…gjennom syrinhekken…

Fritz løfter hodet og lar snuten vibrere intenst, snur seg og kikker opp på meg, før han setter kursen ned mot Kirkegårdsveien, svinger inn i Fjellstien, der han alltid legger igjen et visittkort. Tar seg god tid ned den korte gatestumpen. Halen står rett opp, svinser litt frem og tilbake, mens han ubekymret sniffer seg ned mot Winters gate. Der krysser vi rett over, tar snarveien mellom Baptistenes mursteins kirke, med det glødende røde korset høyt oppe på bakveggen og det gamle trehuset, der en eldre filippinsk dame pusset grunnmuren i fjor sommer. Nå kjenner også jeg lukten av nystekt brød, som strømmer ut gjennom syrinhekken som skiller oss fra parkeringsplassen, som binder Frelsesarmeens lokaler sammen med den gamle staselige Keimsgård, og eiendommen til Porsgrunn Kirkelige Fellesråd.

Kanelboller med kanel.

Kanelboller med kanel.

Vi går rett gjennom hekken, der syrinblomstene vil blomstre, om noen uker. Nå møter vi også et hint av Midtøsten, lukten av kanel blander seg inn i lukten av vår. Fritz og jeg er ute etter dagens brød. Vi vil ha ovnsvarmt brød, som smelter smøret i det jeg brer det utover. Her i Keimsgård holder Siv Svolsbru til med sitt lille bakeri: Reint mel i posen.

Døren står på gløtt. Jeg slipper båndet til Fritz og lar ham vente utenfor dørstokken, der han lar nesen finne alle nyansene i bakeriluktene som omgir oss. På disken inne er det et assortert utvalg av scones, tørre kaker, en fuktig Brownies og bak der nystekte brød i flere høyder. Vi kjøper brød, et par scones med hvit sjokolade og nøtter og et lite stykke Brownies. Greier bare ikke la vær. Og en kanelbolle til Fritz og meg, som vi spiser opp, før vi når Fjellstien, på vei hjem til frokostbordet.
En maidag i 2015.