…jeg snobba dem…

Kona mi liker Sivert Høyem og Madrugada. Både musikken og mannen, selv om han de siste årene har forsvunnet litt i tangotåken, som har lagt seg over ekteskapet vårt.

– Hør på denne sangen, pleide hun å si, mens en eller annen Høyem eller Madrugada sang tonet ut av nettbrettet hennes.

– Musikken er grei den, svarte jeg vanligvis, for å jatte med litt.

Høyem og band, Bergen 2011.

Høyem og band, Bergen 2011.

Den er jo grei. Han synger bra og musikken er passa rocka, det skal han ha. Låtene hans er også ladet med nok melankoli, til at jeg kan like det, selv om jeg ikke innrømmer det offentlig.

– He’s just another bald guy, prøver jeg meg med et snev av sjalusi.

– Come on Roger, he’s just an artist that I like. I still love you. You’re the one for me, svarer min kone meg på sin breie canadiske engelsk.

– I just want to have my photo taken with him, if it is allright with you (lettere manipulerende?).

Så der står jeg med en smart phone i hånda, mens kona mi går frem til Sivert Høyem og bandet hans, som sitter på gulvet og nyter Sushi på en av Bergens mange restauranter. Hun kaster på hodet og smiler flyvertinnesmilet sitt, mens jeg trykker den store knappen inn forsiktig, slik at den fokuserer. Der er hun foreviget med Sivert Høyem, fra Sortland og deler av bandet hans.

Kona mi ville en gang bli flyvertinne og søkte på jobber i canadiske flyselskap, bare for å oppdage at hun var for kort til utføre jobben, derfor er det meg som alltid løfter kofferten hennes opp i hattehyllen om bord på flyene vi reiser med.

Dette er aller første gangen, at jeg bekjenner for verden: Jeg lytter til Høyem selv, når jeg sitter alene og jobber på min Mac – mannen lager jo god musikk. Kansje er han én av de beste rockerne som har krøpet ut fra denne steinura?

På Verftet, Bergen.

På Verftet, Bergen.

Jeg bærer nok i meg den norske sjenertheten eller den greia, som gjør at jeg aldri setter meg ned ved bordet til kjendiser. En gang i 2006, satt vi ved nabobordet til Goldie Hawn og Kurt Russell på Four Seasons Hotell i Toronto. Jeg snobba dem også. Det kunne jo egentlig vært morsomt å slå av en prat, dele historier og erfaringer. De er jo bare mennesker alle sammen. Like avhengig av andre folk, som alle oss andre, sosiale vesener som vi er. Der har vi mye å lære av Fritz, den tretten år gamle puddelen vår. Hunder er direkte og bryr seg ikke noe annet enn å trykke snuten sin opp i skrittet, til alle som kommer deres vei.

Fakta:
12. oktober 2011 var vi på en knallbra konsert på Verftet i Bergen. Intim, vi stod fem meter fra scenen, med høyt trøkk og tre gitarer fra Høyem selv, Knut Schreiner og Cato Salsa. De to siste, fremragende gitarister, som gir både delikate partier og rå-pøs rock’n’roll. Alle bildene er tatt i farta med en mobiltelefon,  blir bra det også – ikke sant? Navnet nevner jeg ikke, siden jeg ikke driver med produkplassering. Grunnen til at jeg skriver om Høyem er at han igjen skal ut på veien. Benytt anledningen, til å bli kjent med én av Norges beste rockere.