Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Dette er min favoritt tur, en flott tur der du ikke kunne tro, det var mulig å gå. Nede fra den lille stranden med alle de små steinene, ser det ut som et stupbratt fjell og det er vel det det mer, men som mange bratte fjell, åpner det opp, når du kommer nærme nok.

Le Due Sorelle

Le Due Sorelle

På kysten av den italienske regionen Le Marche, ligger det et fjell – Mont Conero. Det er der turen starter. Om sommeren parkerer jeg på et jorde ved kirkegården, utenfor den nydelige lille byen Sirolo. Utenom sesongen er jordet stengt og jeg parkerer i sentrum, og går mot kirkegården. Der fortsetter jeg videre på en grusvei, opp og ned litt, forbi noen vinmarker og noen hus, en liten olivenlund med eldgamle trær og videre inn på en sti, som etterhvert kommer til utsiktpunktet over alle utsiktspunkt. Der kan du beundre landemerke le Due Sorelle – de to søstrene.

Gutta på tur!

Gutta på tur!

Ved utsiktpunktet er det mulig å stoppe og ta de bildene du trenger til Instagram og Facebook, før du snur og går tilbake. Hvis du ikke er redd for luftige partier, fortsetter du nedover – det er en wire, festet i fjellsiden,  å holde seg i. Jeg har imidlertid kamera i en hånd og Fritz, puddelen i den andre, men det går greit, bare jeg er forsiktig. Fritz er femten år og ikke alt for glad i å gå nedover, når det er bratt. Femten år tilsvarer åtti menneskeår, så det er helt greit.

Det er bare tre – fire steder, hvor det er ekstra luftig, resten er en vanlig sti gjennom små trær, busker og annen vegetasjon. Av en eller annen grunn tenker jeg på Hardyguttbøkene, og Smugler’s Cov, ett navn jeg av en eller annen grunn husker, fra ett av brødrenes mange spennende eventyr. Det er slik jeg tenker på denne stien, en smuglerrute, fra en fjern fortid, når lokalbefolkningen ville unngå pavens skatteinnkrevere eller noe lignende. Le Marche lå lenge under Pavestaten. Vel nede på stranda blir det ett raskt bad, for oss begge, før vi begir oss oppover igjen. Nå går det unna, Fritz trosser alderen og gir på, drar meg med, kun der det er bratt, stopper han og venter på en hjelpende hånd. Bli med oss oppover og få en følelse av turen opp fjellsiden, der ingen kunne tru at nåkon kunne gå!
Sirolo, en gang i august 2017.
Roger Hardy

 

Søndag er jeg klar til dyst igjen. Mac’en er ladet og full av god tangomusikk. Tango har forlengst krøpet inn under huden min og preger hverdagen. Hver eneste dag spiller jeg meg gjennom et titalls låter fra den gylne epoken ispedd, en og annen moderne tolkning av tangoen sjel.

En udødelig kombinasjon: Fresedo - Ray.

En udødelig kombinasjon: Fresedo – Ray.

En gang var det en tangoinstruktør, som mente det ville være best å spille kun instrumental musikk på Milongaene. Han mente sangen var et forstyrrende element, all den tid nesten ingen forstår hva sangen handler om. Vel, sangen har alltid vært tangoens sjel og en viktig del av den gylne epoken fra midten av trettitallet og frem til midten av femtitallet. Tango uten sang blir en fort en kjedelig affære, den menneskelige stemmen tilfører en ekstra dimensjon til musikken, som instrumentallåtene mangler.

På midten av trettitallet tar sangeren ett langt steg frem i rampelyset. Tangoen er i ferd med å få en renessanse. De unge elsker den rytmiske stilen til Juan D’Arienzo, og strømmer til de store dansetilstelningene, og radioprogrammene med levende musikk samler lyttere i tusentall. De mer ambisiøse musikerne ler litt av den harde, rytmiske musikken til D’Arienzo, men den åpner dører og gir arbeid til en generasjon talentfulle musikere, og sangere som briljerer under storhetstiden til tangosangen på tretti- og førtitallet.

Det er mange sangere som etter hvert blir synonymt med enkelte artister. Eksempel på slike enheter er: Francisco Fiorentino – Aníbal Troilo, Ángel Vargas – Ángel D’Agostino, Alberto Echague – Juan D’Arienzo, Ernesto Famá – Francisco Canaro, Juan Carlos Miranda – Lucio Demare, Raúl Berón – Miguel Caló. Det hender, imidlertid, ofte at sangere bytter orkester og i perioder har noen orkester to sangere, og det er ikke uvanlig med duetter. En av sangerne som har satt sitt tydelige merke på flere av de kjente orkestrene er ”tjukken” Alberto Podestá, som synger med Carlos Di-Sarli, Francini-Pontier, Miguel Caló og Pedro Laurenz. Søndag får du høre han synge med Det typiske orkesteret til Pedro Laurenz.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

På søndagens Milonga spiller jeg noen av de nevnte sanger – artist kombinasjonene, men også andre. En av mine favoritter er kombinasjonen Ray – Fresedo. Det er mange ulike stiler, men den delikate fraseringen til Roberto Ray passer Osvaldo Fresedos musikk som hand i hanske, en sanger som nydelig vekter sin stemme opp mot musikken. En annen udødelig kombinasjon er Miguel Caló og Raul Berón, en sanger plateselskapet opprinnelig ikke ønsket, men som med sin første innspilling sammen med Calós orkester, tok publikum med storm og sikret seg en plass i tangoens ”Hall of Fame”.

(Alma de Bohemia av Roberto Firpo og Juan Andrés Caruso)
Peregrino y soñador,
cantar quiero mi fantasía
y la loca poesía que hay en mi corazón,
y lleno de amor y de alegría,
volcaré mi canción.

Siempre sentí la dulce ilusión,
de estar viviendo mi pasión.

Pilgrim og drømmer,
jeg vil synge fantasien min
og den gale poesien i mitt hjerte,
full av kjærlighet og glede,
gjennom min ærlige sang.

Alltid kjente jeg den søte illusjonen
av å leve ut mitt begjær.

(fritt oversatt en lørdag formiddag, en smule tilpasset en fri tolkning).

Kilder: 

Todotango.com

Riding with Fritz

Riding with Fritz

Snuten snuser, stikker langt ut av sidevinduet på bilen, der den suser langs den smale snarveien, forbi jorder med solgyllent gress. Vibrerer intenst. Suger til seg de varme luktene fra et landskap, som knapt har kjent vann på seksti dager. Øynene siger halvt igjen. Luggen strykes bakover. Turbulensen følger bilens bevegelse, der den snor seg innover i landskapet. Ørene skjelver, flagrer, bringer tankene hen på sommerfuglenes fargerike vinger. Fritz nyter luktene, som virvles opp av kjøretøyet, minnene fra hans barndoms Spania. Snart femten år. Har aldri vært hjemme på Den hvite kysten, siden han forlot den i en vinrød stasjonsvogn, sommeren 2003.

Fjorten år siden, en veterinær skrev rød på hårfargen i passet – pelsen er solbleket. Litt hvitt blander seg med det rødlige, lyse striper langs ørene – årene krever sitt. I det bilen når bunnen av en slak bakke og vender oppover, løftes ørene igjen av vindens varme vinger.

15. august 2017, La Provincia di Fermo
Roger Hardy

Andre Fritz poster:
Fritz til fjells!
Gamle hunder
Mitt daglige brød

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

Lundetangen Pub, stopp to på Østlandsturneen 2017.

Lundetangen Pub, stopp to på Østlandsturneen 2017.

En lørdag formiddag spilte Tor Ærlig og Detektivene i levende live på Lundetangen Pub. En god konsert med full trøkk og gode tekster av et lokalt band ute på Østlandsturne. Kvelden i forveien hadde de spilt i Stavern, men energien var med til Skien og en flott konsert. Dette er utdrag av to låter fra 1. april konserten i Skien.

Porsgrunn 12. april 2017
Roger Hardy

Annen post med Tor Ærlig:
Konsert i Brevik.

 

Enrique Cadícamo_01

Poeten Enrique Cadícamo. Tangoens Pablo Neruda.

Kom og dans eller bare lytt til min siste DJ-spilling på Furuheim. Søndag drar jeg frem tre av de fire store fra tangoens gullalder. Det blir musikk fra 1938 og frem til 2014. Tango, vals og milonga. Fra Francisco Canaro til Amores Tangos. Søndagens sett åpner med Carlos Di Sarli. Hans oppfordring er krystallklar: Bailemos – La oss danse!

Bailemos
como antes, cariñito,
abrazados, bien juntitos,
sólo un alma entre los dos…
Bailemos

La oss danse
som før, kjære
omslynget, tett sammen
bare en sjel mellom oss to
La oss danse.

(Relativt fritt oversatt, slik jeg føler sangen, når jeg lytter til Mario Pomars stemme).

Hovedtyngden av søndagens låter kommer fra femtitallet. De siste delen av den gyldne perioden, som varte fra 1943 til 1955. Et drøyt tiår, som av en eller annen merkelig grunn sammenfaller med Peronismens storhetstid, i Argentina. En tid hvor parlamentarismen ble tilsidesatt, etter et militærkupp i 1943 og Juan Perón var de facto diktator, frem til han ble avsatt i et nytt kupp i 1955.

Fra 1954 kommer Francisco Lauro med en innspilling av tangovalsen Luna de Arrabal fra 1934 med tekst av Enrique Cadícamo, som for øvrig er tekstforfatter på minst fire av søndagens låter – én av tangoens fremste poeter.

Når tangotekster oversettes kan de lett bli litt korny, men sett i samtidens sosiokulturelle lys, er de ofte romantiske og poetiske, men det handler definitivt om en forgangen tid:

Muchachos, vamos que la luna quiere oír
la serenata pintoresca de arrabal…
la noche es tibia, duerme el barrio y es zafir
el cielo lleno de estrellitas de cristal…
¡Muchachos pronto! que es tan bello saludar
a la novia que duerme inocente…

Gutter, kom igjen, månen vil gjerne høre
den pittoreske sangen fra utkanten av byen…
natten er varm, nabolaget sover, safir farget er himmelen, full av små krystallstjerner.
Gutter, kom igjen! Det er vakkert å hilse sin kjære, i hennes uskyldsrene søvn.
(eller noe slikt, i en rask gjendiktning…for meg er det alltid vakrere på spansk).

Første søndag i april spiller jeg forhåpentligvis for våryre dansere mellom furuveggene på Furuheim. En kveld jeg også sier farvel til tango DJ-ing.
29. mars 2017
Roger Hardy

Hva gjemmer seg bak termen: La Orquesta típica?

Alle de store tangoutøverne spiller med sitt Orquesta típica. Spiller de alle med det samme orkesteret? Selvfølgelig ikke. Hver bandleder har sitt eget orkester. Termen Orquesta típica brukes over hele Sør-Amerika, men instrumentbesetning avhenger av om vi er på Cuba eller ved Río de la Plata.

Et typisk tango orkester.

Et typisk tango orkester av den litt store typen – 15 mann.

I Argentina brukes det om et tangoorkesteret, som vanligvis består av åtte til tolv personer. Aníbal Troilo debuterte som bandleder, i 1937, med syv medmusikanter og en sanger. De var tre på bandoneon; tre på fiolin; en pianist; en kontrabassist og sangeren Francisco Fiorentino.

Tre år senere, var Troilos typiske orkester utvidet til elleve musikere og to sangere. Troilo, som selv spilte bandoneon, hadde nå utvidet til fem bandoneonister, blant dem en musiker som skulle utfordre musikkformen, og terge på seg alle som allerede hadde bestemt hva tango skulle være – Astor Piazzolla.

Troilo, bandoneist, bandleder og kompositør.

Troilo, bandoneist, bandleder og kompositør.

Troilo regnes som en av de fire store, én av de aller mest inflytelsesrike innen tangoens historie. Han gjorde seg bemerket både som bandleder, musiker og kompositør, en leder som ofte fikk ut det beste i sine musikere og sangere.

De hadde alle sine typiske orkestre: Juan D’Arienzo, Francesco Canaro, Osvaldo Pugliese, Rodolfo Biagi og alle de andre. Antallet musikere og sangere varierte, men grunnbesetningen var ofte lik i La Orquesta típica.

Porsgrunn 25. februar 2017
Roger Hardy

 

Ps. I begynnelsen, på slutten av attenhundretallet, tiden før det typiske orkesteret, var det noen ganger en duo eller en trio, som spilte musikken sin – og ofte spilte de på bordeller.

Bakgrunnsinformasjon: 
http://www.todotango.com/historias/cronica/444/Orquesta-Tipica-Anibal-Troilo/

Kjenner du han Gunnar fra Mo?

-Nei?

Ikke jeg heller, men han ble mitt første møte med tango. Den norske varianten, som ikke ligner så veldig på den argentinske, som er den vi danser til over hele verden. De av oss som liker å bevege oss til trist og melankolsk musikk på dansegulvet.

Fra avslutningsfesten 2016.

Fra avslutningsfesten 2016.

I Grenland samles vi hver søndag på Furuheim Grendehus, så lang det er mulig å komme fra Buenos Aires, uten å forlate planeten vår. Men gjennom å sette sammen gode spillelister til søndagskveldens dans, greier vi å skape noe som ligner på et mini-Argentina, for klubbens medlemmer. Søndag 19. Februar er jeg DJ og vil spille en av mine favoritt tandaer. En tanda er en sekvens på tre sanger, som avsluttes med en cortina – en gardin – som skiller hver dans. På en tangodans – en milonga – er det vanlig å danse tre sanger med samme dame eller mann, før cortinaen forteller deg at det er mulig å bytte dansepartner.

 

Rodolfo Biagi er an av de store favorittene på mange milongaer. Jeg spiller disse tre:

@ Espérame en el cielo. Vent på meg i himmelen. En sang om evig kjærlighet.

@ Alguien. Noen. Om smaken av kyssene, før forholdet falt i grus og tiden som renner ut.

@ Sangre de mi sangre. ”Du er en av de uoppnåelige stjernene, der oppe på min kjærlighetshimmel”.

Rodolfo Biagi.

Rodolfo Biagi.

Som mange andre tangolegender, begynte Biagi i orkesteret til Juan DÁrienzo, en av tangoens fire grunnpilarer, før han på slutten av tredvetallet startet sitt eget orkester. Søndagens tanda er hentet fra midten og slutten av femtitallet, slutten av det som kalles ”La edad de oro del tango” – Tangoens gullalder – som puristene kaller førti- og femtitallet.

 

På søndag spiller vi ikke Nora Brockstedts Tango for to, ikke vil du få danse med han Gunnar fra Mo heller, men i et par timer vil vi prøve å gjenskape noe av den magien, som ligger i den argentinske tangoen. Det blir musikk fra førtitallet og helt frem til våre dager.

Kanskje treffes vi på dansegulvet?

Porsgrunn 15. Februar 2017
Roger Hardy

Stoccafisso – del 2

img_4777

Åtte dager i vann, skiftet minst to ganger daglig, tørrfisken har begynt å våkne til liv igjen. Stivheten i leddene er borte, den er bevegelig som en mort og klar for matbordet. I går kveld gikk jeg løs på stoccafissoen, skar ut beina og rev av skinnet. Det var mye mer jobb enn jeg noensinne hadde drømt om. Den ble lagt i to lag i en form sammen med mye olivenolje, hvitvin og litt vann. Gulerøtter, løk, stangselleri og litt fennikel, skjært i små biter ble dandert mellom lagene og ovenpå. Hvit pepper, litt salt, og en krydderurtblanding med timian, bladpersille og rosmarin, og litt finhakket hvitløk. På toppen av alt dette ble det lagt et lag skrelte poteter, av den kokefaste typen. Helt øverst ble små tomater, delt i åtte stukket innimellom potetbåtene. Maten ble ikke ferdig før 22:37, og det ble kun tid til litt smaking. Jeg er mer enn spent på om det kommer i nærheten av den stoccafissoen vi spiser i Santa Vittoria in Matenano på Ristorante Farfense.
stoccafisso-i-panna

I kveld blir det Stoccafisso Alla Anconetana på bordet i Helleberggata. Tørrfesk fra Værøy, min fars øy.

 

Fakta
Døtre og nieser er invitert til kveldens middag. Jeg har en back-up plan om det ikke skulle falle i smak. Kokkenervene ligger for øyeblikket tynt utenpå huden og blir nok verre utover ettermiddagen og kvelden.

Jeg tråkker på en kastanje ved PP-Senteret, i Porsgrunn. Fritz og jeg har vært hos veterinæren og trukket tenner. Han er litt ustø etter narkosen, og øm i kjeven med tre tenner mindre, i den fjorten år gamle munnen.

Kastanjer.
Vi nordmenn har ikke samme forholdet til kastanjer som italienere. I området vårt – Le Marche – er det talløse festivaler til ære for kastanjer. Vi besøkte èn av de mest populære i den lille landsbyen Smerillo. De smale svingete veiene er, i dagens anledning, enveiskjørte. En endeløs rekke av biler står i veikanten. Den lille landsbyen er stappfull av mennesker, som knasker på denne italienske delikatessen. I Italia blir det aller meste som kan spises før eller senere en delikatesse, og får sin egen fest. Jeg slipper av Gina i krysset ved inngangen til Smerillo og kjører videre for å finne en parkering. Uheldigvis for henne, som har valgt stil foran komfort, ved valg av fottøy, må jeg parkere nesten to kilometer nede i veien.

Kastanjer.

Vi kjøper med oss noen grilla og en pose friske kastanjer og drar hjem til familien Orazi, hvor vi er invitert på søndagslunch. Vi er som vanlig seint ute, men rekker å spise oss gjennom diverse retter, før David griller de medbrakte kastanjene og vi spiser dem sammen. I de små kaffekoppene er det like mengder sambuca og espresso. En lang søndagslunch med venner skal ha en søt og sterk avslutning.
Smerillo og Santa Vittoria in Matenano 16. Oktober 2016

Fakta:
Familien Orazi ble våre første venner i Santa Vittoria in Matenano. Vi har spist mange luncher og middager sammen med dem. Ofte må vi hjem for å hvile litt etter et overveldende måltid med flere retter og litt vin. Vanligvis drikker vi bestefarens hjemmelagde vin, men årets vinhøst har slått feil for Don David og vi drakk denne gangen min medbrakte Pecorino.