Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Livet’ category

Han legger hendene på hoftene mine og presser meg fast og bestemt bakover. Jeg stritter litt imot, før jeg gir etter.

Ukependlere får alltid for lite tid til å gjøre ting som må gjøres og ting de ønsker å gjøre. Slik er det for meg også. Hvorfor tilbringer jeg da mesteparten av lørdagen i et kjølig kjellerlokale på Sundjordet?

Presset er konstant, nølende til å begyne med, så går det lettere. Det er ingenting å være redd for.
tango
Kona mi har bestemt at det er bra for oss, at vi har minst én felles aktivitet, utover det å spise sammen. Det er godt for ekteskapet vårt, påstår hun. I perioder tillater jeg meg å tvile og tar en pause, fra dansingen, men vender alltid tilbake til manesjen.

–       Det ligger i hoftene, sier han.

–       Det er de som bestemmer hvor partneren din beveger seg. Armene må samtidig yte motstand, de må holde samme avstand, slik at det er lett å gi signaler. Dans handler om kommunikasjon. Den må være klar og utvetydig.

scentofawoman
Jeg, nikker og lar meg dytte rundt på dansegulvet, prøver å overføre energien fra senter av hoftene og over i dansepartneren min. Bennie Bartels er både danser og instruktør. Et liv i dans har brakt ham rundt over hele verden. Det er ikke kun tango det handler om, innlæring av nye trinn og spennende bevegelser, det handler mer om tilstedeværelse både i øyblikket og i ens egen kropp. Det å virkelig gjøre det meste ut av alt det lille som er tango.

Noen ganger blir det for mye tango for meg, og jeg trekker meg tilbake til hagen, turer med bikkja, matlaging og åpning av vinflasker. Men det er alltid moro å kunne danse litt på fest. Det er ikke veldig spennende å tilbringe fester med nesa nede i glasset time inn og time ut. For meg handler dansen om det samme som fotballen på løkka. Kontroll og improvisasjon. Forsvar og angrep. Kroppsbeherskelse og tunneler. Finter og små spark på den andres sko. Nærhet og avstand.

For noen kvinner, spesielt for mange i førti-femtiårene, er tango mer enn en dans eller lek. Det er selve livet. Instrumentet som skal bringe dem over i en evig lykketilstand, dansende på høye hæler, mens de sparker i øst og vest. Elegante og lette, som ført av en stille vind. Problemet oppstår i møtet med den mannlige dansepartnerens utilstrekkelighet – det er ikke lett å danse med en rød rose mellom tennene. Eller enda verre; i mangelen på menn som danser tango. Det er en overflod av damer, som utålmodig venter på å bli budt opp til dans, ikke et dårlig utgangspunkt for en mann på jakt – etter lukten av kvinne.

På sitt beste fyller dansen meg med stille glede, når bevegelsene til musikken sitter og jeg fører en partner – en kvinnelig – rundt på gulvet. Kjenner beina hennes sparke opp mellom mine, går rundt henne og avslutter i en fin figur, idet musikken ebber ut. Tango er ikke terapi for meg, men noen ganger går jeg hjem med et lite smil rundt munnen. Føler meg litt som Al Pacino der han danser med en ung dame i filmen – Duften av kvinne – kanskje ingen dårlig følelse…de fleste lukter faktisk godt…
Porsgrunn 29. november 2015

Fakta:
Ikke så mye et fakta, som et fint klipp fra filmen med Al Pacino, der han danser tango med en ung og vakker kvinne.

…vi klatrer rundt…

Det var før terrorens tid. Året var 1982.

Vi var fire kamerater som dro på Interrail. Vi reiste sammen fra Nylende jernbanestasjon i Skien til København. To gikk på kino og så pornofilmer. Jeg og en lærersønn hang rundt inne på jernbanestasjonen. Han klimpret på en kassegitar. Mange år senere endte han opp på Notodden. Snart satt vi sammen med to svenske jenter. Det skal ikke så mye til. Vi drakk vin, Vi var unge.

To dager senere leter vi etter hoteladressen de oppgav i Paris. Vi treffer dem. Stemningen fra Køben er borte. Den ene har truffet en canadier.

Paris Je T'Aime

Paris Je T’Aime

Neste dag reiser mine tre venner videre. Toget via Irun og ned til Barcelona, videre til den katalanske badebyen Calella. Jeg blir igjen i Paris. Det er min fjerde dag på interrail. To svenske jenter, canadieren Michael og jeg, som skal begynne i elektrikerlære i midten av august. På denne varme, gode junidagen, streifer vi rundt i Paris. Kjøper billig vin. Drikker i parker, på plener, på benker. Før mørket setter seg, har vi  drukket tolv flasker billig fransk rødvin. Magen er sur. Canadieren stikker av gårde med den lyse svenske jenta – Monica. Han har en jødisk nese. Jeg blir igjen med den rødhårete.
Hun er den eventyrlystne typen. Jeg er den tilbakelendte. Observatøren. Hun drar meg med. Det er Eiffeltårnet som lokker. Det som senere skal males i Jotuns farger. Det er etter stengetid. Vi klatrer rundt de stengte dørene, som skal hindre ville ungdommer – som henne, som oss – i å ta seg opp i tårnet etter at billettlukene er stengt. Vi klatrer rundt og løper opp trappene. Blir varme. Svette. Det er mange trapper. Vi kommer opp til kragen, utsiktpunktet. Det er under oppussing. Under oss ligger Paris. En lav by. Vi ser ned på den. Jeg er kåt. Hun ikke helt klar. Vi kysser. Jeg er forelsket, tror jeg. Jeg er ung. Natten er svart. Lysene fra bulevardene strekker seg ut, over hele den veldige byen. Paris. Skien er langt borte.

Hun forteller meg at hun foretrekker menn med skjegg. Jeg har ikke skjegg. Himmelen er mørk. Ingen stjerner. Plutselig drønner det til. Flere lyn flærer over himmelhvelvet. Sikksakker seg i alle retninger. Åpner mørket. Vi tar det som et tegn. Løper ned trappene. Klatrer over stengslene. Lett som en plett. Hun har sandaler på føttene.

Vinen flyter fortsatt rundt i årene våre. Vi løper vekk fra tårnet, mot bassenget med vannkanonene. Kler av oss. Bader nakne i Paris. Natten er sort. Regnet faller tungt. Ingen mennesker. Jeg kommer opp av det skitne bassenget. Naken. Jeg vet ikke om hun vil ha meg. Jeg er kåt. Vi kler på oss. Det regner fortsatt. Sammen går vi til hotellet i Latinerkvarteret. Jeg stryker meg over haken.

Sengen er fransk. Fjærene ødelagt. Midten henger. Det er umulig å ligge på magen. Vi elsker. Sitter igjen med følelsen av at det var et sympati ligg. Det varer uansett ikke lenge. Jeg er ung. Det er Paris. Det er før terrorens tid, og jeg mangler skjegget.

Fakta:
Jeg var på skinnene i en måned. Min første Interrail. Jeg var full hver eneste dag. Etter at jeg kom hjem streifet jeg rundt i skogene med schaferen Mario. Noen ganger løp vi rundt nede i Lundedalen. Litt senere på sommeren kom kanadieren Michael på besøk med en kanadisk venn. De sov på gulvet i kjellerrommet mitt. Vi drakk sammen med faren min. Han fortalte til og med en historie. Det var sjelden kost. Han var en stille og rolig fyr. Faren min fikk et veldig godt forhold til mine to døtre. Det var godt å se.

…den fettmarmorerte entrecôten…

 

Jeg kan fornemme musenes nærvær, i det jeg åpner skapet under kjøkkenvasken. Posen til det organiske avfallet har et stort hull, noen få muselorter rundt i skapet viser hvem som har vært på fære. Det er nå det begynner. Spillet. Spillet jeg elsker. Jakten. Jakten på mus.

Jeg henter to nye musefeller i garasjen. Tar de ut av emballasjen, kjærtegner dem lett og legger dem på kjøkkenbordet. Studerer dem. De er av tre med en leddet midtdel, der det er en fordypning hvor en kan legge åtet. Jeg kikker i kjøleskapet. Aller helst liker jeg å bruke leverpostei og andre ting jeg må smøre utover, det er ikke like lett å nappe, som en oste- eller skinkebit. Dessverre er det ikke noe smørbart, valget faller dermed på litt røkt makrell. Fett og godt. Jeg lader to feller. Dytter de forsiktig inn til åpningen rundt avløpsrøret. Det er der de kommer opp.

Crime Scene_01

Crime Scene_01

Fire timer senere, kikker jeg inn i skapet. Den ene fellen ligger opp ned. Tom. Her har jeg en verdig motstander, en luremus, som evner å hente ut åtet – uten å få nakken knekt. Frem med engangshanskene og fella lades på nytt. Jeg har bare to, men de står tett inn til hverandre. I fjor fanget jeg én, som gikk seg fast i tre feller. Halen i én. Et forbein i en annen og et bakbein i en tredje. Den var død da jeg fant den. Vi hadde vært borte noen dager.

mus i fella_02 copy

Jeg spiser sen middag. Er alene hjemme. Har åpnet en nydelig Pinot Noir fra Pesaro i Le Marche (Italia), nesten to timer nord for den italienske landsbyen vi har kjøpt en leilighet i. En nydelig vin, frisk og fruktig, rundt og velgjørende. Entrecôten jeg skjærer i, har jeg stekt i en støpejerns panne. Tilbehøret er ovnsbakt søtpotet og pasternak, i jomfruolje fra Fattoria Dezi. Kniven glir lett gjennom den fettmarmorerte entrecoten, som jeg spiser for andre dag på rad. Spiser den for å minnes terroren som rammet Paris. Et lite smell, river meg ut av tankerekken, etterfulgt av en lett desperat dødsklapring, forteller meg at den lure sniken av en mus har gått i en av fellene mine. Jeg henter en vedkubbe i stua, åpner skapdøren og slår fellen lett på undersiden, der den ligger opp-ned.

 

Fakta
Hver høst fanger jeg mellom tre og fem mus. En liten familie. Skadedyr.

…andres bånnski…

 

Det satte seg en dompapp på kirkegårdsgjerdet. Den satt der og viste frem det røde brystet, før den fløy videre inn mellom de få gravstøttene, som står mellom gravkapellet og nr.14. Sola lå lavt, dagen var så vidt begynt, men frokosten var spist og jeg fikk lurt med meg Fritz på tur.

løv_02
Det var ved kjerka, ved Park, jeg så ham første gang. Han hadde satt sjøbein i gresset, holdt en flaske tuborg til munnen og lot den danske eleksiren gli ned i kroppen. Han var høy. Slank. Ganglaget var litt ustøtt, som om han bikket over på støttehjulene, for annenhvert steg. Mannen dumpet ned på en benk i byparken, fyrte opp en røyk og lot sola varme ansiktet, som lå i rolige og harmoniske folder. Lettere gråsprengt, et sted i sekstiåra, hvem vet?

Jeg lot Fritz snuse litt, gjøre det hunder er gode til. Kikket meg rundt. Bistroen var fortsatt stengt. Klokka var halv ni. Ved baksiden av kinoen, sto han og rotet I buskene. Ristet på en ølboks. Kastet den fra seg og gikk ustøtt videre.

Neste gang jeg så ham var nede ved elvebredden, så dukket han opp i Minneparken. Det var tydeligvis slik han tilbrakte søndags formiddag, før Bistroen åpnet, på en hvileløs jakt etter alkohol i byens uryddige buskas.
løv_01

Hva er det som skjer i livet, når du ender opp med å rusle rundt på leting etter lunkne slanter fra nattens tomflasker?

Det satte seg en dompamp på kirkegårdsgjerdet. Det satte seg en fylikk på parkbenken. To romdamer var også på flaskejakt, men de ristet ut innholdet, før de puttet dem i en plastpose fra Rema. Forrige søndag, jeg gikk forbi Bistroen satt en gammel kjenning der i lystig lag. Klokka elleve (?) var stemningen rundt bordet god. Ansiktene slitne. Livet er ikke alltid lystig, vi bærer alle med oss noen demoner. Noen glipper og lar dem ta overhånd. Da blir veien kort til slantejakt i byens buskas. Hva har skjedd når en godt voksen mann rister seg frem blant tomflasker på jakt etter andres bånnski?

Fakta:
Det er ikke mange fakta å presentere i dag. Bare en lettere nedstemthet i møte med andres ulykke. Men det er fortsatt tidlig og sola skinner. Kanskje er det ensomheten noen frykter? Men hva er vel frykten for ensomhet, annet enn redselen for å møte seg selv?