Søndag er jeg klar til dyst igjen. Mac’en er ladet og full av god tangomusikk. Tango har forlengst krøpet inn under huden min og preger hverdagen. Hver eneste dag spiller jeg meg gjennom et titalls låter fra den gylne epoken ispedd, en og annen moderne tolkning av tangoen sjel.

En udødelig kombinasjon: Fresedo - Ray.

En udødelig kombinasjon: Fresedo – Ray.

En gang var det en tangoinstruktør, som mente det ville være best å spille kun instrumental musikk på Milongaene. Han mente sangen var et forstyrrende element, all den tid nesten ingen forstår hva sangen handler om. Vel, sangen har alltid vært tangoens sjel og en viktig del av den gylne epoken fra midten av trettitallet og frem til midten av femtitallet. Tango uten sang blir en fort en kjedelig affære, den menneskelige stemmen tilfører en ekstra dimensjon til musikken, som instrumentallåtene mangler.

På midten av trettitallet tar sangeren ett langt steg frem i rampelyset. Tangoen er i ferd med å få en renessanse. De unge elsker den rytmiske stilen til Juan D’Arienzo, og strømmer til de store dansetilstelningene, og radioprogrammene med levende musikk samler lyttere i tusentall. De mer ambisiøse musikerne ler litt av den harde, rytmiske musikken til D’Arienzo, men den åpner dører og gir arbeid til en generasjon talentfulle musikere, og sangere som briljerer under storhetstiden til tangosangen på tretti- og førtitallet.

Det er mange sangere som etter hvert blir synonymt med enkelte artister. Eksempel på slike enheter er: Francisco Fiorentino – Aníbal Troilo, Ángel Vargas – Ángel D’Agostino, Alberto Echague – Juan D’Arienzo, Ernesto Famá – Francisco Canaro, Juan Carlos Miranda – Lucio Demare, Raúl Berón – Miguel Caló. Det hender, imidlertid, ofte at sangere bytter orkester og i perioder har noen orkester to sangere, og det er ikke uvanlig med duetter. En av sangerne som har satt sitt tydelige merke på flere av de kjente orkestrene er ”tjukken” Alberto Podestá, som synger med Carlos Di-Sarli, Francini-Pontier, Miguel Caló og Pedro Laurenz. Søndag får du høre han synge med Det typiske orkesteret til Pedro Laurenz.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

Sangeren Raul Beron var en av flere sangere som satte sitt preg på musikken til orkesterlederen Miguel Calo.

På søndagens Milonga spiller jeg noen av de nevnte sanger – artist kombinasjonene, men også andre. En av mine favoritter er kombinasjonen Ray – Fresedo. Det er mange ulike stiler, men den delikate fraseringen til Roberto Ray passer Osvaldo Fresedos musikk som hand i hanske, en sanger som nydelig vekter sin stemme opp mot musikken. En annen udødelig kombinasjon er Miguel Caló og Raul Berón, en sanger plateselskapet opprinnelig ikke ønsket, men som med sin første innspilling sammen med Calós orkester, tok publikum med storm og sikret seg en plass i tangoens ”Hall of Fame”.

(Alma de Bohemia av Roberto Firpo og Juan Andrés Caruso)
Peregrino y soñador,
cantar quiero mi fantasía
y la loca poesía que hay en mi corazón,
y lleno de amor y de alegría,
volcaré mi canción.

Siempre sentí la dulce ilusión,
de estar viviendo mi pasión.

Pilgrim og drømmer,
jeg vil synge fantasien min
og den gale poesien i mitt hjerte,
full av kjærlighet og glede,
gjennom min ærlige sang.

Alltid kjente jeg den søte illusjonen
av å leve ut mitt begjær.

(fritt oversatt en lørdag formiddag, en smule tilpasset en fri tolkning).

Kilder: 

Todotango.com