Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Italia’

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn

I dag begynte en reise tilbake til mine røtter. En dannelsesreise – rett ned i mitt familiære nullpunkt. Onkel Arild sendte, på anmodning, en Norgespakke fullstappet av høykvalitets tørrfisk, som i dag ble lagt i vann.

Tørrfisken puste!

Tørrfisken puste!

Tror du fan  ta mæ, ikke den ihjæltørka torskejævelen pusta. I det jeg trykte den under vann, steg luftbobla sakte opp mot vannflata og samla sæ der som små champangebobla. Torskesvinet holdt fort opp med å pust, da jeg lukka lokket og stengte tilgangen på ny og frisk luft. Æ ska fan ta mæ ikke ha en jævla zombitorsk på mitt kjøkken. Det e nå ikke han Wirkola, som skal koke i hop den gørrhysa her – det e mæ.

Arild sendte fire kilo lufttørket fisk, halvparten ble med til venner i Italia som Stoccafisso. Det er det italienerne kaller tørrfisken, de er jo en gammel kulturnasjon og har egne uttrykk for det meste. De to resterende kiloene, ligger nå i friskt vann fra Mjøvann, Porsgrunns drikkevannskilde som ender opp på mitt kjøkken etter å ha passert gjennom diverse filtrasjonsfiksfakseria på veien. I henhold til kommunenes informasjonssida forsyner Mjøvann 99 prosent av innbyggerne med vann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Frem til jeg fyller gryta i midten av neste uke og setter den på komfyren fylt med diverse grønnsaker, vin, olje og krydderier, skal vannet skiftes ut hver eneste dag. På min favorittrestaurant Ristorante Farfense, i vår lille italienske landsby Santa Vittoria in Matenano, spiste vi en herlig versjon av Stoccafisso all’Aconetana, kvelden før vi dro hjem, for en uke siden. Sammen med en flaske lokal hvitvin, Verdicchio di Jesi, ble det en flott avslutning på halvannen høstuke i Le Marche. Frem til fisken er ferdig utvannet og lagt i gryta, blir det jevnlige oppdateringer på forberedelsene. I morgen blir diverse krydderurter lagt på olje, der de skal godgjøre seg den neste uken.
Porsgrunn 26. Oktober

 

Fakta:
Tross mine familiære røtter på Værøy i Lofoten, er jeg ikke helt sikker på om tørrfisken er torsk. Tar det for gitt, men mitt kjennskap til de ulike fisketypene – i tørket tilstand – er heller dårlig. Ber også om unnskyldning for alle dialekt feil, men jeg kunne ikke dy meg.

…snart var jeg forbi «point of no return»…

 

Jeg kikker ned, der solen leker i det turkise vannet. Jeg ser opp, og innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Det som kunne se ut som en enkel klyvetur, er i ferd med å bli et hasardiøst klatreprosjekt, helt uten sikring. Det eneste som står mellom meg og et fall ned i steinura, er de sterke ”knivbladene”, som jeg holder meg fast i. Det jeg antok ville være fast fjell er stort sett en sammenpresset masse av leire, sand og steiner, bundet sammen av blomster og småvekster.

klatring_01

Utsikten oppe fra fjellsiden, nesten hundre meter opp fra stranden.

La Riviera del Conero er den flotte kysten rundt Monte Conero, som er en kjærkommet avveksling på den ellers flate kysten i Le Marche med sine endeløse sandstrender. Dagens fjelltur begynte på bystrendene i Sirolo, lett vandring på steinstrendene som strekker seg mot Le Due Sorelle – de to søstrene – et lite landemerke ved foten av Monte Conero. Da jeg ikke kom lenger, badet jeg , før jeg fikk den fikse ideen om å prøve å ta meg opp fjellsiden.

Det begynte bra, men snart var jeg forbi ”point-of-no-return”. Fokuset snevret seg inn til å få gode tak i knivstråene, dra meg opp, plassere foten på et sted som ikke ga etter, puste, strekke meg etter neste plante. Heldigvis var det ikke like bratt hele veien og jeg kunne ta små pauser, men ikke lenge nok til at jeg fikk tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med, da ville jeg bli sittende fast.

Lettelsen er stor da jeg endelig kan dra meg opp til den første furua, og lene meg inn mot den trygge stammen. Jeg elsker furu, disse åpne; lyse og deilige trær, gnistrende – i motsetning til den dystre grana, som dominerer de norske skogene. Da er det ikke lengre fare for å ende opp, som et kadaver ved foten av Monte Conero. Nå er det underskogen som skal bekjempes, det er et ganske ugjennomtrengelig villnis jeg gir meg i kast med. Kanskje er jeg den første som overhodet tar meg opp denne ruten?

Skrammer fra dagens klyving.

Kutt og skrubbsår fra klatringen opp fjellsiden.

Halvveis krypende brøyter jeg meg vei videre oppover, ikke lengre like bratt, men et flettverk av grener fra furu og mindre vekster. For å komme meg frem må jeg knekke av tørre kvister på vei opp mot fjellets topp.

– Kanskje det er et villsvin? Hører jeg en stemme si forsiktig.
– La oss bare gå raskt forbi, de kan være farlige, svarer en anden.
– Hei, roper jeg. Det er meg, bare en gal nordmann som har tatt seg opp fjellsiden fra stranden.

Dette var og en måte å feire syttende mai på tenker jeg der jeg børster barnåler og rusk av kroppen, og kjenner at vegetasjonen har satt sine spor med utallige risp. Takker de to turistene som står på stien, som fortalte at jeg har klatrert nøyaktig 273 meter, han er tysk med høydemåler på klokken.
Tom for vann, sulten som en ulv og glad for å ha kommet helskinnet fra klatreturen min, følger jeg stien tilbake til strandrestauranten i Sirolo, forbi olivenlunder og en og annen vinmark.

bading

Forfriskende dukkert i det krysstalklare vannet.

Fakta:
La Riviera del Conero er et flott naturområde sør for regionshovedstaden Ancona, i Le Marche. Her er det deilige, runde og avslipte steiner på strendene og og nydelig smaragdgrønnt vann. Strendene strekker seg flere kilometer langs Adriaterhavskysten. Det er veldig populært om sommeren, og jeg kommer ofte hit utenom sesongen. Sirolo er et fint utgangspunkt.

 

Alle ferier skal starte med et smell. For oss betyr det en lunch med havets delikatesser. Det finnes ingen bedre steder å begynne enn Damiani e Rossi på Lungomare i Porto san Giorgio. Det er en slapp tirsdag i Le Marche. Bølgende fra en litt opprørt Adriaterhav slår innover sandtranden som strekker seg så langt øyet ser, både sørover og nordover den langstrakte kysten. Et lett vårregn legger de små vanndråpene sine på de få bilene utenfor restauranten, kaktusene foran fasaden og på oss, der vi går raskt fra bilen og til inngangsdøren. I lokalet er vi alene sammen med Aurelios kone og en servitør.

2016_logoDeR
Dette er fordelen med å reise utenfor sesongen, det blir tid til å prate om mat og vin, Le Marche og hvorfor Damiani & Rossi aldri har fått en Michelinstjerne. Vi har spist på flere stjernerestauranter og Aurelios kjøkken holder det samme høye nivået. Han lager små velsmakende enkle retter med respekt for råvarene og delikate smaker. Ofte finner vi er små smaksoverraskelser i rettene hans. Hmm…det var jo spennende, finurlig…

Hans kone Ornella sier det slik:
-De eneste stjernene vi får, er de som lyser opp natten over hodene våre. Når vi demper belysningen om kvelden, kan vi se dem glitre på himmelen over oss. Hvorfor vi ikke har fått en stjerne? Hvem vet?

2016_var_egg

Rett nummer én: Laget til påskemenyen, men ble også med på vårmenyen. En eggrett. Delikat og smaksrik, velbalansert og vakker. Egg og kaviar.

2016_var_blekksprut

 Rett nummer to: Artisjokk og små blekkspruter fra grillen. Enkelt og veldig godt.

2016_var_risotto

Rett nummer tre: Risotto med gambero rosso. En veldig al dente rissotto rett, slik det skal være, med grønnsaker kuttet i små terninger spredd utover tallerkenen, en fargerik symfoni, en hyllest til våren med ulike beter, mango og asparges, og noen biter av den smaksrike og søte gambero rosso.

2016_var_hovedrett

Rett nummer fire: Hovedretten er fisk: Lepidopus caudatus, en slank, ål-lignende fisk fra Middelhavet. Smaksrik og god.

2016_var_dessert

Rett nummer fem: Den fargerike desserten i Italias farger, slik det fremstår på flaggene som har hengt ute hele året og mistet noe av den skarpe fargen, men fått mer dybde og substans. Som Ornella sa:
– Først skjærer Aurelio bort det våte i tomaten og fjærner skallet. Så kokkes det lenge på veldig svak varme i sukkerlake. De små tomatbitene skal være søte, men ha litt tykkemotstand.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

En stille marsdag, Damiani e Rossi.

Det er syv år siden vi spiste her første gangen. Den gangen vi var på leting etter en plass i Le Marche. Vi bodde på et hotell helt sør på Lungomare og spaserte nedover strandpromenaden på leting etter en bedre middag. Det fant vi i den opplyste glassklossen, som huser Aurelio og hans Damiani & Rossi restaurant. Et fyrtårn for oss matelskere på let etter den neste store kulinariske opplevelse. To menyer, femrettere, og en flaske hvitvin kostet i mars 2016 110 euro.
Porto San Giorgio, 22. mars 2016
@Roger

Forrige besøk i august 2015 kan du lese om her!

…polarsirkelen på fleinsopp…

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger vi har spist på Ristorante Farfense. Det er fem år siden vi kjøpte en leilighet i Santa Vittoria in Matenano, en liten landsby midt mellom fjellene og havet. Vi kastet en pil på kartet over Italia og traff en liten landsby, i et brutaltvakkert landskap, som bølger fra Appenninene og ut til Adriaterhavets blå strender.

Vi reiser ned opptil fem ganger i året og nyter det italienske livet i vår lille landsby, der den troner på en sekshundremeter høy fjelltopp. Vi er ikke de eneste utlendingene som har kjøpt oss inn i den italienske drømmen. De fleste er trekkfugler som oss, reiser frem og tilbake mellom hverdagen og drømmen.

Har disse årene forandret oss?

Definitivt. Vi har fått nye venner, både italienere og engelskmenn. Fartet land og strand rundt, virvlet opp støv på bortgjemte grusveier, kjørt oss bort og funnet en del av Italia, som er ukjent for de fleste. En region med en spennende mattradisjon og mange gode viner.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Hver gang vi reiser, spiser vi på vår lokale restaurant; Farfense, den første kvelden. Det har blitt en tradisjon – et rituale – en måte å begynne oppholdet på, erklære at ferien har startet og arbeidshverdagen ligger totusensekshundrekilometer unna. Det er fortsatt retter jeg ikke har smakt på menyen, selv om vi har spist der nærmere hundre ganger. Om vinteren spiser vi alltid ”stoccafisso a la Anconetana”, en rett som ikke står fast på menyen, men som dukker opp nå og da, laget på sertifiserte tørrfisk fra Lofoten. Det hender jeg ringer på forhånd og bestiller denne Farfenses eneste fiskerett. Hvor mange restauranter kan jeg gjøre det på? Hvor mange restauranter kan du bestille favorittretten din på (som ikke er en del av den daglige menyen)?

…vin i bobleplast…

Året rundt spiser vi vedovnstekt pizza, pasta og en gang i blant, biff på lokal maner med grønn pepper eller kanin. Herregud gud pave, Fellini og Pavarotti, Ferrari og Vespa, Totti, Rossi og Gianluigi Buffon – jeg driter i dere alle, så lenge jeg kan spise av deres overdådige bord. Pastarettene elsker jeg, spesielt den med steinsopp og sort trøffel. Kan jeg noensinne ha det bedre – ikke en gang om jeg trippet meg over polarsirkelen på Fleinsopp, ville jeg en gang nærme meg minnet. Tiramisu’en spiser jeg flere ganger i året, elegant og passe søt. Jeg får aldri nok av den Marchegianske matkulturen jeg har blitt kjent med de siste fem årene.

Stoccafisso på Farfense.

Stoccafisso på Farfense.

Ja, vi har blitt enda mer opptatt av mat og vin, spesielt jeg. Det er den delen av den italienske kulturen jeg har gått mest opp i. Romerriket får seile sin egen sjø, Sophia Loren kan kjøsse seg bak – det er vinene jeg reiser for å bli bedre kjent med. Vinmakerne og deres særegenheter, som skaper opplevelser som åpner sansene og intellektet mitt. Bringer smaken av jorda inn i magen min, fyller meg med eufori og sanseløs fryd. Noen ganger har jeg pakket opp til atten flasker vin i bobleplast, legger dem i pappesker i kofferter og bagger. På flyplassen i Norge toller jeg selvsagt det som ikke er en del av den tollfrie kvoten.

Vi har to restauranter i landsbyen, men det er som regel Farfense vi besøker, selv om vi alltid tar en tur innom Taverna Vittoria, der kan jeg til og med ta med min egen vin og drikke den der. Uhørt i Norge. De har en del retter jeg kan spise om igjen og om igjen, grilla lam er en av de store rustikke favorittene mine.

Kan det være noe spennende å reise til samme sted igjen og igjen, er det noen som spør?

Det er da du går fra å skrape overflaten til å skjønne hva det hele dreier seg om, kunne jeg svart. Er det ikke da du føler deg som et virkelig menneske, når du tar tak i et annet du kjenner og gir det en klem, ler litt, er litt brydd og oppglød på samme tid, føler at du lever og har tilhørighet. Det er det Italia har gjort med meg!

Fakta:
Fakta, hav tror du? Det handler om følelser, ikke kalde fakta.

Dette er en bloggpost for de bilfrelste og spesielt for de som elsker italienske biler fra produsenten Alfa Romeo, som siden 1986 har vært en del av FIAT-konsernet. Videoen (under fotografiet) er både stillbilder og tre kortere videosnutter med gromlyd. Skru opp lyden og la den rulle ut av høytalerne.

Alfa Romeo, 23. september 2012.

Alfa Romeo, 23. september 2012.

En varm og solfylt dag i september 2012 rullet en kortesje Alfa Romeoer gjennom ”hovegata” i Santa Vittoria in Matenano, vår lille italienske landsby. I mer enn ti minutter rullet italiensk design fra tidlig nittende århundre og frem til i dag over den brosteinsbelagte Corso Matteotti. I bakgrunnen nr. 32. Palazzo Lamponi, der vi har en leilighet i tredje etasje.

Italienerne er stolte av sine biler og Alfa Romeo er en av de produsentene som opp gjennom årene har gitt oss vakre og smekre sportsbiler, sammen med mer fornuftige familiebiler.
23. september 2012 Santa Vittoria in Matenano, Le Marche, Italia.

Fakta:
Ifølge Wikipedi ble til Alfa Romeo stiftet som Darracq Italiana i 1907 av Cavaliere Ugo Stella, en adelsmann fra Milano, i partnerskap med det franske selskapet tilAlexandre Darracq.

Alfa er et akronym for Anonima Lombarda Fabbrica Automobili.