Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Interrail’

…vi klatrer rundt…

Det var før terrorens tid. Året var 1982.

Vi var fire kamerater som dro på Interrail. Vi reiste sammen fra Nylende jernbanestasjon i Skien til København. To gikk på kino og så pornofilmer. Jeg og en lærersønn hang rundt inne på jernbanestasjonen. Han klimpret på en kassegitar. Mange år senere endte han opp på Notodden. Snart satt vi sammen med to svenske jenter. Det skal ikke så mye til. Vi drakk vin, Vi var unge.

To dager senere leter vi etter hoteladressen de oppgav i Paris. Vi treffer dem. Stemningen fra Køben er borte. Den ene har truffet en canadier.

Paris Je T'Aime

Paris Je T’Aime

Neste dag reiser mine tre venner videre. Toget via Irun og ned til Barcelona, videre til den katalanske badebyen Calella. Jeg blir igjen i Paris. Det er min fjerde dag på interrail. To svenske jenter, canadieren Michael og jeg, som skal begynne i elektrikerlære i midten av august. På denne varme, gode junidagen, streifer vi rundt i Paris. Kjøper billig vin. Drikker i parker, på plener, på benker. Før mørket setter seg, har vi  drukket tolv flasker billig fransk rødvin. Magen er sur. Canadieren stikker av gårde med den lyse svenske jenta – Monica. Han har en jødisk nese. Jeg blir igjen med den rødhårete.
Hun er den eventyrlystne typen. Jeg er den tilbakelendte. Observatøren. Hun drar meg med. Det er Eiffeltårnet som lokker. Det som senere skal males i Jotuns farger. Det er etter stengetid. Vi klatrer rundt de stengte dørene, som skal hindre ville ungdommer – som henne, som oss – i å ta seg opp i tårnet etter at billettlukene er stengt. Vi klatrer rundt og løper opp trappene. Blir varme. Svette. Det er mange trapper. Vi kommer opp til kragen, utsiktpunktet. Det er under oppussing. Under oss ligger Paris. En lav by. Vi ser ned på den. Jeg er kåt. Hun ikke helt klar. Vi kysser. Jeg er forelsket, tror jeg. Jeg er ung. Natten er svart. Lysene fra bulevardene strekker seg ut, over hele den veldige byen. Paris. Skien er langt borte.

Hun forteller meg at hun foretrekker menn med skjegg. Jeg har ikke skjegg. Himmelen er mørk. Ingen stjerner. Plutselig drønner det til. Flere lyn flærer over himmelhvelvet. Sikksakker seg i alle retninger. Åpner mørket. Vi tar det som et tegn. Løper ned trappene. Klatrer over stengslene. Lett som en plett. Hun har sandaler på føttene.

Vinen flyter fortsatt rundt i årene våre. Vi løper vekk fra tårnet, mot bassenget med vannkanonene. Kler av oss. Bader nakne i Paris. Natten er sort. Regnet faller tungt. Ingen mennesker. Jeg kommer opp av det skitne bassenget. Naken. Jeg vet ikke om hun vil ha meg. Jeg er kåt. Vi kler på oss. Det regner fortsatt. Sammen går vi til hotellet i Latinerkvarteret. Jeg stryker meg over haken.

Sengen er fransk. Fjærene ødelagt. Midten henger. Det er umulig å ligge på magen. Vi elsker. Sitter igjen med følelsen av at det var et sympati ligg. Det varer uansett ikke lenge. Jeg er ung. Det er Paris. Det er før terrorens tid, og jeg mangler skjegget.

Fakta:
Jeg var på skinnene i en måned. Min første Interrail. Jeg var full hver eneste dag. Etter at jeg kom hjem streifet jeg rundt i skogene med schaferen Mario. Noen ganger løp vi rundt nede i Lundedalen. Litt senere på sommeren kom kanadieren Michael på besøk med en kanadisk venn. De sov på gulvet i kjellerrommet mitt. Vi drakk sammen med faren min. Han fortalte til og med en historie. Det var sjelden kost. Han var en stille og rolig fyr. Faren min fikk et veldig godt forhold til mine to døtre. Det var godt å se.

..å være naiv…

Det er de samme to som virret rundt, sammen med en fransktalende konduktør, inne på togstasjonen i Paris. Konduktøren fektende med armene, de to litt duknakket. Ingen tvil. De står alene ute på den ene perrongen i Hamburg og venter sikkert på nordgående tog som meg.

Jeg har vært tre uker på Interrail og er på vei hjem. Har vært ute og jaget en drøm, som ikke lot seg fange. En drømmer – uten drømmefanger.

Togstasjon Frankrike.

Togstasjon Frankrike.

Det er seks timer til toget kommer inn på sporet. Jeg rusler litt frem og tilbake, ryggsekken har jeg låst inne i et skap. Kommer i prat med de to – en far og hans sønn. De skulle vært i Bretagne nå, syklet langs kysten, luktet på det salte havet som strekker seg helt over til New York – de store mulighetenes land.

– Jeg la passene, billettene og lommeboken i nettinglommen over sengen. Vi hadde egen kupe, slik at vi skulle få en god natts søvn og en god start på ferien vår. Da vi våknet på vei inn til Paris, var alt borte. Heldigvis kom billettene og passene til rette på togtoalettet, men pengene – seks tusen svenske kroner – var borte. Dette skulle være ferien vår i år, forteller middelaldrende Pelle.

Det er lenge siden, og kanskje har jeg døpt ham om. Pelle jobbet som journalist i den svenske avisen Aftonbladet. Han skrev om små lokale saker, var aldri i nærheten av Jan Guillou  eller andre skarpe penner.

Vi sitter inne på restauranten og spiser en grei middag. Snakker om reiser og mat. Jeg har lånt dem fem hundre kroner, for en gangs skyld har jeg med meg penger hjem fra ferie.

Pelle lover å betale meg tilbake. Selvfølgelig skal han det, skulle bare mangle at de ikke skal gjøre opp for seg, selv om de har hatt uflaks og blitt offer for en simpel tyv. Senere på sommeren kommer et postkort, da er de to – Pelle og sønnen – på sykkeltur i Småland. Jeg er tilbake på jobb. Står sikkert i en stige opp mot en av bæresøylene i den gamle KS-fabrikken på Herøya, da kortet dumper ned i postkassa, og bytter innmat i en gammel armatur med jordfeil. Kjenner krypstrømmene lugge i venstrearmen, som holder platen med innmaten, mens høyrehånden skrur ut de tre ledningene fra sukkerbiten i bunnen av armaturen, med en uisolert radiotrekker. Det var i midten av august 1982 jeg begynte som elektrikerlærling i fabrikkanleggene til Norsk Hydro. Jeg ble industrielektriker. Planen var å gå videre på ingeniørstudiet, men så skjøt jeg blink sammen med hun som ble mor til mine to døtre. Studiet ble det aldri noe av, men jeg fikk to flotte jenter og lærte meg spansk. Ingen lue med dusk, men en familie.

Pengene så jeg aldri noe til, det ble med det ene postkortet og en god historie. Noe jeg kan fortelle for å advare andre reisende mot å være naiv, pass på pengene dine – legg aldri verdisakene i nettinglommen i sovekupeen din eller i hendene på en svensk journalist for den sakens skyld.
God togreise!

Minner fra en perrong på tidlig åttitall.

Fakta
Tog er ikke lenger tog. Det er like gjerne buss. Porsgrunn – Oslo er buss og tog. I alle fall til den nye strekningen mellom Porsgrunn og Larvik er klar til bruk.
Illustrasjonsbilde har selvfølgelig ingenting med historien å gjøre annet enn at det er fra en fransk jernbanestasjon, enten Le Havre eller Paris. Famiien Hardy på tur i 1974. Jeg med Sølvpilen t-skjorte og langt hår. Ketil og Bent med bolleklipp og Jørn – et sted midt i mellom.