Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Fritz’

Dette er min favoritt tur, en flott tur der du ikke kunne tro, det var mulig å gå. Nede fra den lille stranden med alle de små steinene, ser det ut som et stupbratt fjell og det er vel det det mer, men som mange bratte fjell, åpner det opp, når du kommer nærme nok.

Le Due Sorelle

Le Due Sorelle

På kysten av den italienske regionen Le Marche, ligger det et fjell – Mont Conero. Det er der turen starter. Om sommeren parkerer jeg på et jorde ved kirkegården, utenfor den nydelige lille byen Sirolo. Utenom sesongen er jordet stengt og jeg parkerer i sentrum, og går mot kirkegården. Der fortsetter jeg videre på en grusvei, opp og ned litt, forbi noen vinmarker og noen hus, en liten olivenlund med eldgamle trær og videre inn på en sti, som etterhvert kommer til utsiktpunktet over alle utsiktspunkt. Der kan du beundre landemerke le Due Sorelle – de to søstrene.

Gutta på tur!

Gutta på tur!

Ved utsiktpunktet er det mulig å stoppe og ta de bildene du trenger til Instagram og Facebook, før du snur og går tilbake. Hvis du ikke er redd for luftige partier, fortsetter du nedover – det er en wire, festet i fjellsiden,  å holde seg i. Jeg har imidlertid kamera i en hånd og Fritz, puddelen i den andre, men det går greit, bare jeg er forsiktig. Fritz er femten år og ikke alt for glad i å gå nedover, når det er bratt. Femten år tilsvarer åtti menneskeår, så det er helt greit.

Det er bare tre – fire steder, hvor det er ekstra luftig, resten er en vanlig sti gjennom små trær, busker og annen vegetasjon. Av en eller annen grunn tenker jeg på Hardyguttbøkene, og Smugler’s Cov, ett navn jeg av en eller annen grunn husker, fra ett av brødrenes mange spennende eventyr. Det er slik jeg tenker på denne stien, en smuglerrute, fra en fjern fortid, når lokalbefolkningen ville unngå pavens skatteinnkrevere eller noe lignende. Le Marche lå lenge under Pavestaten. Vel nede på stranda blir det ett raskt bad, for oss begge, før vi begir oss oppover igjen. Nå går det unna, Fritz trosser alderen og gir på, drar meg med, kun der det er bratt, stopper han og venter på en hjelpende hånd. Bli med oss oppover og få en følelse av turen opp fjellsiden, der ingen kunne tru at nåkon kunne gå!
Sirolo, en gang i august 2017.
Roger Hardy

 

Riding with Fritz

Riding with Fritz

Snuten snuser, stikker langt ut av sidevinduet på bilen, der den suser langs den smale snarveien, forbi jorder med solgyllent gress. Vibrerer intenst. Suger til seg de varme luktene fra et landskap, som knapt har kjent vann på seksti dager. Øynene siger halvt igjen. Luggen strykes bakover. Turbulensen følger bilens bevegelse, der den snor seg innover i landskapet. Ørene skjelver, flagrer, bringer tankene hen på sommerfuglenes fargerike vinger. Fritz nyter luktene, som virvles opp av kjøretøyet, minnene fra hans barndoms Spania. Snart femten år. Har aldri vært hjemme på Den hvite kysten, siden han forlot den i en vinrød stasjonsvogn, sommeren 2003.

Fjorten år siden, en veterinær skrev rød på hårfargen i passet – pelsen er solbleket. Litt hvitt blander seg med det rødlige, lyse striper langs ørene – årene krever sitt. I det bilen når bunnen av en slak bakke og vender oppover, løftes ørene igjen av vindens varme vinger.

15. august 2017, La Provincia di Fermo
Roger Hardy

Andre Fritz poster:
Fritz til fjells!
Gamle hunder
Mitt daglige brød

Vi er enig, Fritz og jeg. Det er en flott septembermorgen, ikke for varm – ikke for kald. Sola er på vei opp over Eidangerfjorden og det mørke vannet er nesten helt flatt. En kjølig morgenbris kruser overflaten lett. Trinnene på stigen er varmet opp av solen, men vannet er ikke like varmt. Fjorten grader på land og kanskje mellom femten og seksten i vannet?

Nedsenket i vann.

Nedsenket i vann.

Kaldt er det uansett, men friskt og antiseptisk. Antiseptisk, saltvann er jo det til en viss grad. Andre argumenter finner jeg ikke for å svømme de lovpålagte tretti svømmetakene som for meg er et fullverdig bad.

De siste to årene har jeg badet ut september, det har passet seg slik i forhold til arbeidstid og temperatur. Årets september har et dårligere utgangspunkt, lavere vanntemperatur den første september, enn de foregående to årene. Men jeg gleder meg. Kona mi skal treffe kongen i dag, jeg er ikke invitert, men er fornøyd med å kunne bade gratis i den vakre Eidangerfjorden. Mule Varde er Porsgrunns lille høstperle. Min lille perle.

Fakta:
Mule Varde ligger åtte minutter med bil fra Porsgrunn sentrum og er en liten badeplass med brygge og to mini-strender.

…en aning rødt…

Jeg ligger på gulvet og stryker meg over magen, da jeg kjenner en utvekst. En ru liten sak, som ikke har vært der før. Jeg prøver å bøye nakken og ryggen slik at jeg kan se det, samtidig som jeg trekker magen så langt inn det lar seg gjøre. Den er brun. Jeg kommer meg opp og går inn på badet, ved hjelp av speilet på veggen ser jeg, at det er hva jeg frykter: en flått. Fans dritt. Jeg har aldri hatt flått før, og første gangen jeg er ute i skogen på Sotra, utenfor Bergen, blir jeg offer for den forræderske fanskapen, som sitter i gresset og lurer på en vert, som kan forsyne den med det blodet den trenger, for å leve videre.

Liten jævel på klut.

Liten jævel på klut.

Hva gjør jeg nå, drar på legevakta, mens den fortsetter å spise seg innover i kjøttet mitt. Jeg har ingen pinsett eller spesialverktøy for fjerning av flått. Opp gjennom årene har jeg fjernet en og annen fra Fritz, puddelen vår. Det er rart hvor mye større de blir etter å ha sittet og sugd blod en stund. Jeg bestemmer meg for å fjerne den med mine egne fingre. Heldigvis har jeg ikke klipt neglene på over en uke, og de får gått tak i den lille skapningen. Jeg vrir så mye jeg greier, før jeg trekker den ut. En liten dråpe blod følger med og faller uendelig sakte ned på baderomsgulvet, mens jeg studerer den lille dritten jeg holder mellom fingrene. Det ser ut til at jeg har fått med meg alt. I speilet ser jeg at såret, den etterlater, er en aning rødt, der den var i ferd med å grave seg inn. Jeg kjente ingenting. Antakelig sprøyter den inn et bedøvelsesmiddel, før den begynner å spise seg gjennom huden.

Borreliabæreren.

Borreliabæreren.

Jeg legger den på en klut og tar noen nærbilder. Kjenner på såret, som er litt ømt. Hva nå? Er jeg full av borrelia eller er jeg en av de heldige som slipper unna den skumle nervesykdommen?

…de små reisene…

Da min mor døde for to år siden, forsvant også familiens siste naturlige samlingspunkt. Nå er det opp til de fire Hardy-brødrene å ta egne initiativ til familiesamlinger. Fredag kveld var en flott sommerkveld. Grillen var varm. Fyrt opp med kull og knusktørr ved fra egen garasje. Ingen tennvæske, bare naturens egen energi. Tre i to former. Kull og ved. På grillen la jeg min kones filippinskmarinerte nakkekoteletter og Tomi’s fantastiske pølser.

Tatoveringer og såpebobler.

Tatoveringer og såpebobler.

Det hjemmesnekrede hagebordet ble utvidet med et kjøkkenbord og vi fylte på med de stolene vi fant. En umake blanding, akkurat som de tre generasjonene med Hardy-avkom, som fylte dem opp. Ovnsbakte poteter med timian, rosmarin, olivenolje, smør, salt og pepper og den orange squashen, som mest av alt ligner på et gresskar eller en inka hyllest til mannens fallos.

klatretre

Leander fikk klatre i sitt favorittklatretre, Oliver fikk blåst såpebobler, Benjamin viste frem gipsen sin, Silje dro opp skjørtet og viste frem sine falske tatoveringer, Martine tok med kjæresten og sin viltre Holmestrandbror, Kaja var bare grei, Trine og Espen kom med Liam, som viste frem sine lekesko og supermannkostyme, Ketil hadde sine nye briller på nesen, Bent kom med sin Kate, og TJ tok turen fra Rjukan, Gina lurte på hvorfor jeg hadde tatt ut kjøkkenbordet, og jeg – fikk all grillrøyken i øynene. Har jeg glemt noen nå, får jeg redigere dem inn i ettertid. Fritz, det er sant, han skrapet forsiktig på min venstre legg og ble belønnet med både en bit kotelett og en pølsesnabb!

Nesten alle rundt bordet.

Nesten alle rundt bordet.

Og hagen var vakker. Rosene, timianen, pioniene og den siste blomsten jeg ikke vet hva heter (den store blafrende orange ved gjerdet) viste seg alle fra sin beste side. Slik er det ofte: de små reisene er de fineste. Rett over kommunegrensene fra Skien og Bamble til Porsgrunn og en liten middag sammen med familie, og en runde i vår felles mytologi. Vitser og minner bare vi, kan le oss skakke av, som fremstår tomme og platte for de som ikke var der, da det skjedde, men for oss, er de limet som holder familien sammen.
Porsgrunn 30. Juli 2015

…den latinske spensten…

Jeg må dra Fritz med meg oppover Jønholt Terrasse, hele veien opp til Aallsgate, som vi krysser, på skrå av zebrastripene, rett mot stien, som fører oss opp til den nye benken på utsikten. Vi følger stien innover, under trærne, som gir skygge, selv om det kanskje ikke er det vi trenger, på en overskyet dag. Jeg snur meg og møter blikket hans. Den gamle utålmodigheten er borte, er erstattet av en stoisk ro, kanskje en erkjennelse av at den verste ungdommen er over. Óg en overbærenhet overfor meg, som kjemper imot.

Fritz på Mule Varde.

Fritz på Mule Varde.

Kunne han snakke, ville han kanskje sagt:
– Er det virkelig nødvendig å dra meg med på treningsturer. Det er ikke min skyld at du spiser for mye ost, drikker kaloririk vin, elsker sjokolade, lager kaker og desserter, putter smør i alt og spiser jordbærene med pisket krem. Det får du ta ansvaret for selv. Jeg skulle likt å se deg halsende oppover denne stien, når du nærmer deg åtti år, for det er min alder – skjønner du? Jeg er ikke 52 lenger, da kunne jeg løpe i ring rundt deg, hoppe og bjeffe, mens du svettet deg oppover. Nå er jeg snart åtti.

Jeg snubler videre over nakne røtter og et råttent tre, holder båndet stramt. Var det ikke for båndtvangen skulle jeg latt ham løpe fritt, men slik er det ikke. Vel oppe slipper jeg båndet og lar ham snuse på egen hånd, mens jeg går opp og ned på benken førti ganger. Tøyer ut litt. Stiller meg opp med skulderbreddes avstand mellom føttene og bøyer rumpa nesten ned i barnålene og reiser meg opp, og ned, og opp – tjue ganger. Hviler. Gjør det samme en gang til. Så går vi nedover og hjemover. Nå er det Fritz som bestemmer tempoet. Snuser seg bort langs stien, glemmer tid og rom. Når han går, har ikke bakenden lenger den latinske spensten, den har fått noe av den nordiske stivheten over seg. Det ser nesten ut, som om han ikke lenger bøyer knærne, men humper på stive bein. Alderen har innhentet den spanske sjarmøren fra Albir. Damene stryker fortsatt hendene gjennom den myke, rødbrune pelsen, mens de kurrer svakt. Sjarmen er der. Det hender han gir dem et blikk fra de brune Banderas øynene, før han vender seg bort og ser blasert ut i luften.
Porsgrunn tidlig juni 2015

…mind over matter…

Det var nærmere midnatt, en av de nettene som er for varme til å sove bort. Fritz var med til Italia og sammen luftet vi oss etter en lang middag på Ristorante Farfense. Vi fulgte de små brosteinsbelagte veiene og smugene opp mot toppen av landsbyen. Der traff vi fem flotte damer som heller ikke hadde funnet veien til soverommet enda. De satt utenfor et gammelt hus og snakket høyt, slik italienere gjør, når sommervarmen har satt seg.

Damene i mørket ved tre av dem.

Damene i mørket ved tre av dem.

«Mind over matter» mente min kone, da jeg protesterte mot den elektriske viften som samme kveld hadde dukket opp inne på soverommet. Du må bare la vær å tenke på den, sa hun. Dessuten så greier jeg ikke å sove i denne varmen la hun til.

Damene i mørket_02.

Damene i mørket_02.

Da jeg prøvde meg med det samme argumentet falt det i særdeles dårlig jord. Jeg foreslo at hun kunne jo prøve «Mind over matter» først, før hun tvang det på meg. Det er jo kun tjueseks grader i leiligheten sa jeg også, ligg bare rolig og ikke tenk på at det er varmt, la jeg så til. Pust rolig – ikke stress.

Det var da jeg fant det opportunt å gå en tur med puddelen Fritz. Siden han heller ikke liker stemmer på vei opp i fistel, la vi leiligheten bak oss og lot min kone prøve ut sin versjon av «Mind over matter» i fred og ro. Da vi vendte tilbake fra vår kveldstur og møtet med damene i mørket, fant jeg frem et nytt par ørepropper og la meg under dynen, mens den kalde trekken fra viften vandret frem og tilbake over sengen.
Begge bildene er tatt rett før midnatt 12. Juli 2013.

Fakta:
«Mind over matter» virker kun når en kvinne ber en mann om å benytte seg av det. Når en mann prøver den samme innfallsvinkelen, opptrer det vist en logisk brist. Fritt etter min kone. Wikipedia er ikke konsultert i denne saken.

…gjennom syrinhekken…

Fritz løfter hodet og lar snuten vibrere intenst, snur seg og kikker opp på meg, før han setter kursen ned mot Kirkegårdsveien, svinger inn i Fjellstien, der han alltid legger igjen et visittkort. Tar seg god tid ned den korte gatestumpen. Halen står rett opp, svinser litt frem og tilbake, mens han ubekymret sniffer seg ned mot Winters gate. Der krysser vi rett over, tar snarveien mellom Baptistenes mursteins kirke, med det glødende røde korset høyt oppe på bakveggen og det gamle trehuset, der en eldre filippinsk dame pusset grunnmuren i fjor sommer. Nå kjenner også jeg lukten av nystekt brød, som strømmer ut gjennom syrinhekken som skiller oss fra parkeringsplassen, som binder Frelsesarmeens lokaler sammen med den gamle staselige Keimsgård, og eiendommen til Porsgrunn Kirkelige Fellesråd.

Kanelboller med kanel.

Kanelboller med kanel.

Vi går rett gjennom hekken, der syrinblomstene vil blomstre, om noen uker. Nå møter vi også et hint av Midtøsten, lukten av kanel blander seg inn i lukten av vår. Fritz og jeg er ute etter dagens brød. Vi vil ha ovnsvarmt brød, som smelter smøret i det jeg brer det utover. Her i Keimsgård holder Siv Svolsbru til med sitt lille bakeri: Reint mel i posen.

Døren står på gløtt. Jeg slipper båndet til Fritz og lar ham vente utenfor dørstokken, der han lar nesen finne alle nyansene i bakeriluktene som omgir oss. På disken inne er det et assortert utvalg av scones, tørre kaker, en fuktig Brownies og bak der nystekte brød i flere høyder. Vi kjøper brød, et par scones med hvit sjokolade og nøtter og et lite stykke Brownies. Greier bare ikke la vær. Og en kanelbolle til Fritz og meg, som vi spiser opp, før vi når Fjellstien, på vei hjem til frokostbordet.
En maidag i 2015.

Fritz er en liten femkilos puddel med myk flott colarkolpels. En storsjarmør fra det sørlige Spania. Allikevel er han ikke like stor som bildene fremstiller ham. Det kan fremheve modellen, når du velger et froskeperspektiv. Gå ned. Om sommeren kan du legge deg ned på tørr og varm asfalt, for å få «riktig» perspektiv på ting.

 

Stort selvbilde.

Stort selvbilde.

Ofte vil bilder tjene på få detaljer, motivet vil stå klarere frem og få den oppmerksomheten det fortjener. Det er alltid inspirerende å fotografere Fritz. Han er en naturlig posør. Det virker så enkelt, når han går inn i en rolle.

Gatas vokter.

Gatas vokter.

Disse to bildene viser Fritz i gata hans i en trehusbebyggelse, i Porsgrunn. sterk ettermiddagssol i juli med hard skygge. Et bilde i motlys og et med lyset. Neste gang jeg henter frem noen Fritz bilder, skal vi få se andre sider ved ham.

Begge bildene ble tatt sommeren 2014 i Porsgrunn.

Fakta:
Colargol er en fransk-polsk barne-tv-serie, som ble vist på norsk tv i 1973, 74 og 76.

Glem aldri å ta bilder av de menneskene og dyrene, som er viktig i livet ditt. Det er gøy å leke seg med portrettbilder og poseringer. Med dagens digitale teknologi koster det heller ingenting annet enn tid.

Med vinden i håret.

Med vinden i håret.

Fritz elsker å stikke hodet ut av bilvinduet, kjenne vinden ruske i pelsen. Øynene som myser, snuten som vibrerer for å fange opp alle luktene av tidlig vår. Bilvinduet rammer ham fint inn, med skrå linjer som skaper dynamikk. En uskarp bakgrunn, forsterker følelsen av fart, sammen med luggen som luftmotstanden stryker bakover. Tre hovedfarger: Det sorte inne i bilen, den mørkeblå himmelen og den rødbrune pelsen. Åtte linjer som skrår fra venstre og inn i bildet, der de møter den tunge sorte dørkarmen på bilen. Få og enkle elementer.

Sorthvitt i farger.

Sorthvitt i farger.

Naturlig innramming fremhever modellen din. Sterke linjer konsentrerer oppmerksomheten om bildets sentrum. Bildet av min kone Gina er tatt inne i en gang, i et gammelt kloster som nå er skole i byen Recanati i Le Marche. Den skrå formen på rammen og de harde kontrastene gir bildet en god spenning. Gina ser rett på solen som er på vei ned. De sorte solbrillene spiller sammen med resten av billedflaten – to små sorte rammer – midt i ansiktet. Den delte innrammingen jobber sammen med stripene i jakken. En stor og kraftig stripe mot de mange små hvite og sorte. Det er mange fine elementer i dette enkle kontrastrike bildet.
Fellesnevneren for begge bildene er:
* kraftige linjer.
* få farger.
* et fokuspunkt.
* sterk sol.
* mye sort billedflate.

Fakta:
Fritz 31. mars 2013.
Gina 12. mai 2015.