Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Fjelltur’

Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!

 

 …en naturlig tunnel…

 

Gina og Lame Rosse.

Gina og Lame Rosse.

Naturen lager ofte sine egne små kunstverk. Isen definerte landskapene slik vi kjenner dem i dag. Siden den forsvant har vind og vær fortsatt arbeidet med slipe vekk de mykeste delene av naturen rundt oss. I Le Marche finner vi en av disse små naturlige skulpturparkene som er et pågående arbeid. Hver gang det regner, skaves det av små biter og skulpturene formes videre. Denne fjellformasjonen som kalles Le Lame Rosse ser ut til å være laget av sammenpresset sand, grus og stein – en veldig grov struktur. I midten av april ligger det fortsatt en del sammenpresset snø her og der, vannet drypper og jobber utrettelig videre med formene. Dessverre er himmelen disig, blek og egner seg lite for fotografering, men fjellformasjonen er rødlig og vakker.

Stien til Lame Rosse.

Stien til Lame Rosse.

Turen begynner ved Lago di Fiastra der vi krysset demningen, som holder denne kunstige innsjøen på plass. Derfra går turen videre oppover, nedover og oppover i igjen. En lett tur for de aller fleste. Gradestokken i bilen viste 18 grader og det er perfekt turvær. Nesen min antok etter hvert en signalrød farge selv om mesteparten av stien går gjennom en naturlig tunnel, under små trær. Langs stien vokser det litt blåveislignende blomster, men naturen er ikke helt klar til å vise seg frem i full vårdrakt enda. Men her og der ser jeg bladene til ville pionier, som vil pryde stien, om noen uker. Det er bare en knapp uke siden siste snøfall i Santa Vittoria på seks hundre meter. Lorenza, en av våre naboer, nektet å forlate huset i to døgn forrige helg, da temperaturen falt ned mot null grader.

En blek himmel.

En blek himmel.

Denne gangen har vi full klaff med været, og kan nyte dette merkverdige landskapet, formet av den mest overaskende skulptøren av dem alle: Naturen selv.

Med flanell til fjells.

Med flanell til fjells.

Lørdag 11. april 2015, Lame Rosse, Le Marche.