Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Kjenner du han Gunnar fra Mo?

-Nei?

Ikke jeg heller, men han ble mitt første møte med tango. Den norske varianten, som ikke ligner så veldig på den argentinske, som er den vi danser til over hele verden. De av oss som liker å bevege oss til trist og melankolsk musikk på dansegulvet.

Fra avslutningsfesten 2016.

Fra avslutningsfesten 2016.

I Grenland samles vi hver søndag på Furuheim Grendehus, så lang det er mulig å komme fra Buenos Aires, uten å forlate planeten vår. Men gjennom å sette sammen gode spillelister til søndagskveldens dans, greier vi å skape noe som ligner på et mini-Argentina, for klubbens medlemmer. Søndag 19. Februar er jeg DJ og vil spille en av mine favoritt tandaer. En tanda er en sekvens på tre sanger, som avsluttes med en cortina – en gardin – som skiller hver dans. På en tangodans – en milonga – er det vanlig å danse tre sanger med samme dame eller mann, før cortinaen forteller deg at det er mulig å bytte dansepartner.

 

Rodolfo Biagi er an av de store favorittene på mange milongaer. Jeg spiller disse tre:

@ Espérame en el cielo. Vent på meg i himmelen. En sang om evig kjærlighet.

@ Alguien. Noen. Om smaken av kyssene, før forholdet falt i grus og tiden som renner ut.

@ Sangre de mi sangre. ”Du er en av de uoppnåelige stjernene, der oppe på min kjærlighetshimmel”.

Rodolfo Biagi.

Rodolfo Biagi.

Som mange andre tangolegender, begynte Biagi i orkesteret til Juan DÁrienzo, en av tangoens fire grunnpilarer, før han på slutten av tredvetallet startet sitt eget orkester. Søndagens tanda er hentet fra midten og slutten av femtitallet, slutten av det som kalles ”La edad de oro del tango” – Tangoens gullalder – som puristene kaller førti- og femtitallet.

 

På søndag spiller vi ikke Nora Brockstedts Tango for to, ikke vil du få danse med han Gunnar fra Mo heller, men i et par timer vil vi prøve å gjenskape noe av den magien, som ligger i den argentinske tangoen. Det blir musikk fra førtitallet og helt frem til våre dager.

Kanskje treffes vi på dansegulvet?

Porsgrunn 15. Februar 2017
Roger Hardy

Stoccafisso – del 2

img_4777

Åtte dager i vann, skiftet minst to ganger daglig, tørrfisken har begynt å våkne til liv igjen. Stivheten i leddene er borte, den er bevegelig som en mort og klar for matbordet. I går kveld gikk jeg løs på stoccafissoen, skar ut beina og rev av skinnet. Det var mye mer jobb enn jeg noensinne hadde drømt om. Den ble lagt i to lag i en form sammen med mye olivenolje, hvitvin og litt vann. Gulerøtter, løk, stangselleri og litt fennikel, skjært i små biter ble dandert mellom lagene og ovenpå. Hvit pepper, litt salt, og en krydderurtblanding med timian, bladpersille og rosmarin, og litt finhakket hvitløk. På toppen av alt dette ble det lagt et lag skrelte poteter, av den kokefaste typen. Helt øverst ble små tomater, delt i åtte stukket innimellom potetbåtene. Maten ble ikke ferdig før 22:37, og det ble kun tid til litt smaking. Jeg er mer enn spent på om det kommer i nærheten av den stoccafissoen vi spiser i Santa Vittoria in Matenano på Ristorante Farfense.
stoccafisso-i-panna

I kveld blir det Stoccafisso Alla Anconetana på bordet i Helleberggata. Tørrfesk fra Værøy, min fars øy.

 

Fakta
Døtre og nieser er invitert til kveldens middag. Jeg har en back-up plan om det ikke skulle falle i smak. Kokkenervene ligger for øyeblikket tynt utenpå huden og blir nok verre utover ettermiddagen og kvelden.

Jeg tråkker på en kastanje ved PP-Senteret, i Porsgrunn. Fritz og jeg har vært hos veterinæren og trukket tenner. Han er litt ustø etter narkosen, og øm i kjeven med tre tenner mindre, i den fjorten år gamle munnen.

Kastanjer.
Vi nordmenn har ikke samme forholdet til kastanjer som italienere. I området vårt – Le Marche – er det talløse festivaler til ære for kastanjer. Vi besøkte èn av de mest populære i den lille landsbyen Smerillo. De smale svingete veiene er, i dagens anledning, enveiskjørte. En endeløs rekke av biler står i veikanten. Den lille landsbyen er stappfull av mennesker, som knasker på denne italienske delikatessen. I Italia blir det aller meste som kan spises før eller senere en delikatesse, og får sin egen fest. Jeg slipper av Gina i krysset ved inngangen til Smerillo og kjører videre for å finne en parkering. Uheldigvis for henne, som har valgt stil foran komfort, ved valg av fottøy, må jeg parkere nesten to kilometer nede i veien.

Kastanjer.

Vi kjøper med oss noen grilla og en pose friske kastanjer og drar hjem til familien Orazi, hvor vi er invitert på søndagslunch. Vi er som vanlig seint ute, men rekker å spise oss gjennom diverse retter, før David griller de medbrakte kastanjene og vi spiser dem sammen. I de små kaffekoppene er det like mengder sambuca og espresso. En lang søndagslunch med venner skal ha en søt og sterk avslutning.
Smerillo og Santa Vittoria in Matenano 16. Oktober 2016

Fakta:
Familien Orazi ble våre første venner i Santa Vittoria in Matenano. Vi har spist mange luncher og middager sammen med dem. Ofte må vi hjem for å hvile litt etter et overveldende måltid med flere retter og litt vin. Vanligvis drikker vi bestefarens hjemmelagde vin, men årets vinhøst har slått feil for Don David og vi drakk denne gangen min medbrakte Pecorino.

Stolen er opptatt. Der sitter landsbyens ordfører, den jordnære, Fabrizio Vergari. Mannen som solgte seg ut av skofabrikken sin, for å bli pensjonist og før støvet hadde lagt seg, var han valgt til landsbyens nye ordfører. Hver fredag blir han barbert og stusset av frisøren Dante.

Dantes frisørsalong.

Dantes frisørsalong.

Dante er den mest presise frisøren, som noensinne har klippt håret mitt. Du merker med en gang at dette er en mann som er stolt at jobben han gjør, og setter sitt varemerke på klippen. Jeg har kommet ned hit og han har kikket i nakken min og fortalt at dette er ikke hans klipp, og det har stemt. Det hender håret mitt gror så fort, at det må klippes i Norge.

Dantes frisørsalong er et møtested for voksne menn. Hver dag sitter det alltid noen i stolene og snakker, forteller historier eller bare får tiden til å gå. Fabrizio viste meg i går kirken, som ligger vegg i vegg med rådhuset og frisørsalongen. Vi gikk inn fra rådhuset og ut på galleriet, der viste han meg skadene kirken fikk under jordskjelvet, som rammet naboregionen Umbria, med slik ødeleggende kraft den 24. August, i år. Etterdønningene fra det skjelvet nådde også til Santa Vittoria in Matenano. Kirken er nå stengt.

Dantes Frisørsalong - en møteplass.

Dantes Frisørsalong – en møteplass.

Det er ingen enkel jobb å få hjulene til å gå rundt i den lille landsbyen med litt over 1400 innbyggere. Det første Fabrizio gjorde, da han ble valg, var å si fra seg godtgjørelsen. Pengene gikk tilbake til de kommunale budsjettene. Dagen før vi reiser hjem betalte jeg våre to avdrag med kommunale avgifter, til sammen 162 euro.
Santa Vittoria in Matenano, 14. oktober 2016

Fakta
Dantes frisørsalong ligger vis a vis det gamle herskapshuset Palazzo Lamponi, der leiligheten vår ligger. Prisene hans er uendret siden vi kjøpe den i 2011. Klipp 10 euro og en barbering til 3,5 euro.

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

I dag begynte en reise tilbake til mine røtter. En dannelsesreise – rett ned i mitt familiære nullpunkt. Onkel Arild sendte, på anmodning, en Norgespakke fullstappet av høykvalitets tørrfisk, som i dag ble lagt i vann.

Tørrfisken puste!

Tørrfisken puste!

Tror du fan  ta mæ, ikke den ihjæltørka torskejævelen pusta. I det jeg trykte den under vann, steg luftbobla sakte opp mot vannflata og samla sæ der som små champangebobla. Torskesvinet holdt fort opp med å pust, da jeg lukka lokket og stengte tilgangen på ny og frisk luft. Æ ska fan ta mæ ikke ha en jævla zombitorsk på mitt kjøkken. Det e nå ikke han Wirkola, som skal koke i hop den gørrhysa her – det e mæ.

Arild sendte fire kilo lufttørket fisk, halvparten ble med til venner i Italia som Stoccafisso. Det er det italienerne kaller tørrfisken, de er jo en gammel kulturnasjon og har egne uttrykk for det meste. De to resterende kiloene, ligger nå i friskt vann fra Mjøvann, Porsgrunns drikkevannskilde som ender opp på mitt kjøkken etter å ha passert gjennom diverse filtrasjonsfiksfakseria på veien. I henhold til kommunenes informasjonssida forsyner Mjøvann 99 prosent av innbyggerne med vann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Tørrfisk i vann fra Mjøvann.

Frem til jeg fyller gryta i midten av neste uke og setter den på komfyren fylt med diverse grønnsaker, vin, olje og krydderier, skal vannet skiftes ut hver eneste dag. På min favorittrestaurant Ristorante Farfense, i vår lille italienske landsby Santa Vittoria in Matenano, spiste vi en herlig versjon av Stoccafisso all’Aconetana, kvelden før vi dro hjem, for en uke siden. Sammen med en flaske lokal hvitvin, Verdicchio di Jesi, ble det en flott avslutning på halvannen høstuke i Le Marche. Frem til fisken er ferdig utvannet og lagt i gryta, blir det jevnlige oppdateringer på forberedelsene. I morgen blir diverse krydderurter lagt på olje, der de skal godgjøre seg den neste uken.
Porsgrunn 26. Oktober

 

Fakta:
Tross mine familiære røtter på Værøy i Lofoten, er jeg ikke helt sikker på om tørrfisken er torsk. Tar det for gitt, men mitt kjennskap til de ulike fisketypene – i tørket tilstand – er heller dårlig. Ber også om unnskyldning for alle dialekt feil, men jeg kunne ikke dy meg.

Vi er enig, Fritz og jeg. Det er en flott septembermorgen, ikke for varm – ikke for kald. Sola er på vei opp over Eidangerfjorden og det mørke vannet er nesten helt flatt. En kjølig morgenbris kruser overflaten lett. Trinnene på stigen er varmet opp av solen, men vannet er ikke like varmt. Fjorten grader på land og kanskje mellom femten og seksten i vannet?

Nedsenket i vann.

Nedsenket i vann.

Kaldt er det uansett, men friskt og antiseptisk. Antiseptisk, saltvann er jo det til en viss grad. Andre argumenter finner jeg ikke for å svømme de lovpålagte tretti svømmetakene som for meg er et fullverdig bad.

De siste to årene har jeg badet ut september, det har passet seg slik i forhold til arbeidstid og temperatur. Årets september har et dårligere utgangspunkt, lavere vanntemperatur den første september, enn de foregående to årene. Men jeg gleder meg. Kona mi skal treffe kongen i dag, jeg er ikke invitert, men er fornøyd med å kunne bade gratis i den vakre Eidangerfjorden. Mule Varde er Porsgrunns lille høstperle. Min lille perle.

Fakta:
Mule Varde ligger åtte minutter med bil fra Porsgrunn sentrum og er en liten badeplass med brygge og to mini-strender.

Dette er historien om en gammel venn av meg, som mistet lappen i fem minutter, et sted på den italienske landsbygda.

En liten hvit bil.

En liten hvit bil.

Lenge lå han bak en liten hvit italiensk bil med slitte dekk, fulgte den tett gjennom sving etter sving. Muddy Waters Trouble no more på stereoanlegget. I det bilene kommer ut av en sving åpenbarer en lang slette seg. Vennen min girer ned, slenger bilen ut og drar på. I det han passerer den lille hvite, ser han en avkjøring til høyre, en mørk bil og to uniformerte carabinieri med skuddsikre vester og maskinpistoler. Den ene vifter frenetisk med en stor, overdimensjonert bordtennisrakett. Lettere overasket bremser min venn opp, kjører inn til siden, ser den lille hvite bilen fortsette bortover den lange rette strekningen med fin asfalt. Han må rygge tilbake og svinger inn på plassen som blir anvist, ruller ned vinduet, prøver å tenke gjennom hva det kan være. Bilbeltet er på, farten var ikke veldig mye høyere enn fartsgrensen.

– Kan jeg få se førerkortet?

Febrilsk leting etter lommeboken, før et gammelt førerkort leveres ut av vinduet. Han legger merke til at han bør erstatte det med et nytt, det er en sprekk nede til høyre og det vil ikke være heldig om det skulle dele seg.

-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.
-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.

Det tar litt tid før budskapet synker inn. Alene i Italia, langt ute på landsbygda med en leiebil, som må tilbake til utleieselskapet i Roma, om et par dager.

Vennen min åpner døren, går ut og prøver å samle tankene. Dette er alvor. Inget førerkort, ingen bilkjøring. Hvordan skal de da kunne bruke leiligheten i Italia? Det er kun han i familien som kjører. Konen har ikke lappen.

-Vær så snill, kan du ikke gi meg en bot? Jeg har gjort noe dumt, og beklager veldig, men jeg kan ikke miste lappen. Hvordan skal jeg da kunne levere bilen på flyplassen i Roma? Du må kunne gi meg en bot? Vel var det dumt, men ingen farlig situasjon oppsto. Jeg beklager virkelig, og lover for all fremtid å aldri gjøre dette igjen.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det er ingenting teatralsk i måten min venn legger saken sin frem på. Dette er ektefølt, en fortvilelse du ikke lærer i en skuespillerutdanning. Dette er det virkelige livet, én til én, livets målestokk.

Førerkortets nummer blir sirlig notert på et skjema, likeså navn og bostedsland.

– Stemmer disse opplysningene?

Min venn nikker oppgitt og medgir at alt stemmer, lurer på hvem han kan ringe, slik at han kommer seg tilbake til den lille landsbyen. Bilutleierens siste ord ringer svakt et sted bak i hjernebarken. ”Du ønsker ingen forsikring utover basisforsikringen. Vær klar over at om bilen skulle stoppe på veien, er de du som må betale fortransporten tilbake til Roma og reparasjonen”.

-Du skal få beholde førerkortet ditt denne gangen, sier plutselig den ene av de mørkkledde politimennene.

-Du får en advarsel og det er like ille, som å miste lappen. Jeg håper du har lært én ting eller to om det å kjøre forbi i et kryss. Vær så god, her er lappen!

Min venn setter seg i bilen og kjører videre, ikke helt sikkert på hva som egentlig skjedde. Vet bare at førerkortet ligger på sin faste plass bak medlemskortet i borettslaget, i den litt slitte lommeboken, kjøpt inn i en av de mange flotte landsbyene ute ved kysten.
Le Marche mai 2016

…snart var jeg forbi «point of no return»…

 

Jeg kikker ned, der solen leker i det turkise vannet. Jeg ser opp, og innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Det som kunne se ut som en enkel klyvetur, er i ferd med å bli et hasardiøst klatreprosjekt, helt uten sikring. Det eneste som står mellom meg og et fall ned i steinura, er de sterke ”knivbladene”, som jeg holder meg fast i. Det jeg antok ville være fast fjell er stort sett en sammenpresset masse av leire, sand og steiner, bundet sammen av blomster og småvekster.

klatring_01

Utsikten oppe fra fjellsiden, nesten hundre meter opp fra stranden.

La Riviera del Conero er den flotte kysten rundt Monte Conero, som er en kjærkommet avveksling på den ellers flate kysten i Le Marche med sine endeløse sandstrender. Dagens fjelltur begynte på bystrendene i Sirolo, lett vandring på steinstrendene som strekker seg mot Le Due Sorelle – de to søstrene – et lite landemerke ved foten av Monte Conero. Da jeg ikke kom lenger, badet jeg , før jeg fikk den fikse ideen om å prøve å ta meg opp fjellsiden.

Det begynte bra, men snart var jeg forbi ”point-of-no-return”. Fokuset snevret seg inn til å få gode tak i knivstråene, dra meg opp, plassere foten på et sted som ikke ga etter, puste, strekke meg etter neste plante. Heldigvis var det ikke like bratt hele veien og jeg kunne ta små pauser, men ikke lenge nok til at jeg fikk tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med, da ville jeg bli sittende fast.

Lettelsen er stor da jeg endelig kan dra meg opp til den første furua, og lene meg inn mot den trygge stammen. Jeg elsker furu, disse åpne; lyse og deilige trær, gnistrende – i motsetning til den dystre grana, som dominerer de norske skogene. Da er det ikke lengre fare for å ende opp, som et kadaver ved foten av Monte Conero. Nå er det underskogen som skal bekjempes, det er et ganske ugjennomtrengelig villnis jeg gir meg i kast med. Kanskje er jeg den første som overhodet tar meg opp denne ruten?

Skrammer fra dagens klyving.

Kutt og skrubbsår fra klatringen opp fjellsiden.

Halvveis krypende brøyter jeg meg vei videre oppover, ikke lengre like bratt, men et flettverk av grener fra furu og mindre vekster. For å komme meg frem må jeg knekke av tørre kvister på vei opp mot fjellets topp.

– Kanskje det er et villsvin? Hører jeg en stemme si forsiktig.
– La oss bare gå raskt forbi, de kan være farlige, svarer en anden.
– Hei, roper jeg. Det er meg, bare en gal nordmann som har tatt seg opp fjellsiden fra stranden.

Dette var og en måte å feire syttende mai på tenker jeg der jeg børster barnåler og rusk av kroppen, og kjenner at vegetasjonen har satt sine spor med utallige risp. Takker de to turistene som står på stien, som fortalte at jeg har klatrert nøyaktig 273 meter, han er tysk med høydemåler på klokken.
Tom for vann, sulten som en ulv og glad for å ha kommet helskinnet fra klatreturen min, følger jeg stien tilbake til strandrestauranten i Sirolo, forbi olivenlunder og en og annen vinmark.

bading

Forfriskende dukkert i det krysstalklare vannet.

Fakta:
La Riviera del Conero er et flott naturområde sør for regionshovedstaden Ancona, i Le Marche. Her er det deilige, runde og avslipte steiner på strendene og og nydelig smaragdgrønnt vann. Strendene strekker seg flere kilometer langs Adriaterhavskysten. Det er veldig populært om sommeren, og jeg kommer ofte hit utenom sesongen. Sirolo er et fint utgangspunkt.

Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!