Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Europa’ category

…vi klatrer rundt…

Det var før terrorens tid. Året var 1982.

Vi var fire kamerater som dro på Interrail. Vi reiste sammen fra Nylende jernbanestasjon i Skien til København. To gikk på kino og så pornofilmer. Jeg og en lærersønn hang rundt inne på jernbanestasjonen. Han klimpret på en kassegitar. Mange år senere endte han opp på Notodden. Snart satt vi sammen med to svenske jenter. Det skal ikke så mye til. Vi drakk vin, Vi var unge.

To dager senere leter vi etter hoteladressen de oppgav i Paris. Vi treffer dem. Stemningen fra Køben er borte. Den ene har truffet en canadier.

Paris Je T'Aime

Paris Je T’Aime

Neste dag reiser mine tre venner videre. Toget via Irun og ned til Barcelona, videre til den katalanske badebyen Calella. Jeg blir igjen i Paris. Det er min fjerde dag på interrail. To svenske jenter, canadieren Michael og jeg, som skal begynne i elektrikerlære i midten av august. På denne varme, gode junidagen, streifer vi rundt i Paris. Kjøper billig vin. Drikker i parker, på plener, på benker. Før mørket setter seg, har vi  drukket tolv flasker billig fransk rødvin. Magen er sur. Canadieren stikker av gårde med den lyse svenske jenta – Monica. Han har en jødisk nese. Jeg blir igjen med den rødhårete.
Hun er den eventyrlystne typen. Jeg er den tilbakelendte. Observatøren. Hun drar meg med. Det er Eiffeltårnet som lokker. Det som senere skal males i Jotuns farger. Det er etter stengetid. Vi klatrer rundt de stengte dørene, som skal hindre ville ungdommer – som henne, som oss – i å ta seg opp i tårnet etter at billettlukene er stengt. Vi klatrer rundt og løper opp trappene. Blir varme. Svette. Det er mange trapper. Vi kommer opp til kragen, utsiktpunktet. Det er under oppussing. Under oss ligger Paris. En lav by. Vi ser ned på den. Jeg er kåt. Hun ikke helt klar. Vi kysser. Jeg er forelsket, tror jeg. Jeg er ung. Natten er svart. Lysene fra bulevardene strekker seg ut, over hele den veldige byen. Paris. Skien er langt borte.

Hun forteller meg at hun foretrekker menn med skjegg. Jeg har ikke skjegg. Himmelen er mørk. Ingen stjerner. Plutselig drønner det til. Flere lyn flærer over himmelhvelvet. Sikksakker seg i alle retninger. Åpner mørket. Vi tar det som et tegn. Løper ned trappene. Klatrer over stengslene. Lett som en plett. Hun har sandaler på føttene.

Vinen flyter fortsatt rundt i årene våre. Vi løper vekk fra tårnet, mot bassenget med vannkanonene. Kler av oss. Bader nakne i Paris. Natten er sort. Regnet faller tungt. Ingen mennesker. Jeg kommer opp av det skitne bassenget. Naken. Jeg vet ikke om hun vil ha meg. Jeg er kåt. Vi kler på oss. Det regner fortsatt. Sammen går vi til hotellet i Latinerkvarteret. Jeg stryker meg over haken.

Sengen er fransk. Fjærene ødelagt. Midten henger. Det er umulig å ligge på magen. Vi elsker. Sitter igjen med følelsen av at det var et sympati ligg. Det varer uansett ikke lenge. Jeg er ung. Det er Paris. Det er før terrorens tid, og jeg mangler skjegget.

Fakta:
Jeg var på skinnene i en måned. Min første Interrail. Jeg var full hver eneste dag. Etter at jeg kom hjem streifet jeg rundt i skogene med schaferen Mario. Noen ganger løp vi rundt nede i Lundedalen. Litt senere på sommeren kom kanadieren Michael på besøk med en kanadisk venn. De sov på gulvet i kjellerrommet mitt. Vi drakk sammen med faren min. Han fortalte til og med en historie. Det var sjelden kost. Han var en stille og rolig fyr. Faren min fikk et veldig godt forhold til mine to døtre. Det var godt å se.

..å være naiv…

Det er de samme to som virret rundt, sammen med en fransktalende konduktør, inne på togstasjonen i Paris. Konduktøren fektende med armene, de to litt duknakket. Ingen tvil. De står alene ute på den ene perrongen i Hamburg og venter sikkert på nordgående tog som meg.

Jeg har vært tre uker på Interrail og er på vei hjem. Har vært ute og jaget en drøm, som ikke lot seg fange. En drømmer – uten drømmefanger.

Togstasjon Frankrike.

Togstasjon Frankrike.

Det er seks timer til toget kommer inn på sporet. Jeg rusler litt frem og tilbake, ryggsekken har jeg låst inne i et skap. Kommer i prat med de to – en far og hans sønn. De skulle vært i Bretagne nå, syklet langs kysten, luktet på det salte havet som strekker seg helt over til New York – de store mulighetenes land.

– Jeg la passene, billettene og lommeboken i nettinglommen over sengen. Vi hadde egen kupe, slik at vi skulle få en god natts søvn og en god start på ferien vår. Da vi våknet på vei inn til Paris, var alt borte. Heldigvis kom billettene og passene til rette på togtoalettet, men pengene – seks tusen svenske kroner – var borte. Dette skulle være ferien vår i år, forteller middelaldrende Pelle.

Det er lenge siden, og kanskje har jeg døpt ham om. Pelle jobbet som journalist i den svenske avisen Aftonbladet. Han skrev om små lokale saker, var aldri i nærheten av Jan Guillou  eller andre skarpe penner.

Vi sitter inne på restauranten og spiser en grei middag. Snakker om reiser og mat. Jeg har lånt dem fem hundre kroner, for en gangs skyld har jeg med meg penger hjem fra ferie.

Pelle lover å betale meg tilbake. Selvfølgelig skal han det, skulle bare mangle at de ikke skal gjøre opp for seg, selv om de har hatt uflaks og blitt offer for en simpel tyv. Senere på sommeren kommer et postkort, da er de to – Pelle og sønnen – på sykkeltur i Småland. Jeg er tilbake på jobb. Står sikkert i en stige opp mot en av bæresøylene i den gamle KS-fabrikken på Herøya, da kortet dumper ned i postkassa, og bytter innmat i en gammel armatur med jordfeil. Kjenner krypstrømmene lugge i venstrearmen, som holder platen med innmaten, mens høyrehånden skrur ut de tre ledningene fra sukkerbiten i bunnen av armaturen, med en uisolert radiotrekker. Det var i midten av august 1982 jeg begynte som elektrikerlærling i fabrikkanleggene til Norsk Hydro. Jeg ble industrielektriker. Planen var å gå videre på ingeniørstudiet, men så skjøt jeg blink sammen med hun som ble mor til mine to døtre. Studiet ble det aldri noe av, men jeg fikk to flotte jenter og lærte meg spansk. Ingen lue med dusk, men en familie.

Pengene så jeg aldri noe til, det ble med det ene postkortet og en god historie. Noe jeg kan fortelle for å advare andre reisende mot å være naiv, pass på pengene dine – legg aldri verdisakene i nettinglommen i sovekupeen din eller i hendene på en svensk journalist for den sakens skyld.
God togreise!

Minner fra en perrong på tidlig åttitall.

Fakta
Tog er ikke lenger tog. Det er like gjerne buss. Porsgrunn – Oslo er buss og tog. I alle fall til den nye strekningen mellom Porsgrunn og Larvik er klar til bruk.
Illustrasjonsbilde har selvfølgelig ingenting med historien å gjøre annet enn at det er fra en fransk jernbanestasjon, enten Le Havre eller Paris. Famiien Hardy på tur i 1974. Jeg med Sølvpilen t-skjorte og langt hår. Ketil og Bent med bolleklipp og Jørn – et sted midt i mellom.

..en smertelig avgjørelse…

Den greske tragedien spilles fortsatt ut for et nervøst Europa. Det er den jevne greker som betaler vekten av gjelden. Det er pensjonister, lærere, elektrikere og arbeidsløse, som betaler prisen for det økonomiske vanstyret og Europas manglende evne til å få til en bærekraftig løsning. Den kommende folkeavstemningen vil snart avgjøre, om vi får en Grexit eller ikke.

På vei over lagunen.

På vei over lagunen.

Denne tragedien var ikke synlig, da vi besøkte Kreta sommeren 2008. Fortsatt gikk grekere flest sorgløst rundt og trodde på en «problemløs» fremtid innenfor Europas trygge grenser. Vi leide en liten bil og kjørte rundt på den vestlige delen av øya. Kreta er en nydelig øy og et sted jeg alltid vil ønske meg tilbake til.

Helt nede i sør ligger en av Europas fineste badestrender, Elafonissi. Det er verdt en varm kjøretur fra Chania, over fjellene og ned til Libiahavet. Der er det mulig å glemme dramaet, som har ligget over den gamle kulturnasjonen de siste årene. Fra fastlandet er det kun en grunn lagune, som skyller oss fra Elafonissis berømte rosa strand. Rosaskjæret stemmer fra knuste koraller, som har blitt malt ned til finkornet sand.

Vi vasser over den grunne lagunen. Med en gang vi er over på den lille «øya» river jeg av meg den klamme skjorta og kaster meg ned i det krysstallklare vannet og sklir sakte over sandbunnen som en flat flyndre. Stopper, lar meg synke ned og legger meg som en bunnfisk nede i sanden. Slipper ut en munnfull luftbobler, som stiger opp til overflaten, før de brister og forsvinner sorgløse ut i den varme luften.

Naturens egne skulturer.

Naturens egne skulpturer.

Omsluttet av det behagelige vannet, fanget mellom en knallblå himmel og en finkornet sandbunn, er det vanskelig å forestille seg tragedien som utspant seg på påskesøndag i 1824. Tyrkerne slaktet ned over åtte hundre kretere. Det var en ren hevnaksjon og det var mange kvinner og barn blant de døde. Selv om kysten her ser harmløs ut, har den også krevd inn hundrevis av menneskeliv gjennom århundrene. Kreta ligger der den ligger, mellom det vestlige- og østlige Middelhavet, alltid tilgjengelig for marinefartøyer på krigstokt. Selv om kretere har hatt en enestående evne til å overleve, står de nå foran en smertelig avgjørelse. Fortsatt seigpining fra landets kreditorer eller et brutalt brudd, som vil kaste landet og dets innbyggere tilbake til den økonomiske steinalderen.
Porsgrunn 28. juni 2015/Kreta 2008

Tidligere reisebrev fra Kreta:
Min arbeidskollega Knut han dro til Kreta i 2001 og har siden blitt.
Drar du til Kreta, må du gå denne turen (om du liker fjell og liker å gå).

 

På virkelig varme dager er det godt for en Rjukangutt å sette seg ned, i skyggen, under sitrontreet med et glass kald resina. Den lokale vinen, som smaker av harpiks, har blitt laget på Kreta i nesten tre tusen år. Da blir minnene om Rjukan og elva Måna, vage. Måna som en gang fortalte historien, om en av Europas flotteste fosser, som ble lagt i rør av Norsk Hydro. Rjukanfossen slippes nå bare en gang i året, for å minne verden om prisen for industrialisering og elektrisitetsutbygging.

Barbara og Knut i mini-landsbyen sin.

Barbara og Knut i mini-landsbyen sin.

Vi industrigutter godtar at naturen temmes og ressursene utvinnes. Knut Nilsen tenker kanskje ikke så mye på det lenger? Han nyter pensjonisttilværelsen, som globetrotter med base på Kreta. I 2001 dro Knut til den greske øya og kjøpte seg et hus midt i en liten landsby, rett ved torget – uten å kunne mer enn et par greske gloser.  Tre år senere traff han tyske Barbara og giftet seg. Barbara som i tre år gikk Samarinjuvet, tre ganger i sesongen med turister, fra høyfjellsplatået Omelos og ut til Libiahavet.

Sterke farger - trange gater.

Sterke farger – trange gater.

I 2008 besøkte vi Knut og hans kone. De bor flott i en liten landsby, ikke så langt fra den populære feriebyen Rethymnon.  Det finnes verre steder å ende opp enn helt sør i Middelhavet, på hjemplassen til Zevs. Den gangen var det, den mytiske skapningen Minotauros, som truet kreterne, i dag er det frykten for en gresk økonomiskkollaps.  Kanskje ønsker dagens generasjon kretere, at deres forfedre hadde holdt seg utenfor Hellas?

Fakta:
Kreta gikk med i Hellas i 1913 etter å ha stått i mot både bysantinere, venetianere, osmanske tyrkere og andre erobrere, som har seilt sine krigsskip over Middelhavets blå bølger. Øya var også sentrum for den minoiske kultur (ca. 2700 – 1420 f. Kristus).

…sulten og øltørst…


Bussen er litt forsinket, men jeg er for trøtt til å bry meg. Det er fortsatt en drøy time til sola kryper opp av havet. Finner en vindusplass og lukker øynene, våkner ikke før vi nærmer oss startpunktet på den lange ravinevandringen. Den er en av Kretas fineste turer. Den starter fra toppen av Omelos platået, 1230 meter over havet, og leder ned i dypet av juvet, som fører ut til Libiahavet, Der kan du kaste deg inn i det turkise vannets velgjørende kraft. På den andre siden av havet sitter Gaddafi, lykkelig uvitende om hva som venter ham noen år frem i tid. Da jeg besøkte Kreta i 2008, drømte vel ikke Gadaffi, om at det en dag skulle regne norske bomber over landet hans. At folket skulle vri seg ut av jerngrepet han holdt over det, og jage ham som en hund, til han møtte deres vrede ved munningen av en ni millimeter. Det er fordelen med å skue tilbake, det lar deg være en allvitende forteller, for du har opplevd årene i mellom den historien du skriver og øyeblikket du skriver den.

Bare sauer i  det solen står opp.

Bare sauer i det solen står opp.

Jeg drar på nedover, vil komme meg foran mange av gruppene med gamle damer, og småkvapsete skolegutter. Jeg vil ha roen og følelsen av å gå litt alene. Varmen siger sakte på, jager bort den kalde fjelluften. De varme luktene av Kreta smyger seg rundt oss der vi kjenner de omvendte høydemetrene i beina etter hvert som vi nærmer oss bunnen av ravinen.

Ravinen er populær.

Ravinen er populær.

Helt mot slutten av ravinen, der den nærmer seg det åpne havet, er den på sitt smaleste. Det er kort avstand fra de to massive sideveggene som strekker seg opp mot den blå himmelen rett over oss. Ikke lenge etterpå åpner alt seg opp og jeg går inn i den lille landsbyen Agia Roumeli, der lukten av salt hav slår mot meg. Trangen til å kaste seg i det fristende blå blir for stor. Jeg er sulten og øltørst, men hungeren etter en dukkert i Middelhavet vinner og jeg haster ned til vannkanten, river av klærne, rekker å få på en badebukse, før havet lukker seg rundt min solvarme kropp.

Samarinravinen.

Samarinravinen.

Kreta 2008 / Porsgrunn juni 2015.

Kjenner du forskjell på smaken, når du drikker vann av et glass eller en kopp?

Samme forskjellen skal det være mulig å kjenne når du løfter ulike vinglass til munnen. Utvalget av glass er stort og produsentene mange. Østeriske Riedel lager druetilpassede vinglass. Det er kanskje å dra det litt langt for mange, men liker du vin, må du ha minst to typer vinglass. Et stort for rødvin og et litt mindre til hvitvin. La gå, skal du kun ha en type, kjøp et romslige rødvinsglass, gode hvitviner trives også med litt luft under vingene.

Produksjonshallen til glassprodusenten Riedel.

Produksjonshallen til glassprodusenten Riedel.


Når du først åpner en god flaske vin, kjenner hvordan vinopptrekkeren glir lett ned i korken, er du i ferd med å skape en liten begivenhet. Kraften du må legge i opptrekket, ploppet når korken forlater flaskehalsen. Store øyeblikk fortjener store glass – med stett.

Inne i produksjonshallen er det varmt. Besøkende får tilgang til et galleri som går langs tre av veggene over arbeiderne, som former den håndblåste delen av produksjonen. Varmen fra de åpne ovnene stiger opp mot taket. Glassblåsere henter glass, varmer det i ovnenes rødglødende indre, former vakre dekantere, som koster en liten feriereise.

De glødende ovnene varmer glass og arbeidere.

De glødende ovnene varmer glass og arbeidere.


To ganger har jeg lagt bilferien innom den lille byen Kufstein, i Østerrike. Etter München har jeg kjørt mot Salzburg, for å ta til høyre mot den gamle OL-byen Innsbruck. Kufstein ligger vakkert plassert ved bredden av elva Inn mellom avkjørselen og den tidligere OL-arrangøren.

På fabrikkutsalget er det mulig å gjøre gode kjøp på andre og tredje sorteringer. Førstesorteringer er dyre selv i Riedels hjemby, men feilene på andresorteringene er knapt synlig. Mange legger alle pengene i dyr porselen, men sparer på vinglassene. God vin fortjener gode glass. Bare vær forsiktig når du vasker dem, for overgangen mellom stett og klokke kan knekke lett. Jeg vasker alltid glassene mine for hånd og tørker dem med en fin lofri klut, før de settes tilbake i skapet, der de sjeldent får tid til å samle støv.

London – Tate Modern
Moderne kunst er ikke alles favoritt reisemål, men Tate Modern er en må-besøke-kilde-til-kunnskap jeg må ha med meg. Her er det mange helt gratis utstillinger samt noen utstillinger som krever inngangsbillett.
Store tematiske utstillinger med en blanding av maleri, skulpturer, installasjoner og fotografi, har noe å gi til alle. De aller fleste utstillingene jeg har sett her spenner over alt fra det mest naturalistiske maleri og fotografi, til det komplett uforståelige installasjonsarbeid. Trenger jeg å forstå alt – nei, det som ikke snakker til meg kan jeg bare gå stille forbi, riste litt på hodet for å markere, at dette var merkelige greier eller bare overse det jeg ikke liker, men stoppe opp litt lengre ved som virkelig treffer meg.
Det er også flere utsalg, der du kan kjøpe kopier av bilder fra utstillinger, utstillingskataloger og mye annet. For meg som er spesielt interessert i fotografi, er det mange interessante bøker å velge blandt. Det er kun koffertens vektbegrensning som stopper meg fra å gå berserk.

Tate Modern, London, Januar 14-2015.

Tate Modern, London, Januar 14-2015.

Denne utstillingen var en sterk gjennomgang av krigens grusomheter, verdt å få med seg og for de av oss som liker å dykke ned i menneskehetens tragedier:
http://www.tate.org.uk/whats-on/tate-modern/exhibition/conflict-time-photography
Utstillingen er åpen til 15. mars 2015.

12. januar 2015.

…ni kopper te…

Fortnum and Mason, Afternoon tea.

Fortnum and Mason, Afternoon tea.


Fortnum and Mason er en institusjon i England med en historie tilbake til 1707. Det hele begynte da ”royal footman” William Fortnum startet opp en liten butikk sammen med sin huseier, Hugh Mason.
I dag er Fortnum and Mason en gigantisk «department store» med en flott mathall, og alt du kan tenke deg og ikke tenke deg av luksusvarer både for kvinner og menn. Utvalget i sjokolade, mat og te er av ypperste kvalitet og bortimot uimotståelig for en som trøster seg med bordets gleder.

Vi dro dit for å oppleve en særegen britisk institusjon: Afternoon tea. I fjerde etasje kan du for rundt 45 britiske pund drikke så mye té du vil eller greier, samt forsyne deg fra et lekkert smørbrødfat og kakefat – for ikke å glemme de delikate sconesene. De løser seg opp i munnen og ville vært mange en matelskers ønske på dødsleie.
Dette er ikke for pyser. Jeg drakk ni kopper té på to og en halv time, og spiste mer enn jeg burde, like etter at julefeiringen var over. Men teen er fantastisk, et godt tekart gir deg tilgang til en mengde utsøkte teer av beste kvalitet. Jeg prøve fire ulike teer, og endte med å kjøpe med meg 250 gram av Formosa Olong, en av mange enkelt-temarker-teer eller Single Estate Teas. Må lillefingeren sprike for at te skal smake godt? Absolutt ikke, den kan godt ligge inntil ringfingeren.

Parfyme til venstre og te til høyre.

Parfyme til venstre og te til høyre.


Etter en runde i F&M tesalonger, kan du ta litt lettere på middagen. Engelskmennene går gjerne på Afternoon tea, for å feire en bursdag, bryllupsjubileum eller kanskje også en skilsmisse, hvis den ikke ble for dyr. Min kone tok meg med for å spise scones uten nøtter.
11. januar 2015.

Footman – en slags tjener for de som hadde råd til en tjener som mer eller mindre hadde som jobb å ta seg godt ut. Se stor og flott ut, uten at han måtte jobbe seg i hjel (fritt etter Wikipedia).