…den rødrutete kokeboken…


Hvis du ikke liker lett stekt kjøtt må du for all del si i fra om det, før kjøttet kommer på bordet. Enhver italiensk restaurant med respekt for seg selv server kjøttet relativt rått. Kjøtt av ypperste kvalitet stekes eller grilles lett på hver side, det vil si ett par millimeter stekeskorpe og en rå-kjerne.

Jeg så den fint dekorerte restauranten da jeg gikk frem og tilbake i Montalcinos hovedgate tidligere på dagen. Der bestemte jeg meg for å spise middag. Lokalet er fint dekorert. Flotte duker på bordene og en god litt høytidelig atmosfære. Vinkartet er omfattende og spesielt godt på utvalgte Brunello-er med mange ulike årganger. Det et har også en del oppføringer fra andre deler av Italia og verden for øvrig. Den kvinnelige kelneren er kledd i sort bukse og vest, med hvit skjorte og yter god service.

En rolig kveld i Montalcino.

En rolig kveld i Montalcino.

Jeg velger en tre retters middag fra menyen etter å ha konsultert litt med kveldens kelner. Forretten er en speltkornrett. God toskansk husmannskost. Fryktelig god på smak, den må være kokt sammen med en velsmakende kraft. Speltkornene er pakket inn i en tynn «spekkduk», kanskje florlette skiver av pancetta? Jeg glemte selvfølgelig å notere det ned. Hovedretten er en tagliata av den hvite toskanske storfe typen Chianina. Etter at kjøttet er stekt, blir det strimlet opp. Kokken drysser litt grovkornet salt på kjøttet og heller lokal olivenolje over, før retten settes på bordet. Til det nydelige kjøttet spiste jeg ovnsbakte poteter.

Tagliata i Montalcino.

Tagliata i Montalcino.

Dessverre tror jeg ikke innehaversken og jeg skiltes som gode venner. Smilet fra tidligere på kvelden var borte og hun så litt mutt og trist ut. Det skyltes ene og alene at jeg ikke likte sjokolade moussen og lot den stå igjen etter å ha prøvesmakt litt. Det er to måter å lage sjokolademousse på. Jeg liker det lette typen, slik Ingrid Espelid lager den – i den rødrutete kokeboken sin – en klassiker i den norske matlitteraturen. Den jeg fikk på bordet i Montalcino var den tunge og kompakte typen. Den liker jeg ikke og spesielt ikke når smakene ikke sitter. Portvinen som fulgte med fra produsenten Noval var heller ikke helt topp – ikke det at jeg har smakt akkurat denne tidligere – men jeg har smakt en del Tawny-er opp gjennom årene, både 10 og 20 år gamle, men denne virket som den var stått litt for lenge. Synd.

Speltkorn med pancetta.

Speltkorn med pancetta.

Forretten var nydelig og hovedretten var veldig god – kun desserten ødela inntrykket fra en koselig kveld alene med Fritz til bords eller under bords. To gode glass Brunello var heller ikke å forakte. Det alene kan jo redde enhver alenekveld.
Montalcino, Italia. 5. februar 2018.
Roger Hardy

Andre poster fra samme reise:
Bedugget formiddag og en lang lur med Linn
En kjellerhistorie