Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Fabrizio’

Stolen er opptatt. Der sitter landsbyens ordfører, den jordnære, Fabrizio Vergari. Mannen som solgte seg ut av skofabrikken sin, for å bli pensjonist og før støvet hadde lagt seg, var han valgt til landsbyens nye ordfører. Hver fredag blir han barbert og stusset av frisøren Dante.

Dantes frisørsalong.

Dantes frisørsalong.

Dante er den mest presise frisøren, som noensinne har klippt håret mitt. Du merker med en gang at dette er en mann som er stolt at jobben han gjør, og setter sitt varemerke på klippen. Jeg har kommet ned hit og han har kikket i nakken min og fortalt at dette er ikke hans klipp, og det har stemt. Det hender håret mitt gror så fort, at det må klippes i Norge.

Dantes frisørsalong er et møtested for voksne menn. Hver dag sitter det alltid noen i stolene og snakker, forteller historier eller bare får tiden til å gå. Fabrizio viste meg i går kirken, som ligger vegg i vegg med rådhuset og frisørsalongen. Vi gikk inn fra rådhuset og ut på galleriet, der viste han meg skadene kirken fikk under jordskjelvet, som rammet naboregionen Umbria, med slik ødeleggende kraft den 24. August, i år. Etterdønningene fra det skjelvet nådde også til Santa Vittoria in Matenano. Kirken er nå stengt.

Dantes Frisørsalong - en møteplass.

Dantes Frisørsalong – en møteplass.

Det er ingen enkel jobb å få hjulene til å gå rundt i den lille landsbyen med litt over 1400 innbyggere. Det første Fabrizio gjorde, da han ble valg, var å si fra seg godtgjørelsen. Pengene gikk tilbake til de kommunale budsjettene. Dagen før vi reiser hjem betalte jeg våre to avdrag med kommunale avgifter, til sammen 162 euro.
Santa Vittoria in Matenano, 14. oktober 2016

Fakta
Dantes frisørsalong ligger vis a vis det gamle herskapshuset Palazzo Lamponi, der leiligheten vår ligger. Prisene hans er uendret siden vi kjøpe den i 2011. Klipp 10 euro og en barbering til 3,5 euro.

…påstrødd litt melis…

Det ble en liten fjelltur denne gangen også. Ikke opp på en av de majestetiske toppene, men allikevel en tur over tregrensa og opp til det frie utsynet. Vinden blåste surt, men temperaturen la på 11 grader oppe på 1200 meter – i januar.

Sassotetto.

Sassotetto.

Fabrizio, en av våre italienske venner uttrykte bekymring for mangelen på snø. Den har alltid fungert som en god vannreserve for regionens landbruk, en viktig næring i Le Marche. Nå ligger fjellene sommernakne, nesten som sjokolademuffins påstrødd litt melis, av en gjerrig kokk. Rundt årskiftet kom det snø, i tre dager lå snøen og ga fjellene den glitrende hvitheten, som bare snø kan gi.

– Snøen som kom var som pulver, det var for kaldt da den fallt, forteller innehaveren av Rifugio La Capanna i fjellsportstedet Sassotetto, ved Sarnano. Det var for lite, og feil type snø, for oss som lever av skiturisme.

Det kan vi med selvsyn se der vi beveger oss opp mot toppen av den øverste skiheisen, der stolopphengene svinger i vinden, som faller ned fra de vakre fjellene, i hjertet av Sibillinifjellene nasjonalpark.
Tidligere år har vi sett løypene fulle av mennesker med ski på beina, men nå er vi alene på vei opp den gresskledde bakken. I fjor falt den siste snøen i slutten av mars, det er enda håp, men vi nærmer oss slutten av januar, og fjellene venter fortsatt på sin hvite vinterpels.

16. januar 2015