Musikken griper tak i meg og jeg begynner å danse, sittende i stolen og kanskje nynner jeg litt. To fingre griper tak i sideflesket og vrir til og en stemme hveser, hysjjj ”Vi er ikke på en rockekonsert og ingen har kommet for å høre deg synge”.

Sang jeg, det unner jeg ingen å høre, men jeg kan ikke la vær å nynne med, når Thomas Dybdal lar fingrene løpe over strengene på kassegitaren foran et fullsatt Ælvespeil. Det er en herlig, stille groove i musikken, en melankolsk nerve som griper langt inn i min høstklare sjel, både varm og distansert på samme tid.

Thomas Dybdal og stjernene i Porsgrunn.

Thomas Dybdal og stjernene i Porsgrunn.

Jeg prøver å la stemmen synge inni meg, kniper leppene sammen og kikker på min kone, som ikke ønsker at andre skal pines av min noe begrensete sangstemme.

Thomas Dybdal er på veien i en nedstrippet utgave. Alene med kassegitar. Kun i selskap med Synne Sannen fra Treungen i Telemark, som åpner med et knippe egne låter, før Dybdal uten band møter et litt sedat Porsgrunnspublikum. Selv med hendene fulle av vinglas, ølglass og annet rart – tar det tid, før publikum gir lyd fra seg. Thomas Dybdal stemmer gitaren og sprer melankolien sin ut i høsten, som ikke helt har bestemt seg for om sommeren er over, tramper i gulvet og lar klapperslangen på venstre ankel, rasle stille ut over de første radene.

 

Groovy.

Groovy.

Før jeg går hjem, med tre signerte lp-plater, uten en platespiller å spille dem på, tenker jeg at konserten godt kunne vart litt lengre. Knappe 90 minutter er i knappeste lage, men før året er omme skal det stå en skinnende ny platespiller i stua, hvor stiften henter ut Dybdals fine melodier og fyller stua med hans Stavangermelankoli.
Porsgrunn 4. oktober 2015