…mens han hang…

Helt nord på Mindanao, den nest største øya i øygruppen som utgjør Filippinene, ligger byen Cagayan de Oro. Vi leide en van med sjåfør og kjørte fra Davao City, i sør, over fjellene i mittre deler av øya. Jeg måtte føye meg etter kvinnene. Det var seks mot én pluss sjåføren som ikke ville ha meg sittende i forsetet. Grunnen var faren for kidnapping. For å få fred måtte jeg sette meg bak i bilen, slik at ingen skulle bli fristet til å dra meg opp i fjellene og kreve en håpløs sum penger for livet mitt. Vel fremme i Cagayan de Oro (de Oro, betyr av gull) var det deilig å komme seg ut på en av de lokale strendene. Sjåfør og van var allerede på vei sørover igjen, så vi tok den lokale bussen ut av byen.

Opp ned på stranda!

Opp ned på stranda!

Solen var allerede på vei ned og de varme tonene fanget en gjeng mindre gutter som slo salto ned en liten bakke. Med utrolig spents og mot tok de springfart, satset og slo rundt i luften, før de landet sikkert på et eller to bein, og en gang på ryggen.

Denne gutten ble festet til minnebrikken, mens han hang rett opp og ned. Et 125/sekund hang han der, før han fortsatte rundt og landet elegant på begge føttene. Filippinene har en egen sjarm, landet er på langt nær så fullt av turister som Thailand og andre land i samme region og er litt mer rufsete i stilen. Enkelt og greit med rufsete lugg og svart vulkansand mellom tærne ruslet vi videre på stranden, mens sola seg sakte ned i havet.
Cagayan de Oro, januar 2013.