Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Fotball’

…vi forlot åstedet…

 

Det finnes mange måter å oppnå sjelefred på. En av dem er tilståelse. Rope det ut over den nye torgplassen til alle som gidder å høre på. Det er det jeg gjør nå. Skriker det ut: Jeg er skyldig!

Vel vitende om at foreldelsesfristen er gått ut for lenge siden, kan jeg nå bekjenne mine synder. forsider

Det var en varm sommerdag. I fellesferien. Vi hadde syklet opp for å spille fotball på stadion. Det var ikke lov, men vi gjorde det noen ganger. Drømte om brølet fra tribunene, når vi dro en elegant finte eller på mirakuløst vis slo en tunnel. Dette var lenge før Zidane viste frem sin piruett stående med en fot oppe på ballen. Fotballen var litt enklere på søttitallet.

De fleste var dratt. Vi var tre igjen. Vi sto i skyggen av den ene kiosken, som sto utenfor tyskerbrakka, som ble brukt som garderobe. Husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje var det det klassiske sett-upet? Jeg vedder på at du ikke tørr?

Jeg sparket uansett ballen mot vinduet på kiosken, men traff stolpen mellom to vindusflater. Vi løp etter ballen, stoppen den, driblet tilbake, løftet den opp og jeg sparket hardt. Det hardeste jeg kunne med mine sorte fotballsko med gule striper. Det singlet i glass. Vi så på hverandre, kiket oss rundt. Ingen å se. Glassrestene ble fjernet og en av oss hoppet inn, åpnet fryseren og tok ut en hel eske med kroneis. Vi forlot åstedet, som om vi hadde selve djevelen i hælene.

Vi spiste eska tom. Det var tre av oss. Rune og meg og den litt eldre Tore. Dagen etter møttes vi igjen. Vi ville ha mer. Vi syklet opp til stadion igjen, hadde med oss en fotball. Det var fortsatt folketomt. Det glassløse vinduet gaper mot oss, lokker oss nærmere. Vi later som om vi ikke ser det, men trekkes mot det til vi står der med enda en iseske i hendene. I løpet av den helgen kom vi tilbake gjentatte ganger. Vi spiste is til magene sto som ballonger, tunga ble så kaldt at den truet med å ramle ut av munnhulen. Vi begynte å krige med is. Kastet halvspiste is på hverandre. Vi spilte alle tre fotball for Odd, på lilleputtlaget. Når vi dukket opp på treningen etter ferien, var det med en viss spenning i magen. Hadde de funnet ut hva vi hadde gjort? Stod det skrevet i ansiktene våre, at vi var simple innbruddstyver?

Jeg vet hva du kommer til å si nå. Er ikke du en av Hardy-guttene? Skal ikke du liksom være en av de gode. Jeg vet, prøver jeg, nesten på gråten, men jeg har en mørk side. Det er ikke alltid slik det fremstår i bøkene at kjeltringer er kjeltringer, noen ganger er de også smultringer. Smultringer? Ja, smultringer er gode de. Men skjønner du ikke hva jeg vil frem til. Det er nyanser av grått der ute, det var det for meg også, da jeg vokste opp. Det har det vært lenge før det ble bøker av det. Ja, Jesus var ikke bare god han heller, var han vel?

Fakta:
Kanskje har jeg flere bekjennelser på lager? Følg med på bloggen min, kanskje kommer jeg med avsløringer som vil sette flere av samfunnets støtter, i Skien, i et lite fordelaktig lys. Skulle det skje noe med meg, så vet dere hvor dere skal lete. Følg pengene.

Andre bloggposter fra min tid i Odd:
I rasende fart 

I rasende fart
Stemningen begynner å bli lettere nervøs. En gjeng smågutter går rundt og sparker i grusen. De fleste har allerede fotballskoene på og de berømte hvite skjortene. Skjortene som har vunnet elleve Norgesmesterskap. Det er lenge siden, men hver gang vi går inn i klubbhuset ser vi de gamle lagbildene med de berømte spillerne som sparket klubben til topps i norsk fotballhistorie.

Jeg står som nummer tre fra venstre.

Jeg står som nummer tre fra venstre.

 

Hver gang vi trekker på oss de gamle slitte lilleputtdraktene skal vi forsvare klubbens ære mot lokale motstandere som Gulset, Hei, Skotfoss, Urædd, Borg og ikke minst erkerivalen Pors. Småguttene, som skal spille seriekamp, har allerede skiftet og på beina har alle sorte fotballsko med hvite striper. De har samlet seg rundt en enslig hvit Peugeot stasjonsvogn. Rundt bilen står tolv lilleputter og en fotballeder med stor mage, som kikker nervøst på klokka. Han må snart ta en avgjørelse. Håper i det lengste at noen av foreldrene til førstelagets spillere skal dukke opp, slik at laget kan fraktes til kamp på Tollnes.

– Okay gutter. Det blir visst bare oss. Vi fyller opp bilen min. Noen må sitte i bagasjerommet. Fyll opp baksetet først, sitt så tett som mulig.

Ét minutt senere spinner den hvite Peugeoten ut av porten til den gamle fotballstorheten Odd, og drar på nedover gaten til den glemte polarhelten Hjalmar Johansen. Det hviner i dekkene da vi svinger inn i Landstadsgate. Sjårføren kikker på klokka, i det han svinger inn i Hesselberggata og raser ned mot Falkumbrua. Det er fortsatt mulig å rekke avspark.

– Jeg kjører om Skottfoss for å unngå rushtrafikken, sier sjåføren og svinger hardt til venstre etter brua.

Den som har kjørt gamleveien til Skottfoss på tidlig syttitall, vet at vi snakker om en ekstremt svingete vei. Ellstrømbrua var ikke bygd enda. Det var ingen snarveier, bare en lang omvei. Det gikk i rasende fart – en stund passerte speedometernålen hundre kilometer i timen – det føltes et øyeblikk ut som om vi fløy med alle fire hjulene i lufta. Utrolig nok kom vi trygt frem.

Kampen ble spilt. Resultatet husker jeg ikke. Sannsynligvis vant vi, vi vant de fleste kampene vi spilte, men det spiller ingen rolle lenger. Tolv lilleputter i en Peugeot stasjonsvogn var drøye saker – selv på syttitallet.

Fakta:
Dette er bygd på en virkelig hendelse. Vi spilte mange kamper, noen husker jeg, andre har jeg glemt. Men den bilturen glemmer jeg aldri – et helt lilleputtlag i en Peugeot stasjonsvogn. Laget på bildet var nok ikke det laget som fyllte opp bilen, men noen av oss var nok med på den ville ferden over Skotfoss.