…vi forlot åstedet…

 

Det finnes mange måter å oppnå sjelefred på. En av dem er tilståelse. Rope det ut over den nye torgplassen til alle som gidder å høre på. Det er det jeg gjør nå. Skriker det ut: Jeg er skyldig!

Vel vitende om at foreldelsesfristen er gått ut for lenge siden, kan jeg nå bekjenne mine synder. forsider

Det var en varm sommerdag. I fellesferien. Vi hadde syklet opp for å spille fotball på stadion. Det var ikke lov, men vi gjorde det noen ganger. Drømte om brølet fra tribunene, når vi dro en elegant finte eller på mirakuløst vis slo en tunnel. Dette var lenge før Zidane viste frem sin piruett stående med en fot oppe på ballen. Fotballen var litt enklere på søttitallet.

De fleste var dratt. Vi var tre igjen. Vi sto i skyggen av den ene kiosken, som sto utenfor tyskerbrakka, som ble brukt som garderobe. Husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje var det det klassiske sett-upet? Jeg vedder på at du ikke tørr?

Jeg sparket uansett ballen mot vinduet på kiosken, men traff stolpen mellom to vindusflater. Vi løp etter ballen, stoppen den, driblet tilbake, løftet den opp og jeg sparket hardt. Det hardeste jeg kunne med mine sorte fotballsko med gule striper. Det singlet i glass. Vi så på hverandre, kiket oss rundt. Ingen å se. Glassrestene ble fjernet og en av oss hoppet inn, åpnet fryseren og tok ut en hel eske med kroneis. Vi forlot åstedet, som om vi hadde selve djevelen i hælene.

Vi spiste eska tom. Det var tre av oss. Rune og meg og den litt eldre Tore. Dagen etter møttes vi igjen. Vi ville ha mer. Vi syklet opp til stadion igjen, hadde med oss en fotball. Det var fortsatt folketomt. Det glassløse vinduet gaper mot oss, lokker oss nærmere. Vi later som om vi ikke ser det, men trekkes mot det til vi står der med enda en iseske i hendene. I løpet av den helgen kom vi tilbake gjentatte ganger. Vi spiste is til magene sto som ballonger, tunga ble så kaldt at den truet med å ramle ut av munnhulen. Vi begynte å krige med is. Kastet halvspiste is på hverandre. Vi spilte alle tre fotball for Odd, på lilleputtlaget. Når vi dukket opp på treningen etter ferien, var det med en viss spenning i magen. Hadde de funnet ut hva vi hadde gjort? Stod det skrevet i ansiktene våre, at vi var simple innbruddstyver?

Jeg vet hva du kommer til å si nå. Er ikke du en av Hardy-guttene? Skal ikke du liksom være en av de gode. Jeg vet, prøver jeg, nesten på gråten, men jeg har en mørk side. Det er ikke alltid slik det fremstår i bøkene at kjeltringer er kjeltringer, noen ganger er de også smultringer. Smultringer? Ja, smultringer er gode de. Men skjønner du ikke hva jeg vil frem til. Det er nyanser av grått der ute, det var det for meg også, da jeg vokste opp. Det har det vært lenge før det ble bøker av det. Ja, Jesus var ikke bare god han heller, var han vel?

Fakta:
Kanskje har jeg flere bekjennelser på lager? Følg med på bloggen min, kanskje kommer jeg med avsløringer som vil sette flere av samfunnets støtter, i Skien, i et lite fordelaktig lys. Skulle det skje noe med meg, så vet dere hvor dere skal lete. Følg pengene.

Andre bloggposter fra min tid i Odd:
I rasende fart