…med lukkede øyne…

 

I dag tente vi det tredje lyset for tredje søndag i advent. Det minner meg om en historie som har ligger i bakhodet en stund. Det må være førtifem år siden. Det var meg og Victor, nabogutten. Han bodde rett over gangen i blokkleiligheten vi flyttet til på Heimdal, utenfor Trondheim, då jeg nærmet meg to år. Det var den første lille drabantbyen, som vokste opp utenfor trøndernes hovedstad.
Vi har sneket oss inn i det runde teltet, som minner litt om et lite sirkustelt. Teltduken står stram under energien, som velter ut av alle de voksne menneskene som strekker armene i været, mens blikket er festet på det lille podiet, i den andre enden av teltet. Vi sniker oss langs ytterveggen, for å se hva som får alle disse menneskene til å rulle med øynene og bable usammenhengende i vei, ispedd et og annet hallelujarop.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Roger fem eller seks år, utenfor Heimdal stasjon.

Victor er et år yngre enn meg, men har to eldre brødre, som har en finger med i det meste som skjer i Heimdal. Familien er kommet ned fra Finnmark. Herr Pedersen, er som faren min, offiser i den norske handelsflåten. Vi bor i en blokk full av sjømenn. I første etasje, bor det en sveisen dame, mannen hennes seiler også. Det er noe ved henne, som vekker min interesse.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Min mor, min bror og meg med en snedig topplue.

Victor, stopper opp, snur seg mot meg og holder seg for munnen. På scenen står en eldre mann med skjegg, hånden hans hviler på hodet til en voksen dame og han prater i et, mens forsamlingen bryter ut i spontane rop. Noen av menneskene rister svakt, med lukkede øyne, vugger frem og tilbake. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt redd. Det er varmt i teltet, lukten av svette menneskekropper og alle de umotiverte utropene, minner meg ikke om de voksne menneskene jeg har i livet mitt. Jeg drar i armen på Victor og vi toger sakte ut mot det stedet duken er litt løs nede ved gresset.

Ute er det mørkt, og kaldt. Det er antydning til frost på bakken. Vi begynner å gå hjemover, legger teltet bak oss – det gløder i mørket – lyden av menneskemassen følger oss enda lenge. Langt forbi jernbanelinjen vi krysser, før vi passerer matbutikken og Esso stasjonen. Victor, som jeg en gang lurte til å legge tungen på dørhåndtaket på en butikk. Det var ikke tungespissen han stakk bort, men hele den øvre delen av tungen. Det var den gangen det var virkelig kaldt og vi gikk med hjemmestrikkede ullunderbukser. Han fikk panikk, da den ikke løsnet igjen. En tunge rommer mye blod.

 

Fakta:
Historien er så riktig fortalt som det lar seg gjøre førtifem år etter at det skjedde. Det var noe med de menneskene som underkastet seg noe, som lå langt utenfor de gullstjernene jeg samlet på søndagsskolen hver søndag