Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Ekteskap’ category

…jeg snobba dem…

Kona mi liker Sivert Høyem og Madrugada. Både musikken og mannen, selv om han de siste årene har forsvunnet litt i tangotåken, som har lagt seg over ekteskapet vårt.

– Hør på denne sangen, pleide hun å si, mens en eller annen Høyem eller Madrugada sang tonet ut av nettbrettet hennes.

– Musikken er grei den, svarte jeg vanligvis, for å jatte med litt.

Høyem og band, Bergen 2011.

Høyem og band, Bergen 2011.

Den er jo grei. Han synger bra og musikken er passa rocka, det skal han ha. Låtene hans er også ladet med nok melankoli, til at jeg kan like det, selv om jeg ikke innrømmer det offentlig.

– He’s just another bald guy, prøver jeg meg med et snev av sjalusi.

– Come on Roger, he’s just an artist that I like. I still love you. You’re the one for me, svarer min kone meg på sin breie canadiske engelsk.

– I just want to have my photo taken with him, if it is allright with you (lettere manipulerende?).

Så der står jeg med en smart phone i hånda, mens kona mi går frem til Sivert Høyem og bandet hans, som sitter på gulvet og nyter Sushi på en av Bergens mange restauranter. Hun kaster på hodet og smiler flyvertinnesmilet sitt, mens jeg trykker den store knappen inn forsiktig, slik at den fokuserer. Der er hun foreviget med Sivert Høyem, fra Sortland og deler av bandet hans.

Kona mi ville en gang bli flyvertinne og søkte på jobber i canadiske flyselskap, bare for å oppdage at hun var for kort til utføre jobben, derfor er det meg som alltid løfter kofferten hennes opp i hattehyllen om bord på flyene vi reiser med.

Dette er aller første gangen, at jeg bekjenner for verden: Jeg lytter til Høyem selv, når jeg sitter alene og jobber på min Mac – mannen lager jo god musikk. Kansje er han én av de beste rockerne som har krøpet ut fra denne steinura?

På Verftet, Bergen.

På Verftet, Bergen.

Jeg bærer nok i meg den norske sjenertheten eller den greia, som gjør at jeg aldri setter meg ned ved bordet til kjendiser. En gang i 2006, satt vi ved nabobordet til Goldie Hawn og Kurt Russell på Four Seasons Hotell i Toronto. Jeg snobba dem også. Det kunne jo egentlig vært morsomt å slå av en prat, dele historier og erfaringer. De er jo bare mennesker alle sammen. Like avhengig av andre folk, som alle oss andre, sosiale vesener som vi er. Der har vi mye å lære av Fritz, den tretten år gamle puddelen vår. Hunder er direkte og bryr seg ikke noe annet enn å trykke snuten sin opp i skrittet, til alle som kommer deres vei.

Fakta:
12. oktober 2011 var vi på en knallbra konsert på Verftet i Bergen. Intim, vi stod fem meter fra scenen, med høyt trøkk og tre gitarer fra Høyem selv, Knut Schreiner og Cato Salsa. De to siste, fremragende gitarister, som gir både delikate partier og rå-pøs rock’n’roll. Alle bildene er tatt i farta med en mobiltelefon,  blir bra det også – ikke sant? Navnet nevner jeg ikke, siden jeg ikke driver med produkplassering. Grunnen til at jeg skriver om Høyem er at han igjen skal ut på veien. Benytt anledningen, til å bli kjent med én av Norges beste rockere.

Han legger hendene på hoftene mine og presser meg fast og bestemt bakover. Jeg stritter litt imot, før jeg gir etter.

Ukependlere får alltid for lite tid til å gjøre ting som må gjøres og ting de ønsker å gjøre. Slik er det for meg også. Hvorfor tilbringer jeg da mesteparten av lørdagen i et kjølig kjellerlokale på Sundjordet?

Presset er konstant, nølende til å begyne med, så går det lettere. Det er ingenting å være redd for.
tango
Kona mi har bestemt at det er bra for oss, at vi har minst én felles aktivitet, utover det å spise sammen. Det er godt for ekteskapet vårt, påstår hun. I perioder tillater jeg meg å tvile og tar en pause, fra dansingen, men vender alltid tilbake til manesjen.

–       Det ligger i hoftene, sier han.

–       Det er de som bestemmer hvor partneren din beveger seg. Armene må samtidig yte motstand, de må holde samme avstand, slik at det er lett å gi signaler. Dans handler om kommunikasjon. Den må være klar og utvetydig.

scentofawoman
Jeg, nikker og lar meg dytte rundt på dansegulvet, prøver å overføre energien fra senter av hoftene og over i dansepartneren min. Bennie Bartels er både danser og instruktør. Et liv i dans har brakt ham rundt over hele verden. Det er ikke kun tango det handler om, innlæring av nye trinn og spennende bevegelser, det handler mer om tilstedeværelse både i øyblikket og i ens egen kropp. Det å virkelig gjøre det meste ut av alt det lille som er tango.

Noen ganger blir det for mye tango for meg, og jeg trekker meg tilbake til hagen, turer med bikkja, matlaging og åpning av vinflasker. Men det er alltid moro å kunne danse litt på fest. Det er ikke veldig spennende å tilbringe fester med nesa nede i glasset time inn og time ut. For meg handler dansen om det samme som fotballen på løkka. Kontroll og improvisasjon. Forsvar og angrep. Kroppsbeherskelse og tunneler. Finter og små spark på den andres sko. Nærhet og avstand.

For noen kvinner, spesielt for mange i førti-femtiårene, er tango mer enn en dans eller lek. Det er selve livet. Instrumentet som skal bringe dem over i en evig lykketilstand, dansende på høye hæler, mens de sparker i øst og vest. Elegante og lette, som ført av en stille vind. Problemet oppstår i møtet med den mannlige dansepartnerens utilstrekkelighet – det er ikke lett å danse med en rød rose mellom tennene. Eller enda verre; i mangelen på menn som danser tango. Det er en overflod av damer, som utålmodig venter på å bli budt opp til dans, ikke et dårlig utgangspunkt for en mann på jakt – etter lukten av kvinne.

På sitt beste fyller dansen meg med stille glede, når bevegelsene til musikken sitter og jeg fører en partner – en kvinnelig – rundt på gulvet. Kjenner beina hennes sparke opp mellom mine, går rundt henne og avslutter i en fin figur, idet musikken ebber ut. Tango er ikke terapi for meg, men noen ganger går jeg hjem med et lite smil rundt munnen. Føler meg litt som Al Pacino der han danser med en ung dame i filmen – Duften av kvinne – kanskje ingen dårlig følelse…de fleste lukter faktisk godt…
Porsgrunn 29. november 2015

Fakta:
Ikke så mye et fakta, som et fint klipp fra filmen med Al Pacino, der han danser tango med en ung og vakker kvinne.


Leiligheten har stått avlåst i fire uker siden vi var her sist. Den er like varm som den var, da vi reiste hjem: 25,4 grader C. Fjorårets sommer var en kald og regnvåt sommer, kald etter italienske mål – ikke norske. Men den var fuktig nok til at olivenhøsten ble dårlig, og olivenoljeprisene steg til astronomiske nivå. Årets sommer har imidlertid vært med på å underbygge påstanden om en eskalerende global oppvarming. Det er ikke en gang et poeng å lufte om kvelden, da enhver åpning av dører eller vinduer, vil være med på å heve temperaturen innendørs.

Ginasensurert copy
Dette fører til en stadig tilbakevendende ekteskapelig konflikt: Elektrisk vifte på soverommet eller ikke? Løsningen på denne gordiske knuten ble at vi gjør som mange eldre ektepar, sover i hver vår seng – i hvert vårt rom. Jeg i soverommet, som vender ut mot gaten, der temperaturen er halvannen grad høyere enn i frescorommet på baksiden. Mindre sol, lavere temperatur. Nå møtes vi til frokost på kjøkkenet, en kopp te og litt frukt.

Regnvær av den mer intense sorten.

Regnvær av den mer intense sorten.

Jeg – klok av skade – nevner ikke lenger dette med ”Mind-over-matter”, som min kone lanserte i fjor sommer, da det bare er noe menn er i stand til. Jeg sover best i stillestående luft, kroppen min er allergisk mot trekk, spesielt de arktiske luftstrømmene generert av elektrisk strøm. Løsningen på de mer positive sidene ved en ekteskapskontrakt løser vi imidlertid uten elektriske vifter eller andre elektriske hjelpemidler. Der greier vi oss begge med litt ”mind-over-matter” eller er det ”mindfullness” de kaller det i dag?
Santa Vittoria in Matenano 15. august 2015 

Fakta:
15. August fikk vi inne et voldsomt uvær nordfra. Tordenbygene ristet hele landsbyen med noen voldsomme drønn. Stormen ødela en tv hos naboen over oss og en pc hos noen venner nede i gaten. Fordelen med et slikt forløsende uvær, var et utetemperaturen for første gang, denne uken, sank under femogtyve grader. Natten til den sekstende sov vi med alle vinduer åpne, om enn fortsatt i hvert vårt rom. Nå har innetemperaturen kommet ned mot 24 grader, og vi nærmer oss igjen samsoving.

Kanskje du vil lese denne bloggposten også?