Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Fjell’

…snart var jeg forbi «point of no return»…

 

Jeg kikker ned, der solen leker i det turkise vannet. Jeg ser opp, og innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Det som kunne se ut som en enkel klyvetur, er i ferd med å bli et hasardiøst klatreprosjekt, helt uten sikring. Det eneste som står mellom meg og et fall ned i steinura, er de sterke ”knivbladene”, som jeg holder meg fast i. Det jeg antok ville være fast fjell er stort sett en sammenpresset masse av leire, sand og steiner, bundet sammen av blomster og småvekster.

klatring_01

Utsikten oppe fra fjellsiden, nesten hundre meter opp fra stranden.

La Riviera del Conero er den flotte kysten rundt Monte Conero, som er en kjærkommet avveksling på den ellers flate kysten i Le Marche med sine endeløse sandstrender. Dagens fjelltur begynte på bystrendene i Sirolo, lett vandring på steinstrendene som strekker seg mot Le Due Sorelle – de to søstrene – et lite landemerke ved foten av Monte Conero. Da jeg ikke kom lenger, badet jeg , før jeg fikk den fikse ideen om å prøve å ta meg opp fjellsiden.

Det begynte bra, men snart var jeg forbi ”point-of-no-return”. Fokuset snevret seg inn til å få gode tak i knivstråene, dra meg opp, plassere foten på et sted som ikke ga etter, puste, strekke meg etter neste plante. Heldigvis var det ikke like bratt hele veien og jeg kunne ta små pauser, men ikke lenge nok til at jeg fikk tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med, da ville jeg bli sittende fast.

Lettelsen er stor da jeg endelig kan dra meg opp til den første furua, og lene meg inn mot den trygge stammen. Jeg elsker furu, disse åpne; lyse og deilige trær, gnistrende – i motsetning til den dystre grana, som dominerer de norske skogene. Da er det ikke lengre fare for å ende opp, som et kadaver ved foten av Monte Conero. Nå er det underskogen som skal bekjempes, det er et ganske ugjennomtrengelig villnis jeg gir meg i kast med. Kanskje er jeg den første som overhodet tar meg opp denne ruten?

Skrammer fra dagens klyving.

Kutt og skrubbsår fra klatringen opp fjellsiden.

Halvveis krypende brøyter jeg meg vei videre oppover, ikke lengre like bratt, men et flettverk av grener fra furu og mindre vekster. For å komme meg frem må jeg knekke av tørre kvister på vei opp mot fjellets topp.

– Kanskje det er et villsvin? Hører jeg en stemme si forsiktig.
– La oss bare gå raskt forbi, de kan være farlige, svarer en anden.
– Hei, roper jeg. Det er meg, bare en gal nordmann som har tatt seg opp fjellsiden fra stranden.

Dette var og en måte å feire syttende mai på tenker jeg der jeg børster barnåler og rusk av kroppen, og kjenner at vegetasjonen har satt sine spor med utallige risp. Takker de to turistene som står på stien, som fortalte at jeg har klatrert nøyaktig 273 meter, han er tysk med høydemåler på klokken.
Tom for vann, sulten som en ulv og glad for å ha kommet helskinnet fra klatreturen min, følger jeg stien tilbake til strandrestauranten i Sirolo, forbi olivenlunder og en og annen vinmark.

bading

Forfriskende dukkert i det krysstalklare vannet.

Fakta:
La Riviera del Conero er et flott naturområde sør for regionshovedstaden Ancona, i Le Marche. Her er det deilige, runde og avslipte steiner på strendene og og nydelig smaragdgrønnt vann. Strendene strekker seg flere kilometer langs Adriaterhavskysten. Det er veldig populært om sommeren, og jeg kommer ofte hit utenom sesongen. Sirolo er et fint utgangspunkt.

 …en naturlig tunnel…

 

Gina og Lame Rosse.

Gina og Lame Rosse.

Naturen lager ofte sine egne små kunstverk. Isen definerte landskapene slik vi kjenner dem i dag. Siden den forsvant har vind og vær fortsatt arbeidet med slipe vekk de mykeste delene av naturen rundt oss. I Le Marche finner vi en av disse små naturlige skulpturparkene som er et pågående arbeid. Hver gang det regner, skaves det av små biter og skulpturene formes videre. Denne fjellformasjonen som kalles Le Lame Rosse ser ut til å være laget av sammenpresset sand, grus og stein – en veldig grov struktur. I midten av april ligger det fortsatt en del sammenpresset snø her og der, vannet drypper og jobber utrettelig videre med formene. Dessverre er himmelen disig, blek og egner seg lite for fotografering, men fjellformasjonen er rødlig og vakker.

Stien til Lame Rosse.

Stien til Lame Rosse.

Turen begynner ved Lago di Fiastra der vi krysset demningen, som holder denne kunstige innsjøen på plass. Derfra går turen videre oppover, nedover og oppover i igjen. En lett tur for de aller fleste. Gradestokken i bilen viste 18 grader og det er perfekt turvær. Nesen min antok etter hvert en signalrød farge selv om mesteparten av stien går gjennom en naturlig tunnel, under små trær. Langs stien vokser det litt blåveislignende blomster, men naturen er ikke helt klar til å vise seg frem i full vårdrakt enda. Men her og der ser jeg bladene til ville pionier, som vil pryde stien, om noen uker. Det er bare en knapp uke siden siste snøfall i Santa Vittoria på seks hundre meter. Lorenza, en av våre naboer, nektet å forlate huset i to døgn forrige helg, da temperaturen falt ned mot null grader.

En blek himmel.

En blek himmel.

Denne gangen har vi full klaff med været, og kan nyte dette merkverdige landskapet, formet av den mest overaskende skulptøren av dem alle: Naturen selv.

Med flanell til fjells.

Med flanell til fjells.

Lørdag 11. april 2015, Lame Rosse, Le Marche.

…alkymister og svartekunstnere…

Jeg kjenner blodsmaken i munnen. Stopper opp – hiver etter pusten. Svetten driver av pannen. Renner nedover kinnene og nakken. Løfter vannflasken og drikker. Fortsetter roligere. Her inne blant trærne er det skygge. Trolske trær. Knutete stammer kranser stien opp. Kroppstemperaturen stiger i takt med høydemetrene. Hjertet banker og blodet pumper. Det stiger bra, men i dag vil jeg finne ut hvor fort jeg kan gå opp de 920 høydemetrene fra parkeringsplassen i landsbyen Foce.

Lago di Pilato - en sommerdag.

Lago di Pilato – en sommerdag.

Nesten oppe på syttenhundremeter kommer jeg ut av skogen og fortsetter videre innover mot de to små innsjøene som nå utgjør Lago di Pilato – Pilatus innsjø. Det som tidligere var en gang var en samlet dam er nå oftere delt opp i to. Italienerne kaller den «il lago con gli occhiali» – innsjøen med brillene. I Norge ville vi kalt den et tjern, for det er ikke store fjellvannet, men det ligger flott til i enden av en dal, omkranset av flere topper over 2300 metter. Den høyeste, Monte Vettore, ligger litt tilbaketrukket og er ikke synlig fra Lago di Pilato. Djevelens topp – Pizzo del Diavolo – rager imidlertid rett over de to små innsjøene. Det er lett å skjønne hvorfor dette landskapet har inspirert legender og myter.

Lago di Pilato sett fra foten av Djevelens topp.

Lago di Pilato sett fra foten av Djevelens topp.

Under vannflaten lever et sjeldent lite krepsdyr – Chirocefalo Marchesoni – dette skal være den eneste kjente forekomsten av denne skapningen. Folketroen skal ha det til at det var hit Pontus Pilatus legeme ble fraktet og kastet i dypet etter at keiser Vespasiano dømte han til døden. Vannet er dypt nok til å drukne, men bunnen er bare ni meter under veskespeilet. Krepsdyret som lever her blir kun 9 -12 mm lang, men med sin korallrøde farge – farger den i blant vannet rødt – når det stiger til overflaten. Det kan ha gitt næring til legendene som hefter ved Lago di Pilato. Mytene som i middelalderen trakk til seg kappekledde skapninger med svartebøker. En okkult understrøm av tvilsomme krefter – alkymister og svartekunstnere – kom hit for å suge næring av ondskapen i vannet, som ble Pontus Pilatus grav.

Informasjon.
Pontus Pilatus, var den som beordret korsfestelsen av Jesus Kristus.
Turen opp og ned til Lago di Pilato regnes ofte å ta åtte timer, men det avhenger selvfølgelig av den enkeltes form og alder. Det er ikke lov å nærme seg selve innsjøen, da man er redd for å ødelegge livsbetingelsene til den lille skapningen som lever der. Det er ellers ingen vannkilder på veien, ta med nok flaskevann.

Jeg elsker å kjenne hjerte banke…

2173 meter over havet.

2173 meter over havet.

I november dro Fritz og jeg inn i hjertet av nasjonalparken Sibillinifjellene. Været var så som så. Tåke og antydning til regn, men vi fulgte veien inn mot Montemonaco, tok av ned til høyre før det historiske sentrum og fortsatte videre innover i fjellheimen. Etter de mange og lange svingene opp mot Refugio Sibilla (en privat turisthytte), parkerte vi og fortsatte opp mot ryggen, som leder inn mot toppen. Oppe, kan vi se ned i Gola del Infernacio og til venstre ligger dalen som leder inn til Lago del Pilato. Her oppe på ryggen – noen kilometer nærmere Umbria – ser vi kransen som markerer toppen av Monte Sibilla.

Snart tråkker vi i snø, den er ikke veldig dyp, men forteller at været her oppe kan være litt tøffere enn nede i lavlandet. Høsten har strødd litt hvitt over de høyeste toppene, pyntet de mektige Sibillinfjellene i en begynnende vinterprakt. Men fortsatt ligger tåken rundt oss, den blåser over ryggen i store hvite dotter. Etterhvert som vi følger stien innover, åpner det seg mer og mer, og snart er himmelen blå, og det er deilig å kjenne den svake varmen i kinnene. Fritz, gjør sin femte tur opp til 2173 meter og snuser seg lykkelig innover i fjellet. Hjertet slår og den gode fjellroen fyller årene, der jeg går videre med vante skritt og bankende hjerte.

November, 2014.