Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Falkum’

…vi forlot åstedet…

 

Det finnes mange måter å oppnå sjelefred på. En av dem er tilståelse. Rope det ut over den nye torgplassen til alle som gidder å høre på. Det er det jeg gjør nå. Skriker det ut: Jeg er skyldig!

Vel vitende om at foreldelsesfristen er gått ut for lenge siden, kan jeg nå bekjenne mine synder. forsider

Det var en varm sommerdag. I fellesferien. Vi hadde syklet opp for å spille fotball på stadion. Det var ikke lov, men vi gjorde det noen ganger. Drømte om brølet fra tribunene, når vi dro en elegant finte eller på mirakuløst vis slo en tunnel. Dette var lenge før Zidane viste frem sin piruett stående med en fot oppe på ballen. Fotballen var litt enklere på søttitallet.

De fleste var dratt. Vi var tre igjen. Vi sto i skyggen av den ene kiosken, som sto utenfor tyskerbrakka, som ble brukt som garderobe. Husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje var det det klassiske sett-upet? Jeg vedder på at du ikke tørr?

Jeg sparket uansett ballen mot vinduet på kiosken, men traff stolpen mellom to vindusflater. Vi løp etter ballen, stoppen den, driblet tilbake, løftet den opp og jeg sparket hardt. Det hardeste jeg kunne med mine sorte fotballsko med gule striper. Det singlet i glass. Vi så på hverandre, kiket oss rundt. Ingen å se. Glassrestene ble fjernet og en av oss hoppet inn, åpnet fryseren og tok ut en hel eske med kroneis. Vi forlot åstedet, som om vi hadde selve djevelen i hælene.

Vi spiste eska tom. Det var tre av oss. Rune og meg og den litt eldre Tore. Dagen etter møttes vi igjen. Vi ville ha mer. Vi syklet opp til stadion igjen, hadde med oss en fotball. Det var fortsatt folketomt. Det glassløse vinduet gaper mot oss, lokker oss nærmere. Vi later som om vi ikke ser det, men trekkes mot det til vi står der med enda en iseske i hendene. I løpet av den helgen kom vi tilbake gjentatte ganger. Vi spiste is til magene sto som ballonger, tunga ble så kaldt at den truet med å ramle ut av munnhulen. Vi begynte å krige med is. Kastet halvspiste is på hverandre. Vi spilte alle tre fotball for Odd, på lilleputtlaget. Når vi dukket opp på treningen etter ferien, var det med en viss spenning i magen. Hadde de funnet ut hva vi hadde gjort? Stod det skrevet i ansiktene våre, at vi var simple innbruddstyver?

Jeg vet hva du kommer til å si nå. Er ikke du en av Hardy-guttene? Skal ikke du liksom være en av de gode. Jeg vet, prøver jeg, nesten på gråten, men jeg har en mørk side. Det er ikke alltid slik det fremstår i bøkene at kjeltringer er kjeltringer, noen ganger er de også smultringer. Smultringer? Ja, smultringer er gode de. Men skjønner du ikke hva jeg vil frem til. Det er nyanser av grått der ute, det var det for meg også, da jeg vokste opp. Det har det vært lenge før det ble bøker av det. Ja, Jesus var ikke bare god han heller, var han vel?

Fakta:
Kanskje har jeg flere bekjennelser på lager? Følg med på bloggen min, kanskje kommer jeg med avsløringer som vil sette flere av samfunnets støtter, i Skien, i et lite fordelaktig lys. Skulle det skje noe med meg, så vet dere hvor dere skal lete. Følg pengene.

Andre bloggposter fra min tid i Odd:
I rasende fart 

Vi syklet fra Falkum og ned til byen, forbi Stevneplassen, videre mot Lundedalen, opp forbi Tabernaklet og mot Lie. Der begynte moroa. De snødekte veiene ned mot Hjellen var såpeglatte, men snømengden gjorde det lettere å bremse. Vi tok Liegata ned forbi parken jeg aldri husker navnet på. Tråkke på litt ekstra ved inngangen til parken, der det er rimelig bratt og lot det stå til. Det var om å gjøre å få stoppet syklene, før vi sklei ut i den sterkt trafikkerte Hesselberg gata. En sladd var den vanligste måten å bremse på. Inn med bakbremsa, et bein nedi snøen. Det gikk bra den gangen også, som bildet viser. Vi ble fotografert på vei opp igjen, på vei hjem til Falkum.

Tre Falkumgutter. Fotografert av Vardens fotograf i Prinsessegata i Skien. Rett utenfor der Varden hadde sitt hovedkontor, da bildet ble tatt. Fotografen, navnet står ikke på bildet, så oss fra et av vinduene i avisens redaksjonslokaler, grep kamera og føyk på dør for å få et enkelt oppslag i avisa. Det var den gangen aviser, av Vardens størrelse hadde egen fotoavdeling.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Toppluer med dusk var inn på midten av 70-tallet.

Fra venstre Jørn Hardy med Manchester United skjerf i halsen, Stein Bostad (uten dusk) og Roger Hardy med seilerstøvler og kombisykkel. Alle tre med tidsriktige polvotter, kort boblejakke og sleng i buksene. Slengen i buskene er skjult i støvlene, men jeg kan love at den er der.
Skien en gang på begynelsen av 1970-tallet.

Fakta
Litt usikker på hvor stekt trafikkert Hesselberg gate var den dagen, men en og annen bil passerte. Må innrømme at jeg også er usikker på ruta vi sykla ned til Skien sentrum, men den ruta jeg beskriver er den mest sannsynlige.

…av mer pølse…

På Falkum lå det en gang en slakter, slakter Gulbrandsen, der vi kjøpte nylagede knakkpølser. I dag heter det visst wienerpølser. De pølsene jeg ofte gikk opp Lisebakken, og over jordet utenfor Odd-stadion, for å kjøpe var i alle fall ikke fra Wien. De kom fra vårt lokale slakteri. En av de absolutte favorittrettene mine, i oppveksten, var spagetti med knakkpølser og Idun ketchup.

Hardygutter klare for pølse og spagetti med ketchup.

Hardygutter klare for pølse og spagetti med ketchup.


I dag vet jeg at det kanskje ikke var en italiensk rett min mor lagde, det var bare en barnevennlig, tilpasset pølserett med spagetti. Nå vet jeg det meste om pasta og alle de ulike formene og variantene den kommer i. Navnene er fortsatt gresk for meg eller kanskje latin eller italiensk? Cannelloni, farfalle, fettuccine, linguine, penne og tagliatelle – og et hav av andre varianter. Det er nesten slik at hver eneste italiensk ”mama” gjennom historien har funnet opp minst en ny variant. Nå er det lenge siden den røde idunketchupen ble brukt i pastalaging på mitt kjøkken, den er erstattet av olivenolje, hvitløk, pepperoncino, bladpersille, stangselleri, gulrøter og ihjelkokt spagetti er blitt al dente. Alle disse grunnleggende bestanddelene i det italienske kjøkken er – om ikke hverdagsgjester på mitt kjøkken – så i alle fall ukes gjester. Det er faktisk en veldig velkommen gjest, siden han nesten alltid tar med en flaske vin.
Daniella på Ristorante Farfense med hjemmelaget pasta.

Daniella på Ristorante Farfense med hjemmelaget pasta.

Veien hjem fra Super’n og slakter Gulbrandsen var lengre enn veien opp, selv om det var nedoverbakke. Vekselsvis i høyre og venstre hand, hang pølseposen med to kilo deilige knakkpølser. I den, til enhver tid ledige hånden, holdt jeg en pølse, som jeg småspiste av. Over det endeløse jordet, som i dag er parkeringsplasser, fikk jeg følelsen av å være fortapt ute på den argentinske pampasen – en horisontal vertigofølelse, som bare kunne overvinnes av mer pølse. Den ene etter den andre forsvant ned i guttemagen. Nå kom jeg aldri pølseløs hjem, men moren min lurte nok på hvor appetitten hadde tatt veien. Den ble, på merkverdig vis, borte på den lange vandringen ned fra slakter Gulbrandsen og hjem til Jørund Telnes gate 9.

Riktignok en liten reise, mange vil nok knapt kalle det en reise, men den gangen var det en hel liten ekspedisjon. Og i dag ble det en reise bakover i tid.

P.S.! …mange år etter at slakter’n ved Super’n var borte og det kom et gatekjøkken der, skjedde en av Telemarks mest grusomme forbrytelser, kanskje nettopp der pølsene våre hang til lufting. En dame ble etter et tid funnet flytende i elven, ikke langt fra hvor jeg bor nå. Men det får vi komme tilbake til en annen gang.

Wikipedia kan også litt om pølser: ”Pølse er et matprodukt, fortrinnsvis laget av kjøttfarse eller -deig som stoppes/stappes inn i en tarm eller et annet avlangt hylster, og siden kokes, spekes eller røykes. I norsk og utenlandsk mattradisjon finnes det en mengde forskjellige pølsetyper som kan spises varme eller kalde, oppskåret eller hele, for seg eller som del av andre retter”.

…en maidag pakket vi alt…

Porsgrunn fra Frydentopp

En av mine faste turløyper går på vestsiden av Porsgrunnselva, opp mot den gamle staselige skipsrederboligen, som en gang tilhørte familien Reims. Jeg følger stien forbi den gamle reperbanen, der de en gang laget tauverk til seilskutene som brakte velstand, til den gamle tollplassen Porsgrunn. Stien går opp til Frydentopp, og videre inn i skogen, forbi de høyreiste furutrærne, før den fortsetter inn blant løvtrærne, hele veien til Utsikten. Der åpner det seg opp og Norges største industriområde – Herøya – ligger under meg. Røyken stiger fortsatt opp fra de store fabrikkpipene, men utslippene er heldigvis mindre i dag, enn da Porsgrunnsbåtene seilte inn fjorden og opp elva.

Det var Reims Rederi, som brakte familen Hardy til Skien i 1971, da vi en maidag pakket alt vi eide inn i en liten flyttebil og kjørte sørover, for å komme nærmere porsgrunnsbåtenes hjemmehavn. Skipper Hardy seilte for Reims Rederi, og var sjeldent hjemme, kontraktene den gangen var lange og ikke like regulerte som i dag.

Grunnen til at vi flyttet var, at båtene han seilte på, anløp Porsgrunn oftere enn andre havner. Porsgrunnsbåtene som de ble hetende, ble bygd i Porsgrunn og drevet fra rederikontoret i byen. Skipper John Hardy seilte for Reims Rederi fra juli 1962 til desember 1974, med båter som Dixie, Diala, Divina, Dinar og Diagara, alle gjengangere fra avisenes sjøfartsspalter.

Flyttebilen var liten, det var ikke mange eiendelene som fulgte med på flyttelasset. Det var fire små gutter og en sjømannsfrue på vei til en ny enebolig på Falkum i Skien, og et nytt liv. Sjåføren var hyggelig og ga oss deilig saltpølse fra Frankrike, og min mor fikk tilbud om litt varme fra en voksen mann etter, at vi ungene hadde funnet roen, og sov som små engler på de enkle køyene i flyttebilens styrhus. De to minste sov på hattehyllen over sengen.

Jørund Telnes gate 9 på Falkum i Skien, det året vi flyttet inn.

Jørund Telnes gate 9 på Falkum i Skien, det året vi flyttet inn.


Dagen etter måtte flyttebilen, med den generøse og amorøse sjåføren, ha tre forsøk før han greide å krabbe seg opp den gamle korketrekkeren i Landgangen. En knapp halvtime senere rullet fire oppspilte hardygutter og en sliten mor inn i Jørund Telnes gates trygge havn.

2 Comments