Stoccafisso. Det er det italienerne kaller tørrfisken, de er jo en gammel kulturnasjon og har egne uttrykk for det meste. De to resterende kiloene, ligger nå i friskt vann fra Mjøvann, Porsgrunns drikkevannskilde som ender opp på mitt kjøkken etter å ha passert gjennom diverse filtrasjonsfiksfakseria på veien. I henhold til kommunenes informasjonssida forsyner Mjøvann 99 prosent av innbyggerne med vann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Frem til jeg fyller gryta i midten av neste uke og setter den på komfyren fylt med diverse grønnsaker, vin, olje og krydderier, skal vannet skiftes ut hver eneste dag. På min favorittrestaurant Ristorante Farfense, i vår lille italienske landsby Santa Vittoria in Matenano, spiste vi en herlig versjon av Stoccafisso all’Aconetana, kvelden før vi dro hjem, for en uke siden. Sammen med en flaske lokal hvitvin, Verdicchio di Jesi, ble det en flott avslutning på halvannen høstuke i Le Marche. Frem til fisken er ferdig utvannet og lagt i gryta, blir det jevnlige oppdateringer på forberedelsene. I morgen blir diverse krydderurter lagt på olje, der de skal godgjøre seg den neste uken.
Porsgrunn 26. Oktober

 

Fakta:
Tross mine familiære røtter på Værøy i Lofoten, er jeg ikke helt sikker på om tørrfisken er torsk. Tar det for gitt, men mitt kjennskap til de ulike fisketypene – i tørket tilstand – er heller dårlig. Ber også om unnskyldning for alle dialekt feil, men jeg kunne ikke dy meg.

…snart var jeg forbi «point of no return»…

 

Jeg kikker ned, der solen leker i det turkise vannet. Jeg ser opp, og innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Det som kunne se ut som en enkel klyvetur, er i ferd med å bli et hasardiøst klatreprosjekt, helt uten sikring. Det eneste som står mellom meg og et fall ned i steinura, er de sterke ”knivbladene”, som jeg holder meg fast i. Det jeg antok ville være fast fjell er stort sett en sammenpresset masse av leire, sand og steiner, bundet sammen av blomster og småvekster.

klatring_01

Utsikten oppe fra fjellsiden, nesten hundre meter opp fra stranden.

La Riviera del Conero er den flotte kysten rundt Monte Conero, som er en kjærkommet avveksling på den ellers flate kysten i Le Marche med sine endeløse sandstrender. Dagens fjelltur begynte på bystrendene i Sirolo, lett vandring på steinstrendene som strekker seg mot Le Due Sorelle – de to søstrene – et lite landemerke ved foten av Monte Conero. Da jeg ikke kom lenger, badet jeg , før jeg fikk den fikse ideen om å prøve å ta meg opp fjellsiden.

Det begynte bra, men snart var jeg forbi ”point-of-no-return”. Fokuset snevret seg inn til å få gode tak i knivstråene, dra meg opp, plassere foten på et sted som ikke ga etter, puste, strekke meg etter neste plante. Heldigvis var det ikke like bratt hele veien og jeg kunne ta små pauser, men ikke lenge nok til at jeg fikk tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med, da ville jeg bli sittende fast.

Lettelsen er stor da jeg endelig kan dra meg opp til den første furua, og lene meg inn mot den trygge stammen. Jeg elsker furu, disse åpne; lyse og deilige trær, gnistrende – i motsetning til den dystre grana, som dominerer de norske skogene. Da er det ikke lengre fare for å ende opp, som et kadaver ved foten av Monte Conero. Nå er det underskogen som skal bekjempes, det er et ganske ugjennomtrengelig villnis jeg gir meg i kast med. Kanskje er jeg den første som overhodet tar meg opp denne ruten?

Skrammer fra dagens klyving.

Kutt og skrubbsår fra klatringen opp fjellsiden.

Halvveis krypende brøyter jeg meg vei videre oppover, ikke lengre like bratt, men et flettverk av grener fra furu og mindre vekster. For å komme meg frem må jeg knekke av tørre kvister på vei opp mot fjellets topp.

– Kanskje det er et villsvin? Hører jeg en stemme si forsiktig.
– La oss bare gå raskt forbi, de kan være farlige, svarer en anden.
– Hei, roper jeg. Det er meg, bare en gal nordmann som har tatt seg opp fjellsiden fra stranden.

Dette var og en måte å feire syttende mai på tenker jeg der jeg børster barnåler og rusk av kroppen, og kjenner at vegetasjonen har satt sine spor med utallige risp. Takker de to turistene som står på stien, som fortalte at jeg har klatrert nøyaktig 273 meter, han er tysk med høydemåler på klokken.
Tom for vann, sulten som en ulv og glad for å ha kommet helskinnet fra klatreturen min, følger jeg stien tilbake til strandrestauranten i Sirolo, forbi olivenlunder og en og annen vinmark.

bading

Forfriskende dukkert i det krysstalklare vannet.

Fakta:
La Riviera del Conero er et flott naturområde sør for regionshovedstaden Ancona, i Le Marche. Her er det deilige, runde og avslipte steiner på strendene og og nydelig smaragdgrønnt vann. Strendene strekker seg flere kilometer langs Adriaterhavskysten. Det er veldig populært om sommeren, og jeg kommer ofte hit utenom sesongen. Sirolo er et fint utgangspunkt.

 

Alle ferier skal starte med et smell. For oss betyr det en lunch med havets delikatesser. Det finnes ingen bedre steder å begynne enn Damiani e Rossi på Lungomare i Porto san Giorgio. Det er en slapp tirsdag i Le Marche. Bølgende fra en litt opprørt Adriaterhav slår innover sandtranden som strekker seg så langt øyet ser, både sørover og nordover den langstrakte kysten. Et lett vårregn legger de små vanndråpene sine på de få bilene utenfor restauranten, kaktusene foran fasaden og på oss, der vi går raskt fra bilen og til inngangsdøren. I lokalet er vi alene sammen med Aurelios kone og en servitør.

2016_logoDeR
Dette er fordelen med å reise utenfor sesongen, det blir tid til å prate om mat og vin, Le Marche og hvorfor Damiani & Rossi aldri har fått en Michelinstjerne. Vi har spist på flere stjernerestauranter og Aurelios kjøkken holder det samme høye nivået. Han lager små velsmakende enkle retter med respekt for råvarene og delikate smaker. Ofte finner vi er små smaksoverraskelser i rettene hans. Hmm…det var jo spennende, finurlig…

Hans kone Ornella sier det slik:
-De eneste stjernene vi får, er de som lyser opp natten over hodene våre. Når vi demper belysningen om kvelden, kan vi se dem glitre på himmelen over oss. Hvorfor vi ikke har fått en stjerne? Hvem vet?

2016_var_egg

Rett nummer én: Laget til påskemenyen, men ble også med på vårmenyen. En eggrett. Delikat og smaksrik, velbalansert og vakker. Egg og kaviar.

2016_var_blekksprut

 Rett nummer to: Artisjokk og små blekkspruter fra grillen. Enkelt og veldig godt.

2016_var_risotto

Rett nummer tre: Risotto med gambero rosso. En veldig al dente rissotto rett, slik det skal være, med grønnsaker kuttet i små terninger spredd utover tallerkenen, en fargerik symfoni, en hyllest til våren med ulike beter, mango og asparges, og noen biter av den smaksrike og søte gambero rosso.

2016_var_hovedrett

Rett nummer fire: Hovedretten er fisk: Lepidopus caudatus, en slank, ål-lignende fisk fra Middelhavet. Smaksrik og god.

2016_var_dessert

Rett nummer fem: Den fargerike desserten i Italias farger, slik det fremstår på flaggene som har hengt ute hele året og mistet noe av den skarpe fargen, men fått mer dybde og substans. Som Ornella sa:
– Først skjærer Aurelio bort det våte i tomaten og fjærner skallet. Så kokkes det lenge på veldig svak varme i sukkerlake. De små tomatbitene skal være søte, men ha litt tykkemotstand.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

Det er syv år siden vi spiste her første gangen. Den gangen vi var på leting etter en plass i Le Marche. Vi bodde på et hotell helt sør på Lungomare og spaserte nedover strandpromenaden på leting etter en bedre middag. Det fant vi i den opplyste glassklossen, som huser Aurelio og hans Damiani & Rossi restaurant. Et fyrtårn for oss matelskere på let etter den neste store kulinariske opplevelse. To menyer, femrettere, og en flaske hvitvin kostet i mars 2016 110 euro.
Porto San Giorgio, 22. mars 2016
@Roger

Forrige besøk i august 2015 kan du lese om her!

…polarsirkelen på fleinsopp…

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger vi har spist på Ristorante Farfense. Det er fem år siden vi kjøpte en leilighet i Santa Vittoria in Matenano, en liten landsby midt mellom fjellene og havet. Vi kastet en pil på kartet over Italia og traff en liten landsby, i et brutaltvakkert landskap, som bølger fra Appenninene og ut til Adriaterhavets blå strender.

Vi reiser ned opptil fem ganger i året og nyter det italienske livet i vår lille landsby, der den troner på en sekshundremeter høy fjelltopp. Vi er ikke de eneste utlendingene som har kjøpt oss inn i den italienske drømmen. De fleste er trekkfugler som oss, reiser frem og tilbake mellom hverdagen og drømmen.

Har disse årene forandret oss?

Definitivt. Vi har fått nye venner, både italienere og engelskmenn. Fartet land og strand rundt, virvlet opp støv på bortgjemte grusveier, kjørt oss bort og funnet en del av Italia, som er ukjent for de fleste. En region med en spennende mattradisjon og mange gode viner.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Hver gang vi reiser, spiser vi på vår lokale restaurant; Farfense, den første kvelden. Det har blitt en tradisjon – et rituale – en måte å begynne oppholdet på, erklære at ferien har startet og arbeidshverdagen ligger totusensekshundrekilometer unna. Det er fortsatt retter jeg ikke har smakt på menyen, selv om vi har spist der nærmere hundre ganger. Om vinteren spiser vi alltid ”stoccafisso a la Anconetana”, en rett som ikke står fast på menyen, men som dukker opp nå og da, laget på sertifiserte tørrfisk fra Lofoten. Det hender jeg ringer på forhånd og bestiller denne Farfenses eneste fiskerett. Hvor mange restauranter kan jeg gjøre det på? Hvor mange restauranter kan du bestille favorittretten din på (som ikke er en del av den daglige menyen)?

…vin i bobleplast…

Året rundt spiser vi vedovnstekt pizza, pasta og en gang i blant, biff på lokal maner med grønn pepper eller kanin. Herregud gud pave, Fellini og Pavarotti, Ferrari og Vespa, Totti, Rossi og Gianluigi Buffon – jeg driter i dere alle, så lenge jeg kan spise av deres overdådige bord. Pastarettene elsker jeg, spesielt den med steinsopp og sort trøffel. Kan jeg noensinne ha det bedre – ikke en gang om jeg trippet meg over polarsirkelen på Fleinsopp, ville jeg en gang nærme meg minnet. Tiramisu’en spiser jeg flere ganger i året, elegant og passe søt. Jeg får aldri nok av den Marchegianske matkulturen jeg har blitt kjent med de siste fem årene.

Stoccafisso på Farfense.

Stoccafisso på Farfense.

Ja, vi har blitt enda mer opptatt av mat og vin, spesielt jeg. Det er den delen av den italienske kulturen jeg har gått mest opp i. Romerriket får seile sin egen sjø, Sophia Loren kan kjøsse seg bak – det er vinene jeg reiser for å bli bedre kjent med. Vinmakerne og deres særegenheter, som skaper opplevelser som åpner sansene og intellektet mitt. Bringer smaken av jorda inn i magen min, fyller meg med eufori og sanseløs fryd. Noen ganger har jeg pakket opp til atten flasker vin i bobleplast, legger dem i pappesker i kofferter og bagger. På flyplassen i Norge toller jeg selvsagt det som ikke er en del av den tollfrie kvoten.

Vi har to restauranter i landsbyen, men det er som regel Farfense vi besøker, selv om vi alltid tar en tur innom Taverna Vittoria, der kan jeg til og med ta med min egen vin og drikke den der. Uhørt i Norge. De har en del retter jeg kan spise om igjen og om igjen, grilla lam er en av de store rustikke favorittene mine.

Kan det være noe spennende å reise til samme sted igjen og igjen, er det noen som spør?

Det er da du går fra å skrape overflaten til å skjønne hva det hele dreier seg om, kunne jeg svart. Er det ikke da du føler deg som et virkelig menneske, når du tar tak i et annet du kjenner og gir det en klem, ler litt, er litt brydd og oppglød på samme tid, føler at du lever og har tilhørighet. Det er det Italia har gjort med meg!

Fakta:
Fakta, hav tror du? Det handler om følelser, ikke kalde fakta.

…en flagrende flanellsskjorte…

 

– Du har gått fort, sier han. Du tok meg igjen. Er du sliten?
– Jeg gikk litt på, svarer jeg og tørker svetten av pannebrasken.

– Det er treningsdagen min, legger jeg til.
– Bra, sier han. Nå kan jeg gå foran og være maskinen.
– Greit for meg, svarer jeg. Antar han bruker sykkelspråket og betegnelsen på den som ligger i front og drar de andre med seg.

Etter en stund snur han seg og presenterer seg.

-Jeg er Tonino Mari.
– Her passerer vi 2000 meter over havet legger han til.

Utsikten fra Monte Sibilla

Utsikten fra Monte Sibilla

Så kommer den ene historien etter den andre om fjellturer. Vinter og sommer. I klatretau, med isøks, i kulde og varme. Og ikke minst om de to mumifiserte personene han fant under en klatretur for mange år siden. Det kom spesialister fra universitetet i Firenze, for å grave dem ut. eldgamle forfedre, som av en eller annen grunn endte opp i en fjellside midt i Sibillinifjellene nasjonalpark.

Vi går videre i stillhet. Den varer nesten et halvt minutt. Tonino er 68 år. En pensjonert mekaniker, som har brukt store deler av fritiden sin i et eller annet fjell. Et år summerte han sirlig opp 75 000 høydemeter – et vanvittig tall. I dag teller vi opp 633 fra turisthytta og opp til toppen av Sibillinifjellet på 2173 meter. Det vil si 118, 4 turer som den i dag. Ingen umulighet, men for én som står i full jobb…. Siden det er en treningstur klokket jeg meg opp til toppen på én time og tjuefem minutter.

Det er 8. November. Jeg går i en flagrende flanellsskjorte og svetter. Tanken om global oppvarming streifer meg, ved bilen var det femten grader celsius. Her oppe kan det ikke være veldig mye kaldere. Vinden som stryker meg langs kinnene føles varm. På veien opp til ryggen hørte jeg gresshoppene synge. Blomsterprakten som endrer seg gjennom året, har imidlertid blomstret ferdig for i år. Naturen er i ferd med å finne vinterroen, selv om vi har nytt godt av én ukelang ”indiansummer” i vårt fantastiske Le Marche.

Fakta:
Monte Sibilla er blitt mitt favorittfjell. Litt fordi det er det nærmeste – til leiligheten – av totusenmeterne, og litt fordi det er et vakkert fjell. Lett å kjenne igjen, høyreist og min inngangsport til Sibillinifjellene.

Andre Sibilliniposter:
http://www.rogerhardy.no/?p=216        26. Oktober 2014
http://www.rogerhardy.no/?p=60          16. Januar 201

 

Det var ingen vei utenom. Det var på tide å besøke Trattoria Damiani & Rossi igjen. Helt sør på Lungomare i Porto San Giorgio ligger en av Le Marches aller beste sjømatrestauranter. Kanskje min absolutte favoritt på denne delen av Adriaterhavskysten?

Småfisk - små snacks

Småfisk – små snacks

Aurelio Damiani leder sine tropper til nye høyder med sommerens smaksmeny. Seks retter med delikate og godt balanserte retter. Små kunstverk, som dukker opp i en jevn strøm, der vi nytter varmen under terrassen med utsikt over svette italienere, som ligger langflate på hvite solsenger og lar solen brune ferietunge kropper. Jeg tok en personlighets test en gang i jobbsammenheng og fikk bekreftet, at jeg er en av de personene som scorer høyt på belønning i form av mat – ikke veldig overaskende.

Aurelios tolkning av Garpacho.

Aurelios tolkning av Garpacho.

 

Laks ..mmm..

Laks ..mmm..

Porto San Giorgio er langt fra den vakreste byen langs Le Marches langstrakte kyst, men den har en sliten sjarm. Den mangler palmene i Grottamare eller San Benedetto del Tronto, ikke har den flott arkitektur heller, men den har en veldig nedpå stemning og få utenlandske turister. Det perfekte sted å for en som vil bli kjent med Italia. Det er som regel hit vi drar for å lukte på Adriaterhavet, kjenne på saltet i havet, spise god sjømat og unne oss litt av verdens beste is – den italienske gelatoen.

Fiskeburger...burg...burger...

Fiskeburger…burg…burger…

D&R er gode på presentasjon. Enkelt og uten for mye jåleri. Fra den enkle ”gazpacho” med rå reker, via fiskeburgeren, laksen på finskivet og marinert potet, havabboren i de italienske fargene, til basilikumisen, som runder det hele av – en uforglemmelig opplevelse. Høydepunktet var pastaretten med sepiafarget spagetti og fantastiske små biter blekksprut.

Blekk....blekk...blekksprut...

Blekk….blekk…blekksprut…

Etter syv retter og én flaske vin, er det greit å leie seg to solsenger og la fordøyelsen jobbe på lavgir. Sove ut litt av vinens alkohol, bade og lese litt i skyggen av parasollen. Det er først når det begynner å dryppe litt av himmelen, og klokka nærmer seg halv åtte, at vi pakker sammen og legger strandsakene i bilen.

Seabas - havabbor - spigola

Seabas – havabbor – spigola

En søt liten kule basilikumis...

En søt liten kule basilikumis…

Langs strandpromenaden har det dukket opp flere små salgsboder med masse unyttig skrap, men også en bod med den beste lakrisen jeg vet om. Jeg kjøper med et hundre gram lakrispulver i løsvekt, kanskje lager jeg lakrisis i løpet av vinteren? Og et par hundre gram med skolekritt og lakrisbiter, som ligner på småstein. Det ble også en liten italiensk is, før vi kjørte gjennom natten opp i fjellene til landsbyen vår, der temperaturen er tre grader lavere og luften tørrere enn ute ved havet. Det hjelper når gradestokken fortsatt viser 28 grader ved midnatt – er det tropenatt de kaller det på meteorologisk institutt?
PSG 14. August 2015

Fakta:
Et besøk på D&R vil uansett stå høyt på min årlige liste over steder jeg vil besøke, for å smake på kortreist mat…laksens opprinnelse er jeg litt usikker på, men ellers var dette mat fra Adriaterhavets bredder.