Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts tagged ‘Dezi’

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

…den fettmarmorerte entrecôten…

 

Jeg kan fornemme musenes nærvær, i det jeg åpner skapet under kjøkkenvasken. Posen til det organiske avfallet har et stort hull, noen få muselorter rundt i skapet viser hvem som har vært på fære. Det er nå det begynner. Spillet. Spillet jeg elsker. Jakten. Jakten på mus.

Jeg henter to nye musefeller i garasjen. Tar de ut av emballasjen, kjærtegner dem lett og legger dem på kjøkkenbordet. Studerer dem. De er av tre med en leddet midtdel, der det er en fordypning hvor en kan legge åtet. Jeg kikker i kjøleskapet. Aller helst liker jeg å bruke leverpostei og andre ting jeg må smøre utover, det er ikke like lett å nappe, som en oste- eller skinkebit. Dessverre er det ikke noe smørbart, valget faller dermed på litt røkt makrell. Fett og godt. Jeg lader to feller. Dytter de forsiktig inn til åpningen rundt avløpsrøret. Det er der de kommer opp.

Crime Scene_01

Crime Scene_01

Fire timer senere, kikker jeg inn i skapet. Den ene fellen ligger opp ned. Tom. Her har jeg en verdig motstander, en luremus, som evner å hente ut åtet – uten å få nakken knekt. Frem med engangshanskene og fella lades på nytt. Jeg har bare to, men de står tett inn til hverandre. I fjor fanget jeg én, som gikk seg fast i tre feller. Halen i én. Et forbein i en annen og et bakbein i en tredje. Den var død da jeg fant den. Vi hadde vært borte noen dager.

mus i fella_02 copy

Jeg spiser sen middag. Er alene hjemme. Har åpnet en nydelig Pinot Noir fra Pesaro i Le Marche (Italia), nesten to timer nord for den italienske landsbyen vi har kjøpt en leilighet i. En nydelig vin, frisk og fruktig, rundt og velgjørende. Entrecôten jeg skjærer i, har jeg stekt i en støpejerns panne. Tilbehøret er ovnsbakt søtpotet og pasternak, i jomfruolje fra Fattoria Dezi. Kniven glir lett gjennom den fettmarmorerte entrecoten, som jeg spiser for andre dag på rad. Spiser den for å minnes terroren som rammet Paris. Et lite smell, river meg ut av tankerekken, etterfulgt av en lett desperat dødsklapring, forteller meg at den lure sniken av en mus har gått i en av fellene mine. Jeg henter en vedkubbe i stua, åpner skapdøren og slår fellen lett på undersiden, der den ligger opp-ned.

 

Fakta
Hver høst fanger jeg mellom tre og fem mus. En liten familie. Skadedyr.

…kjenner dronningen komme…

Du vet du er en god kunde når du blir spurt om osten er god nok. Spesielt når de spør om jeg har noen forslag til forbedring. Hva svarer jeg? Jeg har ingen anelse, kjenner bare at dette er en ost jeg vil ha mer av og svarer: Tu formaggio e perfetto. No lo cambi. C’e un amore nuevo. Osten din er perfekt, som den er. Det er en ny kjærlighet.

Den nye kjærligheten - ung pecorino.

Den nye kjærligheten – ung pecorino.

Jeg vet ingenting om osteproduksjon, men jeg vet mye om å spise oster. Spesielt pecorino og parmegiano regiano. Før vi får bestilt noe som helst på Villa Funari i Servigliano, får vi en asjett med fire fine skiver pecorino ost. Den smaker lett syrlig, og bærer preg av å være ung. Syv måneder er den lagret i Villaens kjeller. Restaurantdriveren forteller at det er et smaksskifte nå, fra de tørre veldig vellagrede ostene til litt friskere og mykere oster. Den eldre generasjonen som likte ostene knallharde og støvtørre, er selv i ferd med å bli til støv. Ungdommen som vokser opp, vil ha en mykere og yngre ost. En litt friskere – de strammeste ostene er ikke like populære blant den nye generasjonen. Selv foretrekker jeg ostene et sted i mellom de yngste og mursteinene.

Regnvåte montepulciano druer - Regina del Bosco.

Regnvåte montepulciano druer – Regina del Bosco.

Når jeg får vite at osten har ligget i druerestene til en av mine absolutte favorittviner er jeg solgt. På utsiden av osten er det fortsatt levninger av muntepulciano druene, alt det som er igjen etter at druesaften har forsvunnet over på nye franske eiketønner. Vinen er Regina del Bosco fra Fattoria Dezi – Skogens dronning. Montepulciano in purezza som italienerne sier, hundre prosent montepuciano druer. En vin som skapt for en lagret pecorino ost.

Vi spiste godt denne kvelden, drakk 2009 utgaven av vinen jeg noen ganger våkner av om natten. Våkner med munnen full av smaker som ikke er der lenger – fantomsmaker. Kjenner dronningen komme mellom trærne i det solen sakte går ned over de hvitkledde fjellene. Hun fyller munnhulen min med alt det hun har av kraft og etterlater meg med smaken av tobakk, lakris – dype mørke bær fra en skog som aldri har følt øksebladenes kalde stål.
Servigliano 13. april 2015

Fakta:
Druebildet er tatt november 2013. Dessverre er ikke vinene til Fattoria Dezi tilgjengeligi Norge.

…før vinen forsvinner…

Han sitter ute under det nye overbygget, på baksiden av restauranten. Rett over ringveien, som går utenom den lille landsbyen. Jeg kan se han nyter den lokale rødvinen, som lages i Servigliano, bare syv kilometer lengre ned i veien. Innholdet i glasset er mørkt, nesten sort, og svirrer rundt og rundt. Han sitter med øyne lukket, glasset roteres sakte og den purpurrøde vinen kryper opp mot kanten av klokken.

Solo Sangiovese.

Solo Sangiovese.

Solo Sangiovese er en av mine ”vini prelibati” – favorittviner. Som navnet antyder, er den laget utelukkende på Sangiovesedruen, druen bak de berømte Toscanavinene: Brunello, Vino Nobile di Montepulciano og Chianti. Her i Le Marche står den sikkert på egne ben, i Fattoria Dezi’s prisbelønte vin.

Vinskribenten Ian D’Agata, fra Decanter Magazine, skrev en gang at dette var en av de aller ypperste Sangiovesevinene utenfor Toscana og ga den 91 av hundre poeng. Selv lukker jeg også øynene når jeg kjenner den lett syrlige strukturerte sangiovesenektaren fylle munnhulen, lener hodet lett bakover og føler hvordan de velintegrerte tanninene drar lett på innsiden av kjakene, før vinen forsvinner inn i kroppen og fyller den med en fredfull velvære, og en visshet om at dette er en vin som for alltid vil følge meg gjennom livet. En fast gjenganger ved mitt bord i Porsgrunn, som bringer med seg smaken og lukten av Le Marche, dette ville og vakre landet mellom Apenninene og Adriaterhavet – Solo Sangiovese og jeg.

– Det er en katastrofe.
– Hva?
– Årets olivenhøst er ødelagt.
– Ødelagt?

Olivenlund ved Santa Vittoria.

Olivenlund ved Santa Vittoria.

– Ja, det blir veldig vanskelig å få kjøpt god olivenolje i år, store deler av avlingene er ødelagt. De mange værsvingningene i år med nye nedbør, har gitt en parasitt – som hvert eneste år andriper olivenfrukten – gode vekstvilkår. Under en normal sommer med høye temperaturer vil denne parasitten dø av varmen, men siden årets sommer har vært kaldere enn vanlig, har den kunnet gjøre stor skade. Fruktene ramlet av trærne, før de var ordentlig modne. Hvor vi skal kjøpe årets olivenolje, hvem vet?

Jeg kjøper ikke ukjent olje fra supermarkedene. Olivenolje kjøper jeg kun av venner, som har små olivenlunder og lager sin egen. Mennesker jeg kan stole på. Seriøse mennesker som følger olivenfrukten hele veien fra den høstes, til den presses og tappes på flaske. Det er den oljen jeg vil sette på bordet til mine barn. En olje laget uten juks og fanteri.

(Jeg kjøpte med noen flasker Dezi olivenolje).

(Jeg kjøpte med noen flasker Dezi olivenolje).

Dante, frisøren, som driver virksomheten sin vis a vis Palazzo Lamponi (der vi har leiligheten vår) er fortvilt over at årets olivenoljeproduksjon blir mye mindre og av dårligere kvalitet enn den vanligvis er. Han råder meg til å kjøpe av fjorårets produksjon, da den hadde normal kvalitet. Kanskje er det den varslede klimakrisen, som har skylden?
Saksen klipper videre og vi snakker om løst og fast, slik det alltid har blitt snakket i frisørsalonger, der menn stusser barten, trimmer skjegget eller klipper håret.
20. november 2015, Santa Vittoria in Matenano.

…litt småsnacks…

hvitgull
Vi kjørte innom Fattoria Dezi på vei hjem til koffertene, som skulle pakkes, før neste morgens hjemreise. Vinflaskene var allerede rullet inn i bobleplast, tappet etter alle kunstens regler med bred tape, og pakket i en solid pappeske. Tre flasker Servigliano P, tre Regina del Bosco 2011 og en Regina 2006 – alle Deziviner. Og alle klare for reisen hjem til Porsgrunn.

– Er dere sultne, spør Stefano Dezi?
– Tjnaa svarer vi, vi må vel ha litt småsnaks før vi tar kvelden.
– Vi kan lage litt mat her, vi har salami, parmesan, prosciutto og jentene kan steke egg.

Vi takker ja til hyggelig selskap, og Stefano forsvinner ut døren.
Broren David er på sykehuset og fjerner nyrestein, hans kone holder ham med selskap. Det er bare deres to døtre Laura og Lucia, som er hjemme alene med bokseren Arturo.

Når eggene er klare, er Stefano tilbake fra vinkjelleren med en flaske Solo Sangiovese 2012 i den ene hånden, og to tallerkener i den andre – med godsaker fra Parma. I et lite glass i lommen har han en bit hvit trøffel. Da lokket åpnes smyger de forførende trøffelaromaene seg ut, og fyller snart hele rommet med forventninger. Med en kniv skjærer Stefano flak av trøffelbiten, som legger seg over eggene.
En grei mandagskveld. Egg med hvit trøffel. I glasset: Solo Sangiovese – en av mine store favoritter – en eiket sangiovesevin med velintegrerte eiketoner og god syrlighet. Et flott lite måltid på denne reisens siste kveld. Takk til våre vinproduserende venner i 14. Contrada Fontemaggio, Servigliano, Le Marche, som serverte oss litt småsnacks på en mandagskveld.