…snart var jeg forbi «point of no return»…

 

Jeg kikker ned, der solen leker i det turkise vannet. Jeg ser opp, og innser at jeg har tatt meg vann over hodet. Det som kunne se ut som en enkel klyvetur, er i ferd med å bli et hasardiøst klatreprosjekt, helt uten sikring. Det eneste som står mellom meg og et fall ned i steinura, er de sterke ”knivbladene”, som jeg holder meg fast i. Det jeg antok ville være fast fjell er stort sett en sammenpresset masse av leire, sand og steiner, bundet sammen av blomster og småvekster.

klatring_01

Utsikten oppe fra fjellsiden, nesten hundre meter opp fra stranden.

La Riviera del Conero er den flotte kysten rundt Monte Conero, som er en kjærkommet avveksling på den ellers flate kysten i Le Marche med sine endeløse sandstrender. Dagens fjelltur begynte på bystrendene i Sirolo, lett vandring på steinstrendene som strekker seg mot Le Due Sorelle – de to søstrene – et lite landemerke ved foten av Monte Conero. Da jeg ikke kom lenger, badet jeg , før jeg fikk den fikse ideen om å prøve å ta meg opp fjellsiden.

Det begynte bra, men snart var jeg forbi ”point-of-no-return”. Fokuset snevret seg inn til å få gode tak i knivstråene, dra meg opp, plassere foten på et sted som ikke ga etter, puste, strekke meg etter neste plante. Heldigvis var det ikke like bratt hele veien og jeg kunne ta små pauser, men ikke lenge nok til at jeg fikk tid til å tenke gjennom hva jeg holdt på med, da ville jeg bli sittende fast.

Lettelsen er stor da jeg endelig kan dra meg opp til den første furua, og lene meg inn mot den trygge stammen. Jeg elsker furu, disse åpne; lyse og deilige trær, gnistrende – i motsetning til den dystre grana, som dominerer de norske skogene. Da er det ikke lengre fare for å ende opp, som et kadaver ved foten av Monte Conero. Nå er det underskogen som skal bekjempes, det er et ganske ugjennomtrengelig villnis jeg gir meg i kast med. Kanskje er jeg den første som overhodet tar meg opp denne ruten?

Skrammer fra dagens klyving.

Kutt og skrubbsår fra klatringen opp fjellsiden.

Halvveis krypende brøyter jeg meg vei videre oppover, ikke lengre like bratt, men et flettverk av grener fra furu og mindre vekster. For å komme meg frem må jeg knekke av tørre kvister på vei opp mot fjellets topp.

– Kanskje det er et villsvin? Hører jeg en stemme si forsiktig.
– La oss bare gå raskt forbi, de kan være farlige, svarer en anden.
– Hei, roper jeg. Det er meg, bare en gal nordmann som har tatt seg opp fjellsiden fra stranden.

Dette var og en måte å feire syttende mai på tenker jeg der jeg børster barnåler og rusk av kroppen, og kjenner at vegetasjonen har satt sine spor med utallige risp. Takker de to turistene som står på stien, som fortalte at jeg har klatrert nøyaktig 273 meter, han er tysk med høydemåler på klokken.
Tom for vann, sulten som en ulv og glad for å ha kommet helskinnet fra klatreturen min, følger jeg stien tilbake til strandrestauranten i Sirolo, forbi olivenlunder og en og annen vinmark.

bading

Forfriskende dukkert i det krysstalklare vannet.

Fakta:
La Riviera del Conero er et flott naturområde sør for regionshovedstaden Ancona, i Le Marche. Her er det deilige, runde og avslipte steiner på strendene og og nydelig smaragdgrønnt vann. Strendene strekker seg flere kilometer langs Adriaterhavskysten. Det er veldig populært om sommeren, og jeg kommer ofte hit utenom sesongen. Sirolo er et fint utgangspunkt.