Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Santa Vittoria’ category

Stolen er opptatt. Der sitter landsbyens ordfører, den jordnære, Fabrizio Vergari. Mannen som solgte seg ut av skofabrikken sin, for å bli pensjonist og før støvet hadde lagt seg, var han valgt til landsbyens nye ordfører. Hver fredag blir han barbert og stusset av frisøren Dante.

Dantes frisørsalong.

Dantes frisørsalong.

Dante er den mest presise frisøren, som noensinne har klippt håret mitt. Du merker med en gang at dette er en mann som er stolt at jobben han gjør, og setter sitt varemerke på klippen. Jeg har kommet ned hit og han har kikket i nakken min og fortalt at dette er ikke hans klipp, og det har stemt. Det hender håret mitt gror så fort, at det må klippes i Norge.

Dantes frisørsalong er et møtested for voksne menn. Hver dag sitter det alltid noen i stolene og snakker, forteller historier eller bare får tiden til å gå. Fabrizio viste meg i går kirken, som ligger vegg i vegg med rådhuset og frisørsalongen. Vi gikk inn fra rådhuset og ut på galleriet, der viste han meg skadene kirken fikk under jordskjelvet, som rammet naboregionen Umbria, med slik ødeleggende kraft den 24. August, i år. Etterdønningene fra det skjelvet nådde også til Santa Vittoria in Matenano. Kirken er nå stengt.

Dantes Frisørsalong - en møteplass.

Dantes Frisørsalong – en møteplass.

Det er ingen enkel jobb å få hjulene til å gå rundt i den lille landsbyen med litt over 1400 innbyggere. Det første Fabrizio gjorde, da han ble valg, var å si fra seg godtgjørelsen. Pengene gikk tilbake til de kommunale budsjettene. Dagen før vi reiser hjem betalte jeg våre to avdrag med kommunale avgifter, til sammen 162 euro.
Santa Vittoria in Matenano, 14. oktober 2016

Fakta
Dantes frisørsalong ligger vis a vis det gamle herskapshuset Palazzo Lamponi, der leiligheten vår ligger. Prisene hans er uendret siden vi kjøpe den i 2011. Klipp 10 euro og en barbering til 3,5 euro.

Bilen er pakket og klar. Gina har kjøpt tre par tangosko, jeg ett par i tillegg til 26 flasker lokal vin og tusen kroner i diverse kjøttpølser og oster. Det er årets siste besøk og det blir sannsynligvis ikke noe nytt, før nærmere påske neste år. En siste regning er betalt, printeren på postkontoret virket i dag. I går slo den seg vrang og det hjalp heller ikke å nødreparere med en velrettet knyttneve eller en saks eller ti minutter med banneord på den lokale dialekten. Sola er oppe og varmer allerede et vinterklart norskt ansikt, som grådig suger til seg de siste restene av sol.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Morgensolen varmer opp fasaden på Palazzo Lamponi.

Ti dager høstferie er godt å ta med seg inn i den kommende regntiden, som hver høst siger inn over Telemark, før vinteren overtar med morgenfrost og en og annen periode med snø. Det er mye varme i den lokale vinen, som ligger i bobleplast og pappkartonger. En koffert, avhengig av dens egenvekt, kan ta 10 – 11 flasker vin.

Når jeg skriver denne bloggposten ved kjøkkenbordet mitt, spiser jeg den samme middagen som i går. Linser fra Casteluccio i Umbria, en av de landsbyene som fikk følge styrken i jordskjelvet som rammet sentrale Italia natt til onsdag 24. august. I sommer kjøpte jeg med noen kilo av disse utrolig gode linsene. De lages som de fleste italienske retter med en soffritto i bunn. Jeg stikker også noen potetbåter ned i linsene, for å drøye dem. Denne gangen brukte jeg hvitløk, løk, gulrot, stangselleri, sellerirot og små tomater. Det som hever rettet tre hakk er de ferske pølsene fra Jacobs, kjøper de på matbutikken på Flåtten, og den utrolig gode mini ”salamien” fra delikatessebutikken Country Pig i Rapgnano – tjue minutter fra landsbyen vår – med sort trøffel. Jeg vet ikke hvor mange produkter med sort trøffel jeg har kjøpt opp gjennom årene, og kastet fordi det ikke var spesielt godt. Disse miniene er fantastiske. Country Pig fortjener en egen bloggpost. Til maten drikker jeg restene av en Pecorino (hvitvin) og litt av en spesiell vin fra et veldig lite hvindistrikt. Produsenten Marotti Campi lager sin Orgiolo på druen Lacrima di Moro D’Alba. Det finnes to viner laget på samme drue på Vinmonopolet fra produsenten Velenosi, som jeg ikke har smakt. Jeg har imidlertid smakt fire av deres viner, som alle er veldig gode.
Vinen jeg drikker i dag er fra 2010 og har endret karakter og smak, blitt mer moden og dypere, men har mistet noe av den ungdommelige friskheten fra tre år tilbake. En spesiell drue, vel verdt å prøve.

I det vi forlater Santa Vittoria og kjører ned svingene mot Montelparo, trer fargene i den kommende høsten frem i all sin prakt. Ruteren er koblet fra, støpslet på vannvarmeren er tatt ut og alle skoddene er lukket forsvarlig. Det italienske hjemmet vårt er lukket og stengt for vinteren. Tangoen som strømmer ut av leiebilens høytalere understreker savnet jeg allerede kjenner. Santa Vittoria in Matenano jeg savner deg allerede.
22. oktober Santa Vittoria in Matenano (Porsgrunn)

…polarsirkelen på fleinsopp…

Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger vi har spist på Ristorante Farfense. Det er fem år siden vi kjøpte en leilighet i Santa Vittoria in Matenano, en liten landsby midt mellom fjellene og havet. Vi kastet en pil på kartet over Italia og traff en liten landsby, i et brutaltvakkert landskap, som bølger fra Appenninene og ut til Adriaterhavets blå strender.

Vi reiser ned opptil fem ganger i året og nyter det italienske livet i vår lille landsby, der den troner på en sekshundremeter høy fjelltopp. Vi er ikke de eneste utlendingene som har kjøpt oss inn i den italienske drømmen. De fleste er trekkfugler som oss, reiser frem og tilbake mellom hverdagen og drømmen.

Har disse årene forandret oss?

Definitivt. Vi har fått nye venner, både italienere og engelskmenn. Fartet land og strand rundt, virvlet opp støv på bortgjemte grusveier, kjørt oss bort og funnet en del av Italia, som er ukjent for de fleste. En region med en spennende mattradisjon og mange gode viner.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Sommermiddag på Ristorante Farfense.

Hver gang vi reiser, spiser vi på vår lokale restaurant; Farfense, den første kvelden. Det har blitt en tradisjon – et rituale – en måte å begynne oppholdet på, erklære at ferien har startet og arbeidshverdagen ligger totusensekshundrekilometer unna. Det er fortsatt retter jeg ikke har smakt på menyen, selv om vi har spist der nærmere hundre ganger. Om vinteren spiser vi alltid ”stoccafisso a la Anconetana”, en rett som ikke står fast på menyen, men som dukker opp nå og da, laget på sertifiserte tørrfisk fra Lofoten. Det hender jeg ringer på forhånd og bestiller denne Farfenses eneste fiskerett. Hvor mange restauranter kan jeg gjøre det på? Hvor mange restauranter kan du bestille favorittretten din på (som ikke er en del av den daglige menyen)?

…vin i bobleplast…

Året rundt spiser vi vedovnstekt pizza, pasta og en gang i blant, biff på lokal maner med grønn pepper eller kanin. Herregud gud pave, Fellini og Pavarotti, Ferrari og Vespa, Totti, Rossi og Gianluigi Buffon – jeg driter i dere alle, så lenge jeg kan spise av deres overdådige bord. Pastarettene elsker jeg, spesielt den med steinsopp og sort trøffel. Kan jeg noensinne ha det bedre – ikke en gang om jeg trippet meg over polarsirkelen på Fleinsopp, ville jeg en gang nærme meg minnet. Tiramisu’en spiser jeg flere ganger i året, elegant og passe søt. Jeg får aldri nok av den Marchegianske matkulturen jeg har blitt kjent med de siste fem årene.

Stoccafisso på Farfense.

Stoccafisso på Farfense.

Ja, vi har blitt enda mer opptatt av mat og vin, spesielt jeg. Det er den delen av den italienske kulturen jeg har gått mest opp i. Romerriket får seile sin egen sjø, Sophia Loren kan kjøsse seg bak – det er vinene jeg reiser for å bli bedre kjent med. Vinmakerne og deres særegenheter, som skaper opplevelser som åpner sansene og intellektet mitt. Bringer smaken av jorda inn i magen min, fyller meg med eufori og sanseløs fryd. Noen ganger har jeg pakket opp til atten flasker vin i bobleplast, legger dem i pappesker i kofferter og bagger. På flyplassen i Norge toller jeg selvsagt det som ikke er en del av den tollfrie kvoten.

Vi har to restauranter i landsbyen, men det er som regel Farfense vi besøker, selv om vi alltid tar en tur innom Taverna Vittoria, der kan jeg til og med ta med min egen vin og drikke den der. Uhørt i Norge. De har en del retter jeg kan spise om igjen og om igjen, grilla lam er en av de store rustikke favorittene mine.

Kan det være noe spennende å reise til samme sted igjen og igjen, er det noen som spør?

Det er da du går fra å skrape overflaten til å skjønne hva det hele dreier seg om, kunne jeg svart. Er det ikke da du føler deg som et virkelig menneske, når du tar tak i et annet du kjenner og gir det en klem, ler litt, er litt brydd og oppglød på samme tid, føler at du lever og har tilhørighet. Det er det Italia har gjort med meg!

Fakta:
Fakta, hav tror du? Det handler om følelser, ikke kalde fakta.

– Den hatten er for liten til deg.

– Ciao Alfredo, come stai?

Jeg snur meg og ser det er Alfredo, som til vanlig bor i Roma, men også har en leilighet i lille Santa Vittoria. En lys caps sitter på hodet hans og han snakker med sin særegne italienske dialekt, en blanding av alt. Et resultat av mye reising.

En for liten hatt.

En for liten hatt.

– Hva mener du med at hatten min er for liten spør jeg?

– Den sitter ikke godt på hodet sitt. Jeg jobbet med å forme og tilpasse hatter, da jeg var ung. Du må kjøpe hatten et par nummer større neste gang, og gjerne med en bredere brem.

– Det er egentlig min kones hatt, sier jeg, derfor er den kanskje litt for liten. Hvorfor skal jeg ha bredere brem?

– En av grunnene til å bruke hatt, er å beskytte øynene mot den sterke solen. Gi dem litt skygge og hvile i. Det er dessuten mer mandig med en bredere hattebrem, jeg mener ikke at du skal gå rundt med en meksikansk sombrero på hodet, men bremmen bør være bredere.

Underveis i samtalen kommer Alfredo også med tips og korreksjoner til min egenstuderte italiensk. Han pleier å si at jeg snakker med maltesisk aksent. Kanskje var jeg en av malteserfalkene en gang i et annet liv?

Alfredo med gitaren.

Alfredo med gitaren.

Alfredo er en fantastisk gitarist. Dessverre har han skadet hånden, men det hender fortsatt han spiller litt for venner og kjente. For en del år siden, reiste han rundt i Europa og spilte på konserthus. Santa Vittoria in Matenano er en liten landsby, men jeg treffer mange mennesker her, som har en liten historie å fortelle eller som inspirer meg til en bloggtekst. Alfredo er en fin fyr.
Santa Vittoria in Matenano 16. august 2015.


Leiligheten har stått avlåst i fire uker siden vi var her sist. Den er like varm som den var, da vi reiste hjem: 25,4 grader C. Fjorårets sommer var en kald og regnvåt sommer, kald etter italienske mål – ikke norske. Men den var fuktig nok til at olivenhøsten ble dårlig, og olivenoljeprisene steg til astronomiske nivå. Årets sommer har imidlertid vært med på å underbygge påstanden om en eskalerende global oppvarming. Det er ikke en gang et poeng å lufte om kvelden, da enhver åpning av dører eller vinduer, vil være med på å heve temperaturen innendørs.

Ginasensurert copy
Dette fører til en stadig tilbakevendende ekteskapelig konflikt: Elektrisk vifte på soverommet eller ikke? Løsningen på denne gordiske knuten ble at vi gjør som mange eldre ektepar, sover i hver vår seng – i hvert vårt rom. Jeg i soverommet, som vender ut mot gaten, der temperaturen er halvannen grad høyere enn i frescorommet på baksiden. Mindre sol, lavere temperatur. Nå møtes vi til frokost på kjøkkenet, en kopp te og litt frukt.

Regnvær av den mer intense sorten.

Regnvær av den mer intense sorten.

Jeg – klok av skade – nevner ikke lenger dette med ”Mind-over-matter”, som min kone lanserte i fjor sommer, da det bare er noe menn er i stand til. Jeg sover best i stillestående luft, kroppen min er allergisk mot trekk, spesielt de arktiske luftstrømmene generert av elektrisk strøm. Løsningen på de mer positive sidene ved en ekteskapskontrakt løser vi imidlertid uten elektriske vifter eller andre elektriske hjelpemidler. Der greier vi oss begge med litt ”mind-over-matter” eller er det ”mindfullness” de kaller det i dag?
Santa Vittoria in Matenano 15. august 2015 

Fakta:
15. August fikk vi inne et voldsomt uvær nordfra. Tordenbygene ristet hele landsbyen med noen voldsomme drønn. Stormen ødela en tv hos naboen over oss og en pc hos noen venner nede i gaten. Fordelen med et slikt forløsende uvær, var et utetemperaturen for første gang, denne uken, sank under femogtyve grader. Natten til den sekstende sov vi med alle vinduer åpne, om enn fortsatt i hvert vårt rom. Nå har innetemperaturen kommet ned mot 24 grader, og vi nærmer oss igjen samsoving.

Kanskje du vil lese denne bloggposten også?

…mind over matter…

Det var nærmere midnatt, en av de nettene som er for varme til å sove bort. Fritz var med til Italia og sammen luftet vi oss etter en lang middag på Ristorante Farfense. Vi fulgte de små brosteinsbelagte veiene og smugene opp mot toppen av landsbyen. Der traff vi fem flotte damer som heller ikke hadde funnet veien til soverommet enda. De satt utenfor et gammelt hus og snakket høyt, slik italienere gjør, når sommervarmen har satt seg.

Damene i mørket ved tre av dem.

Damene i mørket ved tre av dem.

«Mind over matter» mente min kone, da jeg protesterte mot den elektriske viften som samme kveld hadde dukket opp inne på soverommet. Du må bare la vær å tenke på den, sa hun. Dessuten så greier jeg ikke å sove i denne varmen la hun til.

Damene i mørket_02.

Damene i mørket_02.

Da jeg prøvde meg med det samme argumentet falt det i særdeles dårlig jord. Jeg foreslo at hun kunne jo prøve «Mind over matter» først, før hun tvang det på meg. Det er jo kun tjueseks grader i leiligheten sa jeg også, ligg bare rolig og ikke tenk på at det er varmt, la jeg så til. Pust rolig – ikke stress.

Det var da jeg fant det opportunt å gå en tur med puddelen Fritz. Siden han heller ikke liker stemmer på vei opp i fistel, la vi leiligheten bak oss og lot min kone prøve ut sin versjon av «Mind over matter» i fred og ro. Da vi vendte tilbake fra vår kveldstur og møtet med damene i mørket, fant jeg frem et nytt par ørepropper og la meg under dynen, mens den kalde trekken fra viften vandret frem og tilbake over sengen.
Begge bildene er tatt rett før midnatt 12. Juli 2013.

Fakta:
«Mind over matter» virker kun når en kvinne ber en mann om å benytte seg av det. Når en mann prøver den samme innfallsvinkelen, opptrer det vist en logisk brist. Fritt etter min kone. Wikipedia er ikke konsultert i denne saken.

Dette er en bloggpost for de bilfrelste og spesielt for de som elsker italienske biler fra produsenten Alfa Romeo, som siden 1986 har vært en del av FIAT-konsernet. Videoen (under fotografiet) er både stillbilder og tre kortere videosnutter med gromlyd. Skru opp lyden og la den rulle ut av høytalerne.

Alfa Romeo, 23. september 2012.

Alfa Romeo, 23. september 2012.

En varm og solfylt dag i september 2012 rullet en kortesje Alfa Romeoer gjennom ”hovegata” i Santa Vittoria in Matenano, vår lille italienske landsby. I mer enn ti minutter rullet italiensk design fra tidlig nittende århundre og frem til i dag over den brosteinsbelagte Corso Matteotti. I bakgrunnen nr. 32. Palazzo Lamponi, der vi har en leilighet i tredje etasje.

Italienerne er stolte av sine biler og Alfa Romeo er en av de produsentene som opp gjennom årene har gitt oss vakre og smekre sportsbiler, sammen med mer fornuftige familiebiler.
23. september 2012 Santa Vittoria in Matenano, Le Marche, Italia.

Fakta:
Ifølge Wikipedi ble til Alfa Romeo stiftet som Darracq Italiana i 1907 av Cavaliere Ugo Stella, en adelsmann fra Milano, i partnerskap med det franske selskapet tilAlexandre Darracq.

Alfa er et akronym for Anonima Lombarda Fabbrica Automobili.

…det ensomme slaget…

Jeg kjører alltid inn i landsbyen gjennom portalen i klokketårnet, over brosteinen som forbinder bygningene på hver side av hovedgaten Corso Matteotti. Det rister svakt i bilen, støtdemperne greier ikke absorbere vibrasjonen fra det ujevne veidekket – brosteinen – og får drøvelen til å komme med en svak syngende lyd. Minner litt om mongolsk strupesang.

Klokketårnet er landsbyens landemerke.

Klokketårnet er landsbyens landemerke.

Hvert kvarter slår kvarters klokka sine slag, og hver hele time slår timeklokken sine. I løpet av et døgn blir det mange slag. Santa Vittoria in Matenano er en stille liten landsby. Den freden brytes hvert femtende minutt av et eller flere slag. Det ensomme slaget, kommer et kvarter over midnatt. Hvor mange slag slår klokka i tårnet i løpet av et døgn?

Her kan du se et morsomt lite klipp fra en italiensk film, som handler om tid og kulturforskjeller:
https://www.youtube.com/watch?v=xtjPuX92rYs

Fakta:
Klokketårnet Torre dell Albate Odorisio ble bygd mellom 1235 og 1238.

Santa Vittoria og Sibillinifjellene.

Santa Vittoria og Sibillinifjellene.

Våknet tidlig og grep kamerabagen. Solen var på vei opp fra sin skjønnhetssøvn, rød og morgengretten, var den sparsom med varmen. Gradestokken viste fire grader. Jeg vil ha et bilde av Santa Vittoria in Matenano mot de hvitkledde Sibillinifjellene. Jeg finer de små veiene, som fører meg til Løvefjellet – Monte Leone. Der finner jeg Santa Vitorias fineste profil. Lyset er fint, solstrålene slipper fra seg litt mer varme og landsbyen min ser flott ut der den strekker seg ut på fjellryggen. Lett gjenkjennelig med klokketårnet til høyre og kapellet til venstre.

Jesus i krysset.

Jesus i krysset.

På vei ut av Monte Leone etter utført oppdrag, ser jeg den lille Jesusstatuetten, som får meg til å tenke på Rio di Janeiro, solen treffer den og den lyser opp veikrysset, og inviterer nesten alle inn i sin favn. Nesten uten unntak står det kors eller en religiøs statue ved innkjørselen til hver eneste landsby i denne delen av Le Marche. De står der for å beskytte og vokte over oss. Både vi som står opp med solen og de som har hjerte til å sove litt ekstra lenge.
Fredag 10. April i Santa Vittoria in M.

…to fingre ut…

Jeg våknet brått midt i en voldsom storm. Det smalt og vinden ulte gjennom leiligheten. Det tok tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd, Hodet var desorientert og tydelig preget av de langsomme deltabølgene, som fyller hjernen under dyp søvn. Usikker på hvor jeg var, fulgte jeg lyden av tre som slo mot mur. Ut av stua, snublet jeg i puddelen Fritz, fikk tatt meg for, før jeg tryna på det kalde og nå – våte flisgulvet. Bråvåknet, av det kalde regnet som pisket meg midt i ansiktet langt inne i leiligheten. Baderomsvinduene hadde blåst opp, gardinene flagret vannrett oppunder taket, og regnet flommet inn gjennom de åpne vinduene. Med all min viljestyrke kjempet jeg meg fram til den sorte natten, gjennom en syndeflod av regn. Tvang skoddene igjen, presset vinduene sammen, stengte det kraftige uværet ute.

Arbeid i leilighet.

Arbeid i leilighet.


Der og da lurte jeg på hva vi hadde gjort. 2600 kilometer hjemmefra i en tom leilighet, sovende på en smal futon fra Ikea, i stua, sammen med Fritz og min kone Gina – føltes alt ganske håpløst. Frokosten inntok vi stående på kjøkkenet, dagen tilbrakte vi i medbrakt bil fra Porsgrunn, lunsj og middag ble kjøpt inn etter hvert som vi ble sultne – ofte på bensinstasjoner langs veien – ikke helt som jeg hadde tenkt meg tilværelsen med leilighet i Italia.

Den dagen vi rullet inn i Santa Vittoria, den 8. April, var det 29℃ varmegrader. Bilen var så fullastet at det ikke en gang var plass til et frimerke mellom alle eskene, posene og de løse gjenstandene, som fylte den til bristepunktet. Skiboksen var stappfull av dyner og puter fra Down Town, i Porsgrunn, for å lukke den måtte jeg klatre opp på toppen av boksen og tvinge den igjen med min egen vekt. Dagen etter vi overtok leiligheten kom et værskifte og temperaturen falt ned til 8 ℃. Sandalene og shortsen ble byttet ut med allværssko og regnjakke.

Soverom og inngangsparti.

Soverom og inngangsparti.


Det var tre dører i leiligheten, ut til fellesområdet. Palazzo Lamponi, heter bygningen fra 1750. Det tilhørte landsbyens rikeste familie; Familien Lamponi. Vår leilighet ligger i tredje etasje sammen med to andre. Til sammen seks dører fører ut til dagens fellesområder. Dørene våre ser veldig gamle ut, om de ikke er originale – har de stått der i langt over hundre år. I stua der vi sov, kunne jeg stikke to fingre ut mellom dørbladene, gjennom en smal dobbelt dør med god luftig mellom høyre og venstre del. Nå er den stengt av med en falsk dør og et ti centimer isolasjonslag, men for fire år siden kunne en liten katt gå ut og inn mellom de to dørbladene.
April 2011, Santa Vittoria in Matenano.