…en flagrende flanellsskjorte…

 

– Du har gått fort, sier han. Du tok meg igjen. Er du sliten?
– Jeg gikk litt på, svarer jeg og tørker svetten av pannebrasken.

– Det er treningsdagen min, legger jeg til.
– Bra, sier han. Nå kan jeg gå foran og være maskinen.
– Greit for meg, svarer jeg. Antar han bruker sykkelspråket og betegnelsen på den som ligger i front og drar de andre med seg.

Etter en stund snur han seg og presenterer seg.

-Jeg er Tonino Mari.
– Her passerer vi 2000 meter over havet legger han til.

Utsikten fra Monte Sibilla

Utsikten fra Monte Sibilla

Så kommer den ene historien etter den andre om fjellturer. Vinter og sommer. I klatretau, med isøks, i kulde og varme. Og ikke minst om de to mumifiserte personene han fant under en klatretur for mange år siden. Det kom spesialister fra universitetet i Firenze, for å grave dem ut. eldgamle forfedre, som av en eller annen grunn endte opp i en fjellside midt i Sibillinifjellene nasjonalpark.

Vi går videre i stillhet. Den varer nesten et halvt minutt. Tonino er 68 år. En pensjonert mekaniker, som har brukt store deler av fritiden sin i et eller annet fjell. Et år summerte han sirlig opp 75 000 høydemeter – et vanvittig tall. I dag teller vi opp 633 fra turisthytta og opp til toppen av Sibillinifjellet på 2173 meter. Det vil si 118, 4 turer som den i dag. Ingen umulighet, men for én som står i full jobb…. Siden det er en treningstur klokket jeg meg opp til toppen på én time og tjuefem minutter.

Det er 8. November. Jeg går i en flagrende flanellsskjorte og svetter. Tanken om global oppvarming streifer meg, ved bilen var det femten grader celsius. Her oppe kan det ikke være veldig mye kaldere. Vinden som stryker meg langs kinnene føles varm. På veien opp til ryggen hørte jeg gresshoppene synge. Blomsterprakten som endrer seg gjennom året, har imidlertid blomstret ferdig for i år. Naturen er i ferd med å finne vinterroen, selv om vi har nytt godt av én ukelang ”indiansummer” i vårt fantastiske Le Marche.

Fakta:
Monte Sibilla er blitt mitt favorittfjell. Litt fordi det er det nærmeste – til leiligheten – av totusenmeterne, og litt fordi det er et vakkert fjell. Lett å kjenne igjen, høyreist og min inngangsport til Sibillinifjellene.

Andre Sibilliniposter:
http://www.rogerhardy.no/?p=216        26. Oktober 2014
http://www.rogerhardy.no/?p=60          16. Januar 201