…tyngden av mørket…

Jeg trykker inn knappen på stoppeklokka og begynner å gå raskt oppover de ujevne steinene, lagt ned av nepalske sherpaer. Trinn for trinn. Fot for fot. Lyset fra gatebelysningen i Fjellstien forsvinner bak meg og jeg går dypere og dypere inn I en mørk tunnel. Gradene av grått visket ut, til fordel for den sorte uendeligheten rundt meg. Bare den runde sirkelen av lys fra hodelykta, lyser opp stien foran meg, dansene i takt med hodebevegelsen. Jeg er på vei opp Stoltzekleivene. Klokka nærmer seg seks på kvelden. Dagslyset er bare et svakt mine. Heldigvis holder ikke yr.no hva de har lovt av regn. Det har nesten stoppet helt opp. Kommer ikke til å klage. Lyden av sildrende regnvann, som falt tidligere, overdøver nesten pusten min, der jeg gisper etter den oksygen beina mine trygler om.

Melkesyra - nærmer meg toppen.

Melkesyra – nærmer meg toppen.

Steinene er glatte. Sakte beveger jeg med oppover i mørket. Pusten går tungt. Det er fire uker siden sist. Åttende gangen siden jeg startet ukependling. Stolzekleivene er mine.

Jeg skvetter til, da en annen turgåer plutselig trår inn i lyskjeglen min. Han kommer ovenfra. Forsvinner dansene nedover på neongule joggesko, fjærlett, mens jeg fortsetter oppover med anstrengt pust. Snur meg for en liten hvil, beundrer lysene fra byen under meg. Bergen er vakker med tusenvis av små sitrende lyskilder fra hjem, gater, kjøretøy og fra skipene som ligger langs kaiene og minner om meg om krisen i oljenæringen.

Jeg passerer ”Melkesyra”, tar meg sammen og øker farten opp mot tretrappene. Må holde meg i gelenderet, for å kunne fortsette oppover. Merker fire ukers opphold. I leggene. I lårene. I pusten. Forserer tretrappene, kommer inn på oppløpet, harker, spytter frenetisk. Jobber meg opp mot rampa. Trykker inn knappen på stoppeklokka: 21:25. To minutter dårligere enn forrige gang. Nå går jeg riktignok med en lett ryggsekk med klesskift. Trår litt varsomt, men formen er intakt. Jeg er fornøyd her jeg står alene i mørket på toppen av Sandviskfjellet og skuer utover mitt Bergen.

Oppe på toppen føler jeg tyngden av mørket. Kvelende. Redselen fra barndommen hogger tak i meg. Hodelykta begynner å svikte. Jeg slår på den. Trykker. Justerer. Ser meg rundt etter lys. Lykta fortsetter å jukse. Bestemmer meg for å snu, gå ned igjen. Hoppe over turen til Fløyen. På vei ned virker lykta slik den skal. Ikke et blink. Merkelig. Passerer minst ni personer på vei opp. Jeg er glad, nesten lykkelig. Har gått Stoltzen for første gang i beksvarte Høstbergen. Ingen problem. Jeg er på vei til å gå meg inn i den harde kjerne, de ensomme ulvene som går alene – året rundt – neglisjerer mørket, regnet, isen og kulden. Det er deilig å gå. Puste. Svette. Leve.

Fakta:
Voksne menn vokser ikke alltid opp. Det er nesten utrolig at jeg finner glede i en slik tur opp igjenom skogen, på regnvåte steiner – alene i mørket. En nydelig opplevelse, som ikke koster noe, helt gratis.