Min kjære kone innvilget meg én-gå-i-fjellet-og-bli-stram-til-badesesongen-uke, og her er jeg i mitt Italia. Værmeldingene er ikke all verden, men det gjør det hele mer spennende. På vei opp i Sibillinifjellene holdt jeg på å kjøre på en kråke, som slet i et stykke rått kjøtt fra et av mange veiskulder kadaver. Den lettet motvillig og slapp byttet, like før leiebilens høyre forhjul rullet over den, i sytti kilometer i timen. I speilet kunne jeg se kråka sitte på en gjerdestolpe og områ deg, mens jeg forsvant oppover og inn i de mange svingene mot Montemonaco.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Blomstereng ved foten av Monte Sibilla.

Et utall svinger senere parker jeg bilen ved Rifugio Sibilla,. Leieopelen min er den eneste bilen som har jaget oppover mot det lave skydekket eller tåken, denne grå mandagen i mai. På vei opp nærmer jeg meg to hester som gresser fredelig, litt for nært for den enes del, den senker hodet og kommer mot meg, stopper på én fots avstand, snuser på hånden jeg rekker frem, trekker seg unna, tar fart med hodet og slenger det mot meg, mens den viser tenner – så mye for fredelig gressing. Jeg er tydeligvis ikke invitert og tar tre-fire raske skritt bakover og til siden, stener videre oppover og inn i nasjonalparken, mens hesten med onde hensikter vender tilbake til det grønne gresset, som han tydeligvis ikke ville dele med meg.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

En vrang hest og små blomster på 2000 meter.

Tåken kjøler ned luften rundt meg, men hindrer ikke svetten fra å bryte frem, renne ned langs tinningene, der jeg går med raske skritt opp mot ryggen, uten kart og kompass og vilje til å snu. Dette er den turen jeg går, når tåken ligger over fjellene mine. Stien opp fra parkeringsplassen er tydelig og leder opp mot ryggen, som fører alle oss fjellvandrere mot Monte Sibillini.
Det hvite intet beveger seg, pulserer, åpner seg og lukker seg, mens jeg traver langs den markerte ryggen, stadig oppover mot sibillenes gjensprengte grotte og toppunktet på 2173 meter over havet. Fuglene kvitrer. Gresset synger. Blomstene venter på bier. Skoene mine subber gjennom den lave vegetasjon. Vel oppe, skifter jeg den svettevåte skjorten mot en ullgenser, drikker vann, spiser kjeks med vaniljesmak, beundrer tåken, vurder å dra en ”naking”, slår det fra meg, kjenner lukten av snø, overaskes av små hagel, som faller på det våte håret mitt – legger meg på kne og fotograferer noen stemorslignende blomster i duse farger.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Matpause ved foten av det litt bratte partiet.

Tåken drar seg mer og mer sammen, mens jeg følger stien nedover igjen. Det er så vidt jeg får øye på bilen, der den står femti meter fra meg, aner kun omrisset, tåken strammet grepet om meg og mitt leide kjøretøy, men landskapets helling og form leder meg mot den lille Opel’n.

På vei ned fra fjellet kjører jeg forbi en gjeter og hans sauer, skremmer opp et dådyr, som løper parallelt med veien en stykke, før det forsvinner inn gjennom underskogen, ned en li og ut av mitt synsfelt, som gjør sitt beste for å få meg helskinnet gjennom de mange hundre-og-åtti-graders-svingene ned mot Communanza, ”veikrysset”, der bilen og jeg tar av mot Santa Vittoria in Matenano. En veldig varm dusj senere, lener jeg meg tilbake og lurer på hvilket åtsel kråken sloss med!