Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)