…den latinske spensten…

Jeg må dra Fritz med meg oppover Jønholt Terrasse, hele veien opp til Aallsgate, som vi krysser, på skrå av zebrastripene, rett mot stien, som fører oss opp til den nye benken på utsikten. Vi følger stien innover, under trærne, som gir skygge, selv om det kanskje ikke er det vi trenger, på en overskyet dag. Jeg snur meg og møter blikket hans. Den gamle utålmodigheten er borte, er erstattet av en stoisk ro, kanskje en erkjennelse av at den verste ungdommen er over. Óg en overbærenhet overfor meg, som kjemper imot.

Fritz på Mule Varde.

Fritz på Mule Varde.

Kunne han snakke, ville han kanskje sagt:
– Er det virkelig nødvendig å dra meg med på treningsturer. Det er ikke min skyld at du spiser for mye ost, drikker kaloririk vin, elsker sjokolade, lager kaker og desserter, putter smør i alt og spiser jordbærene med pisket krem. Det får du ta ansvaret for selv. Jeg skulle likt å se deg halsende oppover denne stien, når du nærmer deg åtti år, for det er min alder – skjønner du? Jeg er ikke 52 lenger, da kunne jeg løpe i ring rundt deg, hoppe og bjeffe, mens du svettet deg oppover. Nå er jeg snart åtti.

Jeg snubler videre over nakne røtter og et råttent tre, holder båndet stramt. Var det ikke for båndtvangen skulle jeg latt ham løpe fritt, men slik er det ikke. Vel oppe slipper jeg båndet og lar ham snuse på egen hånd, mens jeg går opp og ned på benken førti ganger. Tøyer ut litt. Stiller meg opp med skulderbreddes avstand mellom føttene og bøyer rumpa nesten ned i barnålene og reiser meg opp, og ned, og opp – tjue ganger. Hviler. Gjør det samme en gang til. Så går vi nedover og hjemover. Nå er det Fritz som bestemmer tempoet. Snuser seg bort langs stien, glemmer tid og rom. Når han går, har ikke bakenden lenger den latinske spensten, den har fått noe av den nordiske stivheten over seg. Det ser nesten ut, som om han ikke lenger bøyer knærne, men humper på stive bein. Alderen har innhentet den spanske sjarmøren fra Albir. Damene stryker fortsatt hendene gjennom den myke, rødbrune pelsen, mens de kurrer svakt. Sjarmen er der. Det hender han gir dem et blikk fra de brune Banderas øynene, før han vender seg bort og ser blasert ut i luften.
Porsgrunn tidlig juni 2015