Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Amerika’ category

…ingen som gråt…

Han henger og dingler etter halsen. Svinger sakte, frem og tilbake i trekken fra den åpne døren.  Jeg fester blikket i hans, mens jeg strekker seddelen mot bussjåføren og forteller hvor jeg skal. Jeg må spørre om igjen, for å forstå hva han sier. Må visst bytte buss to ganger på veien. De jernbaneansatte er i streik og togene står. To timer må jeg regne med fra sentrum av Buenos Aires og ut til forstedene, der jeg skal bo den neste uken.

Det er Carlos Gardel, som henger fra sladrespeilet. Tangostjernen som døde, mens han var på toppen av sin berømmelse. På vei hjem fra Medellin i Colombia styrtet flyet og tangoens ukronede konge omkom sammen med flere venner og medmusikere blant andre hans nære venn og samarbeidspartner Alfredo Le Pera, som han skrev mange av sine mest kjente tangosanger med.

Tangolegenden Gardel

Tangolegenden Gardel

Etter en lang bussreise og ikke mindre enn tre bytter ankommer jeg utkanten av Buenos Aires, en av de tre største byene i Sør-Amerika. Et monster av en by. Byens navn betyr direkte oversatt, den gode luften. Det har jeg ikke merket noe til så langt. Jeg har kopi av et kart i hånden og finner gateadressen relativt raskt. Et pent rekkehus bak en liten hage. Jeg ringer på døren, som åpnes raskt av en mannsperson i hvit skjorte, sort bukse med press og blankpussede sko. De tre øverste skjorteknappene er åpne. Håret er støpt i pappmasage, ikke et strå ligger feil.

– Hem er du, spør han, rett på sak?
Jeg står på trappen i slitte olabukser, en gammel t-skjorte, langt krøllete hår, flippskjegg og en stor orange Bergans ryggsekk med metallmeis på ryggen – i skarp kontrast til den velstriglete mannen i døråpningen.
– Jeg er vennen til din bror som bor i Norge svarer jeg. Han hørte at jeg skulle reise i Latin-Amerika og besøke Buenos Aires. Han foreslo at jeg kunne bo hos deg, legger jeg til. En liten irriterende forutanelse har sneket seg inn i underbevisstheten min.

– Broen min, sier han og lyder lettere irritert. Det er ti år siden jeg hørte et ord fra ham, og nå har han sendt deg til meg. Beklager, men det går ikke.

Døra slår igjen foran meg. Den er mørke brun og relativ ny. Velholdt. Jeg sukker dypt, snur meg halvveis, mens jeg gjør en kjapp kalkulasjon over den økonomiske situasjonen og ser at planen for de neste tre ukene må revurderes. Hva gjør jeg nå?

En av Carlos Gardels tangotekster har sneket seg inn i hodet mitt. Det sies at det var den siste sangen han fremførte, før han døde i en flystyrt i Colombia. Det er en trist sang, som mange tangoer:
«Adiós muchachos, compañeros de mi vida,
barra querida de aquellos tiempos.
Me toca a mi hoy emprender la retirada
debo alejarme de mi buena muchachada.»

Jeg snur meg helt rundt og går mot porten, i det døren bak meg åpnes igjen. Døren er nå helt åpen. Samme mann ber meg komme inn slik at vi kan snakke litt om situasjonen. Jeg må forstå at det kom litt brått på. Han har ikke hørt fra sin bror på ti år som sagt, men han vil jo ikke bli oppfattet som en som ikke tar imot gjester. Det er bare det at han jobber hele tiden. Det er ikke lett å være bilselger. Dagene er lange og det er ikke tid til så mye mer. Men hans kone, som driver en kyllingbutikk, kommer hjem til normal tid. Jeg kan jo bo på gjesterommet, om jeg synes det er greit. Slik blir det. Jeg bor på gjesterommet. Spiser middag med konen hans de neste fem kveldene. Hun er hyggelig og ensom, en mann som tilbringer kveldene med kunder, ute på restauranter. Dagene tilbringer jeg nede i sentrum av Buenos Aires. Vandrer rundt i La Boca, besøker et gammelt tangosted, besøker kontoret til Las Abuelas de la Plaza de Mayo, bestemødrene som protesterer mot forsvinningene under det argentinske militærdiktaturet, som tok livet av utrolige tretti tusen mennesker. Noen av de som forsvant og ble drept var gravide, barn ble adoptert bort, noen ganger til høyerestående offiserer innen militærvesenet. Den dag i dag dukker det fortsatt opp saker, der de forsvunnede barna finner tilbake til sin opprinnelige familie.

Under fotball VM i 1978 så jeg nesten alle kampene og heiet Argentina frem til finalen. Det flotte fotballaget med stjernen Mario Kempes, balleleganten Osvaldo Ardilles, forsvarssjefen – den lille med antilopespensten – Daniel Passarella, kjempen Leopoldo Luque med gipsen og alle de andre heltene, som ga hjemlandet Argentina deres første verdensmesterskap i fotball. Endelig kunne de vende seg mot den knøttlille naboen, på den andre siden av sølvelven og løfte hodet og slå seg på brystet. Nå er det vår tur, greit at dere har to mesterskapstittler, men det er så lenge siden, at det teller knapt lenger. Dette flotte argentinske fotballandslaget ga også militærdiktaturet deres mesterskap.

I 1978 briljerte Argentina med en teknisk kraftfotball, som knuste all motstand. I en avgjørende kamp ble Peru gruset, på en slik måte at det enda snakkes om korrupsjon og kampfiksing. Samtidig dro militærdiktaturets agenter politiske motstandere inn i mørke biler, kjørte dem til Marinens Tekniske Skole, slepte dem ned i mørke kjellere, satte strøm på dem, slo dem i stykker, dro hjem og så Argentinas kamper, mens de spiste middag med familien. Det var ingen som gråt for Argentina, mens Mario Kempes to ganger dro seg gjennom det nederlandske forsvaret og satte ballen bak den nederlandske målvakten Jan Jongbloed, som spilte med nummer åtte på ryggen. Til enorm jubel fra tribunene og de stappfulle kafeene, der argentinere fra alle samfunnslag feiret landslaget triumfferd. Ingen på stadionen felte en tåre for militærdiktaturets offer. Det var kun gledestårer for verdensmestrene av 1978.
Buenos Aires mai 1988 og Porsgrunn august 2015

Fakta
Jeg fløyt til BA, tog hurtigbåt til Montevideo og tilbake, bussen fra BA til Mendoza og videre over Andesfjellene til Santiago de Chile, en ny buss til paradero 5 de la Vicuna Mackena og min chilenske svigerfamilie.

Folket har sagt nei til sin kjære president. En president de aldri sa ja til. Han tok makten i et brutalt angrep på den lovlige valgte Salvador Gossens Allende. Det nasjonale flyvåpenet angrep presidenpalasset i Santiago, der Allende hadde forskanset seg sammen med sine nærmeste medarbeidere, og bombet det chilenske demokratiet tilbake til steinalderen.

Fra militærkuppet 11. september 1973 styrte Augusto Pinochet det langstrakte landet på Søramerikas vestkyst med jernhand. Regimet hans slo ned all oposisjon, torturerte og bortførte, drepte og lot forsvinne – til skrekk og advarsel.

Den store feiringen.

Den store feiringen.

Toget fra Sentrum og ut til den store festen, der langt over en million mennesker har samlet seg for å feire sitt nei til diktatoren, gynger når passasjerene hopper opp og ned: El que no salta es Pinochet – den som ikke hopper er Pinochet.

Vi hopper alle sammen, toget kan ikke spore av i dag – det kjører på en sky av forventninger – om en bedre fremtid, en ny mulighet til å bestemme sin egen skjebne.

Gruppering med MIR-tilhengere 1988.

Gruppering med MIR-tilhengere 1988.

Dagen etter, ser vi en miliærlastebil med soldater stående på bakplanen, de militære er der fortsatt. Hva kommer de til å gjøre? Blir det et nytt kupp? Hvor langt vil de slippe den nye regjeringen, som snart skal velges?

Når jeg skal hjem til min chilenske familie velger jeg å gå. Det er langt fra utendørsfesten og til stoppested fem på Vicuña Mackenna. Der bor min kones (min første kones) bestemor sammen med en datter og hennes mann. Busser fullstappet med mennesker, mennesker hengende ut av vinduene og sittende på taket, chilenske flagg som svinges og sangene om friheten som venter, presidenten som ble bombet av sitt eget luftvåpen og diktatoren de akkurat har avskjediget, men under alt lurer angsten for hva de væpnede styrkene kan finne på. Chilenerne har fått noe av selvrespekten tilbake, men det skal mer enn en seier i en folkeavstemning, for å glemme det grusomme militærkuppet og den påfølgende utrenskningen av sosialister, fagforeningsaktivister, sosialdemokrater, radikale studenter og dårlige naboer. Det var en lovløs tid, der Pinochet definerte hva som var rett og galt, dommer ble avsagt uten vitner, og vanlige medborgere ble skutt ned som hunder. Smerten fra disse vilkårlige årene renner fortsatt i samfunnets årer og sår tvil om at dette mørket kapitlet virkelig er over.
Minner fra en reise i 1988.

Fakta:
Overgangen fra diktatur til demokrati gikk relativt smertefritt i Chile, selv om det aldri ble tatt et riktig oppgjør med diktaturet som hold landets demokrati i et jerngrep. Fortsatt blir de rike rikere og de fattige sitter fast i sin fattigdom. Samfunnstrukturene sitter dypt, uavhengig av hvem som styrer. Men et demokrati gir alltid mulighet til forandring, i motsetning til et diktatur.