Jeg liker meg godt hjemme på mitt eget kjøkken, der jeg kan lage god mat hente frem en utsøkt vin. Det skal litt til å lure meg ut på kulturarrangement, spesielt på en torsdagskveld, da jeg kommer hjem fra en arbeidsuke i Bergen. Men denne torsdagen, lokket litteraturhuset i Skien med et Litterært gjestebud av de sjeldne. Derfor krysset jeg kommunegrensa og dro til fylkeshovedstaden ”with my hopes up high”.

Litteraturhuset i Skien viste seg å være en enorm foaje, foajen i Ibsenhuset. Femti meter opp til taket og en gulvflate på størrelse med Falkum, hjemmebanen til Odd.

Bokbad i Skien

Bokbad i Skien

Skien har fått sitt Litteraturhus eller rettelse, ikke et hus i ordets konkrete betydning, foajen på Ibsenhuset kan neppe kalles et hus. Bokbad kaller de det i programmet. Badekaret mitt er litt mindre og litt mer intimt enn den enorme betongklossen, som huset kveldens bokbad. For å gjøre det så lite intimt og nært som mulig, var det minst ti meter fra scenen, der kveldens vert og hennes to forfattere satt i bekvemme lenestoler, og til nærmeste gjest. Ute i hallen stod det gruppert småbord. Jeg kom i det gjestebudet åpnet og ble sittende på tredje rad, over tjue meter fra de tre på scenen, det var som å stå helt bakerst på Glastonbury, jeg som har hengt på scenekanten på Roskilde, kjent svettedråpene fra hoderystende gitarister på rockekonserter i svette kjellerlokaler. Har du skjønt hvor jeg vil hen, skal jeg stoppe her: Dette er det mest upersonlige litterære gjestebudet jeg noensinne har besøkt, og vi var toppen førti mennesker til stede.

Hva med selve gjestebudet?

Ruth Lillegraven i samtale med to av høstens mest omtalte forfattere av skjønnlitteratur; Tiril Broch Aakre og Maja Lunde. Når jeg lukket øynene og lyttet til samtalene, lesingen og de små anekdotene som dukket opp underveis, fikk jeg et spennende dykk inn i bøkene og prosessen til de fremragende forfattere. Med et lite forbehold, jeg har enda ikke lest de to bøkene, jeg kjøpte begge med en liten dedikasjon til meg selv, men ut fra hvordan de fremsto på scenen og kvaliteten på de små avsnittene de leste opp, gleder jeg meg til å lese bøkene deres på flyplasser, i flyseter, i en av de sengene jeg bytter på å sove i, og ved kjøkkenbordet.

Fellesnevneren er forholdet mellom foreldre og barn. Maja Lundes tre sammenvevde historier fra tre ulike århundre, som tar oss gjennom en av de viktigste miljøsakene, biene som ser ut til å dø ut, over kloden vår. Hun spenner opp et stort lerret og forteller en god gammel historie av stort format. Tiril Broch Aakre skriver en mer klaustrofobisk fortelling, en mini bok, om en liten familie, i et trangt dalføre utenfor Oslo – Hakkadalen. Den underliggende sorghistorien og den fortettede fortellingen, om en familie, som sliter på ulike nivå, virker veldig spennende og en bok jeg må lese. Nå er ikke dette en anmeldelse av to av høstens bøker, siden jeg enda ikke har lest dem, men en anmeldelse av det mest upersonlige bokbadet jeg noensinne har besøkt. Og det skyldes verken kveldens vert eller hennes selskap. De var alle tre hentet ned fra øverste hylle og gjorde sitt til å skape en minneverdig kveld. Omgivelsene derimot, er det mest upersonlige og tullete, jeg noensinne har opplevd. Neste gang, bør dere finne et mindre lokale, kanskje uten bord, slik at vi kan sitte nærmere og se fargen på øynene til dem som skal snakke om seg og sine verk. Lag et bokbad, der jeg kan føle nærheten til forfatterne rent fysisk og ikke måtte lukke øynene, for å la vær å irritere meg over det enorme betongrommet, de kaller bokbad på Litteraturhuset i Skien.