Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Italia’ category

…den rødrutete kokeboken…


Hvis du ikke liker lett stekt kjøtt må du for all del si i fra om det, før kjøttet kommer på bordet. Enhver italiensk restaurant med respekt for seg selv server kjøttet relativt rått. Kjøtt av ypperste kvalitet stekes eller grilles lett på hver side, det vil si ett par millimeter stekeskorpe og en rå-kjerne.

Jeg så den fint dekorerte restauranten da jeg gikk frem og tilbake i Montalcinos hovedgate tidligere på dagen. Der bestemte jeg meg for å spise middag. Lokalet er fint dekorert. Flotte duker på bordene og en god litt høytidelig atmosfære. Vinkartet er omfattende og spesielt godt på utvalgte Brunello-er med mange ulike årganger. Det et har også en del oppføringer fra andre deler av Italia og verden for øvrig. Den kvinnelige kelneren er kledd i sort bukse og vest, med hvit skjorte og yter god service.

En rolig kveld i Montalcino.

En rolig kveld i Montalcino.

Jeg velger en tre retters middag fra menyen etter å ha konsultert litt med kveldens kelner. Forretten er en speltkornrett. God toskansk husmannskost. Fryktelig god på smak, den må være kokt sammen med en velsmakende kraft. Speltkornene er pakket inn i en tynn «spekkduk», kanskje florlette skiver av pancetta? Jeg glemte selvfølgelig å notere det ned. Hovedretten er en tagliata av den hvite toskanske storfe typen Chianina. Etter at kjøttet er stekt, blir det strimlet opp. Kokken drysser litt grovkornet salt på kjøttet og heller lokal olivenolje over, før retten settes på bordet. Til det nydelige kjøttet spiste jeg ovnsbakte poteter.

Tagliata i Montalcino.

Tagliata i Montalcino.

Dessverre tror jeg ikke innehaversken og jeg skiltes som gode venner. Smilet fra tidligere på kvelden var borte og hun så litt mutt og trist ut. Det skyltes ene og alene at jeg ikke likte sjokolade moussen og lot den stå igjen etter å ha prøvesmakt litt. Det er to måter å lage sjokolademousse på. Jeg liker det lette typen, slik Ingrid Espelid lager den – i den rødrutete kokeboken sin – en klassiker i den norske matlitteraturen. Den jeg fikk på bordet i Montalcino var den tunge og kompakte typen. Den liker jeg ikke og spesielt ikke når smakene ikke sitter. Portvinen som fulgte med fra produsenten Noval var heller ikke helt topp – ikke det at jeg har smakt akkurat denne tidligere – men jeg har smakt en del Tawny-er opp gjennom årene, både 10 og 20 år gamle, men denne virket som den var stått litt for lenge. Synd.

Speltkorn med pancetta.

Speltkorn med pancetta.

Forretten var nydelig og hovedretten var veldig god – kun desserten ødela inntrykket fra en koselig kveld alene med Fritz til bords eller under bords. To gode glass Brunello var heller ikke å forakte. Det alene kan jo redde enhver alenekveld.
Montalcino, Italia. 5. februar 2018.
Roger Hardy

Andre poster fra samme reise:
Bedugget formiddag og en lang lur med Linn
En kjellerhistorie

Ment for lagring

Klokka ringte fem etter en dårlig natts søvn på ett hotell rett ved Fiumicino flyplass. Flere ganger våknet jeg i løpet av natten etter at lyset i rommet slå seg på av seg selv. Jeg kjørte min kone til flyplassen; etter en rask dusj; kysset henne farvel og la i vei mot Montalcino i Toscana. Det var drittkaldt; knappe to grader og frostrøyken sto ut av kjeften – da jeg stoppet for å fylle tanken på en bensinstasjon. Jeg knasket i meg noen tørre kjeks underveis, og var skrubbsulten, da jeg sjekket inn på Residenza Palazzo Saloni i hjertet av Montalcino, vinbyen fremfor noen i det lett bølgende toskanske landskapet.

Solen titter frem over Montalcino.

Solen titter frem over Montalcino.

Antipasti kom med et utvalg av lokale salami, prociutto og oster. Dessverre var ingen av dem spesielt minneverdige, det jeg vanligvis spiser i Le Marche er bedre på smak og struktur. Den samme følelsen satt jeg igjen med i fjor etter ett besøk nord i Toscana. Pastaretten var derimot veldig god. Det var en lokal veldig tykk pasta type med en god kjøttsaus. Begge rettene fikk følge av husets egenproduserte Brunello di Montalcino. En god 2011 Brunello fra Padelletti, den siste produsenten som har vinhuset sitt i Montalcino by. Alle de andre har flyttet lokalene sine ut av sentrum og bygd mer tidsriktige og moderne produksjonslokaler.

Brunelloen er veldig god med fin lys mursteinsfarge ut mot glasset, god og fyldig smak som sitter godt utover, fin munnfølelse og velintegrerte taniner. En god start på mitt opphold i byen. Etter en søt biscotti avslutning; vandrer jeg rundt i den vintergrå byen; litt tynnkledd under en sol som ikke varmer alt for mye. Det er få mennesker å se i gatene. Jeg er litt for tidlig ute til årets Brunelloslipp og presentasjon av 2013 årgangen. Søndag 18. februar vil byen fylles opp av journalister og vinskribenter, som skal smake seg gjennom de nye vinene. Det er den 26ende utgaven av Benvenuto Brunello eller Velkommen Brunello, ett av årets mange vinhøydepunkt for vindrikkende journalister, importører og oppkjøpere av lagringsdyktige viner.

Folketom gate i Montalcino.Det er fortsatt plass til tunge røde viner i ett vin-market som sakte men sikkert prioriterer lettere og mer fruktige viner. I Norge øker salget av musserende og lette hvitviner, mens salget av rødvin synker – en trend som kan sees over hele verden. Men som Sara hos Padelletti fortalte meg under ett besøk i deres vinkjeller: Brunello kan bare lages slik den lages i dag. Det er en vin ment for lagring. En vin som drikkes best til kraftige kjøttretter og vellagrede italienske oster. Det er langt fra Montalcino til Valpolicella.

Brunello mot Super Toskaner.

Brunello mot Super Toskaner.

Etter å ha fått nok av de folketomme gatene finner jeg veien inn i den største vinbutikken i hovedgaten, som om sommeren kan skilte med hundre flasker i tappeautomater. Dagens vin er Sassicaia 2015, en super-toskaner fra Bolghieri, litt lengre sør i Toscana. Jeg får ett glass til 16 euro og smaker den sammen med Brunelloen med den hvite etiketten fra én av de aller beste Brunello produsentene Casanovo di Neri. I Norge kan en flaske Sassicaia kjøpes for rundt 1100 kroner. Vinbaren i Montalcino selger den for 150 euro, nesten 1500 kroner. Jeg ville valgt Brunelloen, som i Norge koster 489 kroner for en vanlig flaske.

Etter en stund kan jeg kjenne vinens langsomme bevegelser i hodet mitt og styrer hjem til leiligheten i Residenza Palazzo Saloni, der det er godt og varmt. Legger meg på sofaen under ett pledd med Fritz som fotvarmer og en bok av Linn Ullman i hånden. Snart sover jeg godt og tar igjen for nattens tapte søvn og det er ikke Linn sin skyld.
Montalcino, Italia. 6. februar 2018.
Roger Hardy

Les også fra samme reise:
En kjellerhistorie

Hjertet i kjelleren…

Det var min kone som koblet oss. Alt skjedde ved en feiltagelse. Hun trodde det var her vi bodde sist vi besøkte Montalcino. Det var det ikke. Uten at jeg har hatt noe ønske om det, overnatter jeg hos én av de aller eldste produsentene av Brunello di Montalcino: Padelletti. Jeg har allerede smakt på deres Brunello, under gårsdagens lunch – alene til bords med Frits under bordet.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Toscanas store vinby: Montalcino.

Nå går jeg med raske skritt bortover de kalde februargatene med Fritz på armen. Han er for gammel til å holde tempoet oppe, alt for interessert i luktene som sitter i de gamle murhusene, vi passerer. Ved min side går Dottoressa Sara, Marketing Manager, som det står på kortet hennes. En ung blond dame på 34 år, som jobber i bedriftens gamle produksjonslokaler med ansvar for kunder og salg. Padelletti produserer kun 20.000 flasker og er med det, ikke bar én av de eldste, men også kanskje den aller minste produsenten i kommunen. Padelletti er i alle fall den eneste produsenten som har blitt værende igjen i sentrum av Montalcino, hjertet for produksjonen av én av de mest berømte italienske vinene: Brunello.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Sara, Padellettis , markeds ansvarlig.

Dotoressa Sara låser opp hengelåsen som henger på porten inn til Padelletti, og viser meg den fantastiske utsikten fra hagen over den storslåtte Val d’Orcia, som står på Unescos liste over vår felles verdensarv. Den grå og kalde dagen yter på ingen måte den vakre dalen full rettferdighet. Fargene er slått av og den viser seg frem i sjatteringer av grått og brunt med ett slør av dis hengende over dalbunnen.

Val D'Orcia i vinterdrakt.

Val D’Orcia i vinterdrakt.

Familien Padelletti har produsert vin siden 1571, i de samme lokalene, som er trange og utfordrende å arbeide i. Det sitter mye historie i veggene og ikke minst i flaskene som ligger lagret i de ulike alkovene. Hjertet i kjelleren – er familiens vinbibliotek – en tidligere vanntank, der flaskene ligger tett i tett. Den eldste årgangen er fra 1965, men er ikke til salgs.

Padellettis vinbibliotek.

Padellettis vinbibliotek.

Padelletti er én av tradisjonalistene, som sverger til de store slovenske fatene for vinlagring. Dagens produsenter av Brunello viner har frihet til å velge mellom franske barriques eller de store slovenske fatene eller en blanding av dem begge. Det vil aldri kun handle om for eller mot franske fat eller slovenske botti, men like mye om vinmarkens beliggenhet, jordens sammensetning, innhøstningstidspunkt, maserasjonstid og utbytte fra vinmarkene. Det er mange ulike faktorer som påvirker vinen, før den kan legges ut for salg. For oss som liker vin, handler det til slutt om en eneste ting – liker vi vinen eller liker vi ikke vinen?

Kjellerens beskytter.

Kjellerens beskytter.

Etter å ha trasket gjennom produksjonslokalene og kikket på store slovenske eiketønnene, sementtanker og de mange flaskene fra tidligere årganger er det tid for vinsmaking.

Rosso di Montalcino 2015: Nesten som en brunello fra en flott årgang.
Brunello di Montalcino 2011: Veldig god.
Brunello di Montalcino 2008: Veldig god.
Padelletti lager elegante viner med lang og god smak med godt integrerte taniner, fine frukt aromaer og god munnfølelse. De årgangene jeg smakte var silkemyke og veldig drikkbare, men samtidig er det lagringsdyktige viner for fremtidig nytelse. De kan med fordel dekanteres en halvtime før de drikkes. To dager senere grillet jeg rødt kjøtt i peisen og etterstekte det i ovnen. Det ble veeldig godt!

Med smaken av Padellettis Brunello di Montalcino 2011 i munnen går vi og henter bilen, før vi kjører den tilbake sammen alle tre: Pudellen Fritz, jeg og Dotorressa Sara. Det er så vidt plass til den lille Fiat Pandaen i de trange gatene, men med litt Brunello i hvert bein, får jeg lurt bilen mellom husveggene, uten å skrape av så mye som en sandkort fra de mange pussede murveggene vi passerer med millimeter klaring. Ett håndtrykk senere er bilen litt mer baktung, da jeg kjører den ut av Brunelloens hjemby – lastet med fremtidig nytelse.
Montalcino, Italia – tirsdag 6. februar 2018.
Roger Hardy

Andre historier fra samme reise:
En bedugget formiddag og en land lur med Linn

Riding with Fritz

Riding with Fritz

Snuten snuser, stikker langt ut av sidevinduet på bilen, der den suser langs den smale snarveien, forbi jorder med solgyllent gress. Vibrerer intenst. Suger til seg de varme luktene fra et landskap, som knapt har kjent vann på seksti dager. Øynene siger halvt igjen. Luggen strykes bakover. Turbulensen følger bilens bevegelse, der den snor seg innover i landskapet. Ørene skjelver, flagrer, bringer tankene hen på sommerfuglenes fargerike vinger. Fritz nyter luktene, som virvles opp av kjøretøyet, minnene fra hans barndoms Spania. Snart femten år. Har aldri vært hjemme på Den hvite kysten, siden han forlot den i en vinrød stasjonsvogn, sommeren 2003.

Fjorten år siden, en veterinær skrev rød på hårfargen i passet – pelsen er solbleket. Litt hvitt blander seg med det rødlige, lyse striper langs ørene – årene krever sitt. I det bilen når bunnen av en slak bakke og vender oppover, løftes ørene igjen av vindens varme vinger.

15. august 2017, La Provincia di Fermo
Roger Hardy

Andre Fritz poster:
Fritz til fjells!
Gamle hunder
Mitt daglige brød

Vinteren har sluppet taket og våren er her med full tyngde. I Italia er arbeidet med vinmarkene i full gang, en kontinuerlig arbeid som foregår nesten året rundt. Det er alltid arbeid å gjøre:  Klipping; nyplanting; uttynning; reparasjonsarbeid; innhøstning; overføring til tanker; tapping på fatflaskefylling; oppdatering av facebook og Instagram, salgsarbeid og så videre – året rundt.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Montepulciano druer på vinranker og i flasker.

Dagens bloggpost viser noe av arbeidet som ligger bak de ferdig tappede vinflaskene som du og jeg kan plukke opp i butikken eller på vingården, når du reiser dit vinen produseres, som jeg gjør noen ganger i året.

La Fattoria Dezi lager to hvite og fire røde viner, i tillegg til olivenolje.

Påsken står for døren og kanskje gjør du som meg – åpner en god rødvin til påskelammet?

Porsgrunn 13. april 2017
Roger Hardy

Dette er historien om en gammel venn av meg, som mistet lappen i fem minutter, et sted på den italienske landsbygda.

En liten hvit bil.

En liten hvit bil.

Lenge lå han bak en liten hvit italiensk bil med slitte dekk, fulgte den tett gjennom sving etter sving. Muddy Waters Trouble no more på stereoanlegget. I det bilene kommer ut av en sving åpenbarer en lang slette seg. Vennen min girer ned, slenger bilen ut og drar på. I det han passerer den lille hvite, ser han en avkjøring til høyre, en mørk bil og to uniformerte carabinieri med skuddsikre vester og maskinpistoler. Den ene vifter frenetisk med en stor, overdimensjonert bordtennisrakett. Lettere overasket bremser min venn opp, kjører inn til siden, ser den lille hvite bilen fortsette bortover den lange rette strekningen med fin asfalt. Han må rygge tilbake og svinger inn på plassen som blir anvist, ruller ned vinduet, prøver å tenke gjennom hva det kan være. Bilbeltet er på, farten var ikke veldig mye høyere enn fartsgrensen.

– Kan jeg få se førerkortet?

Febrilsk leting etter lommeboken, før et gammelt førerkort leveres ut av vinduet. Han legger merke til at han bør erstatte det med et nytt, det er en sprekk nede til høyre og det vil ikke være heldig om det skulle dele seg.

-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.
-Jeg inndrar førerkortet ditt, det var et kryss.

Det tar litt tid før budskapet synker inn. Alene i Italia, langt ute på landsbygda med en leiebil, som må tilbake til utleieselskapet i Roma, om et par dager.

Vennen min åpner døren, går ut og prøver å samle tankene. Dette er alvor. Inget førerkort, ingen bilkjøring. Hvordan skal de da kunne bruke leiligheten i Italia? Det er kun han i familien som kjører. Konen har ikke lappen.

-Vær så snill, kan du ikke gi meg en bot? Jeg har gjort noe dumt, og beklager veldig, men jeg kan ikke miste lappen. Hvordan skal jeg da kunne levere bilen på flyplassen i Roma? Du må kunne gi meg en bot? Vel var det dumt, men ingen farlig situasjon oppsto. Jeg beklager virkelig, og lover for all fremtid å aldri gjøre dette igjen.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det var ikke langt herfra, det skjedde.

Det er ingenting teatralsk i måten min venn legger saken sin frem på. Dette er ektefølt, en fortvilelse du ikke lærer i en skuespillerutdanning. Dette er det virkelige livet, én til én, livets målestokk.

Førerkortets nummer blir sirlig notert på et skjema, likeså navn og bostedsland.

– Stemmer disse opplysningene?

Min venn nikker oppgitt og medgir at alt stemmer, lurer på hvem han kan ringe, slik at han kommer seg tilbake til den lille landsbyen. Bilutleierens siste ord ringer svakt et sted bak i hjernebarken. ”Du ønsker ingen forsikring utover basisforsikringen. Vær klar over at om bilen skulle stoppe på veien, er de du som må betale fortransporten tilbake til Roma og reparasjonen”.

-Du skal få beholde førerkortet ditt denne gangen, sier plutselig den ene av de mørkkledde politimennene.

-Du får en advarsel og det er like ille, som å miste lappen. Jeg håper du har lært én ting eller to om det å kjøre forbi i et kryss. Vær så god, her er lappen!

Min venn setter seg i bilen og kjører videre, ikke helt sikkert på hva som egentlig skjedde. Vet bare at førerkortet ligger på sin faste plass bak medlemskortet i borettslaget, i den litt slitte lommeboken, kjøpt inn i en av de mange flotte landsbyene ute ved kysten.
Le Marche mai 2016

Du vet det fortsatt er ferie, når det står et glass lombardiansk champagne på bordet foran deg, før klokken har slått ti på formiddagen. Boblene stiger raskt opp mot overflaten, brister og sprer lukten av fersk ”spumante” i prøverommet til Bersi Serlini. Flyet landet sendt i Bergamo, og siden jeg faller i søvn rundt midnatt enten jeg ligger i en seng eller sitter bak et bilratt, overnattet vi i Corte Franca, en liten by i nærheten av Brescia.

Franciacorta, Lombardia.

Franciacorta, Lombardia.

Torsdagens første gjøremål var å smake på Italias mest kjente Champagne, som selvfølgelig ikke kan kalles champagne, siden det er et varemerke forbehold boblevinene fra det kjente vindistriktet i Frankrike. Fraciacorta-vinene har endt opp i skyggen av prosecobølgen som har skylt over verden de siste årene, kubikk på kubikk med intetsigende bobleviner har funnet veien ned i glassene til mennesker som ikke bryr seg om verken smak eller lagringspotensiale. Greit nok, siden alkohol har mange funksjoner, men for de som ønsker et italiensk alternativ til Champagne, kan Franciacorta var et bedre alternativ.

Vi fant en eiendom, som så vakker ut (kanskje ikke den mest anerkjente måten å velge god vin på) fra den smale veien vi kjørte på, og svingte av mellom lange rekker av modne og søte chardonnay druer. Chardonnay er en av de tre mest kjente druene brukt i franske champagner. Her i Lombardia er de allerede modne og innhøstningen er i gang i midten av august. I det franske champagneområdet venter de ofte til godt ut i oktober. Bersi Serlini viser seg å være en av topp produsentene og var veldig imøtekommende.

Modne chardonnaydruer i Franciacorta.

Modne chardonnaydruer i Franciacorta.

Jeg kikker på klokken og lar den store viseren passere ti, før jeg fører glasset med FRANCIACORTA BRUT CUVÈE 4 MILLESIMO 2011 til munnen og lar de forførende boblene spette rundt i munnhulen, prøver å holde dem vekk fra nesen, der de gjør mer ugagn enn nytte. Selv om jeg ikke er en stor fan av bobler i vinen, lar jeg meg forføre av denne nydelige vinen som tilbringer minst førti måneder på flaske sammen med gjærrestene, noe som gir god fylde til vinen.

En mindre andel av druene får fire måneder på franske eikefat, før de blandes med resten. Minst førti måneder på flaske i det mørke kjellerrommet med halsen i trestativ, der flaskene snus to ganger daglig – for hand – er også med på å gi en kvalitetsvin for både fredagskos og krabber på en tirsdag.

Jeg motstår fristelsen til å dykke videre ned i flasken og de andre flaskene vi får tilbud om å smake på. Skal tross alt kjøre bil i over fem timer. Da holder det med et lite glass Franciacorta: Skål for edru sjåfører! (kanskje litt puritansk, men la gå for denne gang).

Franciacorta 13. august 2015

Fakta:
Remuage kaller franskmennene det når champagneflaskene snus slik at bunnfallet (fra gjærrestene etc) samler seg i flaskehalsen, ved den midlertidige korken.

Landskapet i Franciacorta er vakkert, og det er mange vingårder å besøke. Besøkene kn gjøres ved hjelp av sykkel eller bil med edru sjåfør.

Vinmonopolet har et lite utvalg Franciacortaviner, som jeg ikke kjenner. Men det ligger der som et godt alternativ til Proseco. Nå er ikke all proseco, dårlig vin, det finnes noen gode alternativ, men alt for ofte er den ikke ment å gi noen annen mening enn en lett eller tyngre rus, avhengig av hvor mye en tyller i seg.

 

 

…krysstallklart vann…

Palermo er en stor by med mye trafikk, og støy i hovedgatene. De små bakgatene er roligere, og med en blanding av fin gammel arkitektur og mer moderne, kanskje ikke like fin. Området rundt La Fontana Pretoria var spesielt vakkert, den vakre marmorfontenen er et kunstverk i seg selv. Det var mange små butikker og spisesteder. Menneskene var hyggelige og hjelpsomme, ikke like energiske og sprudlende som jeg ofte har forestilt meg søritalienere. Kanskje er det januar, vinteren som legger en demper på entusiasmen, den generelle økonomiske situasjonen i eurosonen eller bare det faktum, at Sicilia har hatt sitt å slite med.

La Fontana Pretoria bygd i 1554.

La Fontana Pretoria bygd i 1554.

På vei til Sicillia besøkte vi det britiske kunstmuseet Tate Modern, i London, der så jeg tilfeldigvis et bilde av den tyske kunstneren Christian Schad (1894 – 1982), som viser kunstneren selv sittende på en seng, foran en kvinne med italiensk utseende, og et ansikt vansiret av en siciliansk elsker eller ektemann. Et tagget arr – un sfregio – lyser opp kinnet hennes. Flere av Schads bilder kan sees på denne bloggen.

Gate i Palermo.

Gate i Palermo.

Vi var bare to dager i Palermo og forlot kun regions hovedstaden med buss til den lille strandperlen Mondello, en halvtimes busstur utenfor byens sentrum. Krystallklart vann og en nydelig sandstrand, nesten folketom tidlig i januar, ga løfter om varme sommerbad. Gina, min kone, badet og koste seg, mens jeg lot januarsolen varme mitt vinterbleke ansikt.

Jeg kommer sikkert tilbake til Sicilia en gang i fremtiden, to dager var for lite. Det er mange historiske plasser jeg ønsker å besøke. Det sicilianske kjøkken er også verdt et nærmere bekjentskap med sin litt mer eksotiske smakssetting enn det som er vanlig nordover på støvellandet, og de har god vin. Siciliansk vin har, ifølge internasjonale og norske vinskribenter, fått et solid kvalitetsløft de siste årene. Selv har jeg kun sporadisk drukket øyas vin, men vinen jeg drakk i januar ga mersmak..
13. januar 2015

 

Les også denne posten fra Palermo.

Fakta:
Lyst til å vite mer om C. Schad og bildet hans?
La fontana Pretoria, bygd i 1554 av Francesco Camilliani i Firenze. Flyttet i 1581 til piazza Pretoria i Palermo på Sicilia. I forbindelse med flyttingen ble skulpturene tilpasset Sicilia.

..nesten gjennomsiktige skiver…

Er du glad i mat?
Da er det noen byer i verden du bare må besøke. Parma er en av dem. Spesielt om du er glad i det italienske kjøkken. Det italienske kjøkken er veldig regionalt, samme hvor du reiser i dette mangfoldige landet, oppdager du fort kjærligheten til det lokale. Men det er noen få produkter som brukes nesten overalt: Balsamico fra Modena og Parmesan fra Parma.

Medarbeiderne på den gyllne hane.

Medarbeiderne på den gyllne hane.

Onsdag kveld ankom vi Parma fra Bergamo. Fant oss et greit hotell og ikke minst en mer en grei restaurant. Den Gyldne Hane – Il Gallo d’Oro. 22:30 satt vi oss ved bordet og fikk en Antipasti med den møreste parmaskinke, skjært i fine nesten gjennomsiktige skiver på en hollandsk maskin fra trettitallet. Et mekanisk vidunderverk, med en utrolig presisjon og repeterbarhet.

Parmesan osten vi fikk var en 24 måneders utgave med mye god smak. Dagen etterpå kjøpte vi med et par gode ostestykker, et fra fjellene og et fra åsene nedenfor. Vel hjemme igjen blir det nok åpnet en god rødvin, slik at osten kan få noe å bryne seg på. Ost og vin er kjærlighet.

I delikatessebutikken fikk vi med en spesialduk til oppbevaring av osten etter at vakuumposene er brutt. Den gir osten muligheten til å puste, slik at den kan oppbevares noen måneder i kjøleskap, uten at den blir ødelagt av mugg. Legg aldri ost eller kjøttpålegg i plastikkposer som ikke puster, da mister de den gode lukten og blir ødelagt. Da jeg spurte om å få kjøpe noen ekstra av disse dukene, fikk jeg avslag. Denne vidunderduken var forbeholdt ostene og skinkene solgt i butikken. Det var det.

Il Gallo d'Oro

Il Gallo d’Oro

8. april 2015, Parma, Italia.

Portrettet – 04

Kvinnen i bassenget.

Kvinnen i bassenget.

Hun flyter i det blå, lyset bryter fint og tegner mykt. Vektløs. Kroppen strekker seg og krymper. Kombinasjonen av brytning og vidvinkel. Min kone flyter lett som en fjær. Hun bruker en hver anledning til å bevise at Arkimedes prinsipp virker i virkeligheten.

Oppdriftskraften er like stor som den vekt legemet fortrenger

Fysikk og matematikk hører ikke bare hjemme i klasserommet blandt støvete bøker og lærere, som nærmer seg pensjonsalderen. Det er noe vi alle praktiserer i hverdagen, ofte uten at vi er klar over det. Grekeren Arkimedes var fra byen Siracusa på Sicilia, den gangen en gresk koloni. Dette var lenge før Cosa Nostra la sitt klamme grep om sitronenes paradis.

Og siden det er påske og Kristendommens store høydtid kan det nevnes at: Siracusa er nevnt i Bibelen, i Apostlenes gjerninger 28:12.  Paulus skal vissnok ha oppholdt seg der, i tre dager. Kanskje trengte han en rolig langhelg, for å lade batteriene? Hvorvidt han praktiserte Arkimedes prinsipp eller ikke – er ukjent for meg.

Bildet ble forøvrig tatt i Davao City 30. januar 2013, uten at det har betydning for dagens tekst.