Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Hagen’ category

…de små reisene…

Da min mor døde for to år siden, forsvant også familiens siste naturlige samlingspunkt. Nå er det opp til de fire Hardy-brødrene å ta egne initiativ til familiesamlinger. Fredag kveld var en flott sommerkveld. Grillen var varm. Fyrt opp med kull og knusktørr ved fra egen garasje. Ingen tennvæske, bare naturens egen energi. Tre i to former. Kull og ved. På grillen la jeg min kones filippinskmarinerte nakkekoteletter og Tomi’s fantastiske pølser.

Tatoveringer og såpebobler.

Tatoveringer og såpebobler.

Det hjemmesnekrede hagebordet ble utvidet med et kjøkkenbord og vi fylte på med de stolene vi fant. En umake blanding, akkurat som de tre generasjonene med Hardy-avkom, som fylte dem opp. Ovnsbakte poteter med timian, rosmarin, olivenolje, smør, salt og pepper og den orange squashen, som mest av alt ligner på et gresskar eller en inka hyllest til mannens fallos.

klatretre

Leander fikk klatre i sitt favorittklatretre, Oliver fikk blåst såpebobler, Benjamin viste frem gipsen sin, Silje dro opp skjørtet og viste frem sine falske tatoveringer, Martine tok med kjæresten og sin viltre Holmestrandbror, Kaja var bare grei, Trine og Espen kom med Liam, som viste frem sine lekesko og supermannkostyme, Ketil hadde sine nye briller på nesen, Bent kom med sin Kate, og TJ tok turen fra Rjukan, Gina lurte på hvorfor jeg hadde tatt ut kjøkkenbordet, og jeg – fikk all grillrøyken i øynene. Har jeg glemt noen nå, får jeg redigere dem inn i ettertid. Fritz, det er sant, han skrapet forsiktig på min venstre legg og ble belønnet med både en bit kotelett og en pølsesnabb!

Nesten alle rundt bordet.

Nesten alle rundt bordet.

Og hagen var vakker. Rosene, timianen, pioniene og den siste blomsten jeg ikke vet hva heter (den store blafrende orange ved gjerdet) viste seg alle fra sin beste side. Slik er det ofte: de små reisene er de fineste. Rett over kommunegrensene fra Skien og Bamble til Porsgrunn og en liten middag sammen med familie, og en runde i vår felles mytologi. Vitser og minner bare vi, kan le oss skakke av, som fremstår tomme og platte for de som ikke var der, da det skjedde, men for oss, er de limet som holder familien sammen.
Porsgrunn 30. Juli 2015

…min kone visker…

To uker er lenge i juni. Da jeg forlot hagen var den i ferd med å skifte farge fra lilla til rødt og rosa. Syrintrærne var fortsatt i full blomst, men de lilla tulipanene var nesten alle avblomstret, og de runde lilla blomstene, som egentlig er satt sammen av over hundre bitte små stjerneblomster, var i ferd med å mista fargen.

Hagens fristerinne!

Hagens fristerinne!

I går var det kun timianplanten som holdt på det lilla. De fire pinoniene dominerer nå hagen. De store, nesten obskøne blomstene bretter seg ut i all sin velde. De lyse rosa med sin transparente skjønnhet, og de dyprøde som ville passet naturlig inn på en bordell i det gamle vesten.

Kona mi lurer ofte på hva som er planen bak hagen min.
Det er egentlig min hage.
Det er meg som klipper plenen.
Hun har allergi.
Det er meg som luker.
Hun kjenner ikke ugresset fra blomstene.
Det er jo stort sett to ulike former for ugress i hagen vår, men la gå, noen kompromisser inngås i ethvert ekteskap. Det er løvetann, den gamle prydblomsten som falt i unåde, og så er det en annen sak med store grønne blad som jeg ikke vet navnet på. Lukes disse to vekk, så har vi fjernet 95 prosent av ugresset.

De ville rosene!

De ville rosene!

Den store rosa rosebusken, som ble plantet mot naboens gjerde, har tatt helt av i år. Bortimot hundre roser er sprunget ut eller vil springe ut den nærmeste uken. Den var for øvrig en bryllupsgave, fra lillebroren min.

Konen min har rett i en sak. Hagen er litt vill, anlagt etter innfallsprinsippet, som kan fremstå litt uplanlagt, og det er jo riktig. Det er jo slik jeg har levd livet mitt, veldig uplanlagt og litt planlagt, litt improvisert og dråpe kalkulert. Men nok om det, der kommer min kone. Hun visker meg i øret, om en annen rose som må vannes . Siden jeg er gartneren, er vel det min jobb, det óg. Til neste hageprat – ha en god kveld!
Den lilla hagen 26. juni 2015