Dette er historien om en gammel venn av meg, som mistet lappen i fem minutter, et sted på den italienske landsbygda.

En liten hvit bil.

En liten hvit bil.

Lenge lå han bak en liten hvit italiensk bil med slitte dekk, fulgte den tett gjennom sving etter sving. Muddy Waters Trouble no more på stereoanlegget. I det bilene kommer ut av en sving åpenbarer en lang slette seg. Vennen min girer ned, slenger bilen ut og drar på. I det han passerer den lille hvite, ser han en avkjøring til høyre, en mørk bil og to uniformerte carabinieri med skuddsikre vester og maskinpistoler. Den ene vifter frenetisk med en stor, overdimensjonert bordtennisrakett. Lettere overasket bremser min venn opp, kjører inn til siden, ser den lille hvite bilen fortsette bortover den lange rette strekningen med fin asfalt. Han må rygge tilbake og svinger inn på plassen som blir anvist, ruller ned vinduet, prøver å tenke gjennom hva det kan være. Bilbeltet er på, farten var ikke veldig mye høyere enn fartsgrensen.

– Kan jeg få se førerkortet?

Febrilsk leting etter lommeboken, før et gammelt førerkort leveres ut av vinduet. Han legger merke til at han bør erstatte det med et nytt, det er en sprekk nede til høyre og det vil ikke være heldig om det skulle dele seg.

-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.
-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.

Det tar litt tid før budskapet synker inn. Alene i Italia, langt ute på landsbygda med en leiebil, som må tilbake til utleieselskapet i Roma, om et par dager.

Vennen min åpner døren, går ut og prøver å samle tankene. Dette er alvor. Inget førerkort, ingen bilkjøring. Hvordan skal de da kunne bruke leiligheten i Italia? Det er kun han i familien som kjører. Konen har ikke lappen.

-Vær så snill, kan du ikke gi meg en bot? Jeg har gjort noe dumt, og beklager veldig, men jeg kan ikke miste lappen. Hvordan skal jeg da kunne levere bilen på flyplassen i Roma? Du må kunne gi meg en bot? Vel var det dumt, men ingen farlig situasjon oppsto. Jeg beklager virkelig, og lover for all fremtid å aldri gjøre dette igjen.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det er ingenting teatralsk i måten min venn legger saken sin frem på. Dette er ektefølt, en fortvilelse du ikke lærer i en skuespillerutdanning. Dette er det virkelige livet, én til én, livets målestokk.

Førerkortets nummer blir sirlig notert på et skjema, likeså navn og bostedsland.

– Stemmer disse opplysningene?

Min venn nikker oppgitt og medgir at alt stemmer, lurer på hvem han kan ringe, slik at han kommer seg tilbake til den lille landsbyen. Bilutleierens siste ord ringer svakt et sted bak i hjernebarken. ”Du ønsker ingen forsikring utover basisforsikringen. Vær klar over at om bilen skulle stoppe på veien, er de du som må betale fortransporten tilbake til Roma og reparasjonen”.

-Du skal få beholde førerkortet ditt denne gangen, sier plutselig den ene av de mørkkledde politimennene.

-Du får en advarsel og det er like ille, som å miste lappen. Jeg håper du har lært én ting eller to om det å kjøre forbi i et kryss. Vær så god, her er lappen!

Min venn setter seg i bilen og kjører videre, ikke helt sikkert på hva som egentlig skjedde. Vet bare at førerkortet ligger på sin faste plass bak medlemskortet i borettslaget, i den litt slitte lommeboken, kjøpt inn i en av de mange flotte landsbyene ute ved kysten.
Le Marche mai 2016