Hardy's On a Shoestring

En reiseblogg i tid, rom og familie.

Posts from the ‘Sør-Amerika’ category

 …den beste dama…

– Det var et triks av den gamle skolen. Enkelt. Tilforlatelig. Elegant gjennomført. Perfekt timing. Ofrene merket ingenting. De takket til og med. Med andre ord: Rein kunst.

Ramón kikker litt skrått på meg, med det skjeve smilet, som jeg aldri helt greier å lese. Faen det irriterer meg. Jeg vet aldri, om han snakker sant eller om han bare driver gjøn med meg. Gjøn med gringoen fra Noruega. Den langhåra spansktalende nordmannen, som allerede begynner å få litt gråstenk i håret, selv om han bare er i slutten av tyveårene. Det er meg det. Undertegnede.

Postkort fra Valparaiso.

Postkort fra Valparaiso.

– Det var et eldre ektepar. Du vet, et av de amerikanske parene som forviller seg ned i havneområdet og absolutt skal ta den heisen ingen turister bør ta, for det er der lurendreierne spiller ut triksene sine. De henger der hele dagen, ingen legger egentlig merke til dem, lurer på alt og alle, venter på det rette paret. De er alltid ute etter et par. Et eldre par. Et par som ikke er så lette til beins, at de har mulighet til å løpe fra dem, om det skulle bli nødvendig. Det blir aldri nødvendig. Det dukker alltid opp noen som lar seg lure. Du kan se det på lang avstand. Ja, at de vil bli lurt, mener jeg.

Han ser på meg med det uutgrunnelige blikket igjen. Blunker, den drittsekken.

– Når øyeblikket er der. Da nikker han umerkelig til kompanjongen, som setter seg i bevegelse. Han, er den litt uflidde typen, med et brutalt ansikt, som har vært ute for noen harde knyttnever, i sin tid. Kanskje noen ringer også? En skjev nese og to usymmetriske øyebryn. Kort sagt – ikke akkurat svigermors drøm. Når han går forbi, det intetanende paret, som beundrer den lokale folkloren, spytter han ei jævlig klyse. Grønn gørr. Den treffer perfekt på jakkeslaget til mannen. Alltid på mannen. Det er han som bærer lommeboka, ikke sant?

Ramón lener seg tilbake. Tar vinglasset, som om han vil demonstrere, at det er tomt.
– Det skulle vel ikke være mer vin å få vel?

Jeg sukker dypt og griper motvillig etter lommeboka, som jeg bærer i forlomma. Aldri baklomma. Er jo ikke naiv eller. Roper på kelneren og bestiller en flaske til av husets beste rødvin. Ramón lar blikket sveipe rundt i lokalet. Han sitter med ryggen mot alle, bortsett fra meg, men det store speilet som dekker en hel vegg, gir ham full oversikt, over det halvmørke lokalet med sine mange slitne stamgjester og utenlandske sjømenn. Han griper det fulle glasset og tømmer halvparten, rett ned – uten å la vinen rulle rundt i munnen.

– Greit. Må ha litt å drikke vet du. Blir tørr i munnen av denne historien. Hvor var vi?

-Han har akkurat spytta den grønne gørra på jakkeslaget til mannen, kommer jeg ham i møte.

– Stemmer noruego. Stemmer. Det er da, selve dansen begynner. Jeg kaller det dansen. Det er som en tango. Han glir ut fra skyggen, i det kompanjongen forsvinner inn i heisen og blir med den ned til havneområdet igjen. De ser bare ryggen hans – bred som den berømte låvedøra, fyller nesten to vinduer, den oksen. I samme øyeblikk som offeret oppdager hva som har hendt, er han der og er Moder Teresa selv i hjelpsomhet. Med lommetørkleet tørker han vekk griseriet, før han med begge hender griper om jakkeslagene, til mannen, og unnskylder den grisen som forsvant, den uoppdragne fysakken som ikke vet at man må behandle de eldre med ekstra respekt. Spesielt turistene. Det er jo de vi skal leve av her i Valparaiso. Han smiler bredt og jovialt. Filmstjernesmilet. Du vet, slik de smilte før det ble lyd på filmene. Da måtte de ta i litt ekstra – ikke sant? Det var jo’ke no’ lyd å støtte seg på. Det er mimikken, som gjør at du fikser den besta dama – ikke sant. Mimikken og kroppsspråket. Alt handler om å blende – ikke sant?

Gud hjelpe meg, den Ramón skulle vært amerikansk såpeopera produsent. Han vet eksakt, når han skal legge inn kunstpausene sine, den jævelen. Nå strekker han seg igjen og griper flasken og heller først litt i glasset mitt, før han fyller opp sitt. Lukker øynene, før han smeller hendene i bordet, så hele jævelskapen rister og flaska gjør et hopp, men før den faller utenfor bordkanten, griper han den og setter den tilbake på bordet med et nytt smell.

– De takker’n til og med. De bukker og skraper og vet ikke hva godt de kan gjøre i gjengjeld for en slik nobel handling. Lommetørklet hans er jo ødelagt. Han må, i det minste, få et nytt. Det er da, han blir fornærmet. Han er en gudegave, det er som om hele mannen går i oppløsning av fornærmelse. Hva tror de, at han hjelper eldre mennesker i nød, for å profitere på det? Han gjør jo bare det et hvert sivilisert menneske ville gjort, sørge for at turistene reiser hjem med best mulig inntrykk av Chile og chilenerne. I øyekroken ser han at heisen, som har returnert opp, gjør seg klar til å ta turen ned igjen. Han frigjør seg fra alle takksigelsene og med et elegant bukk, snur han rundt på hælen, griper kammen i baklommen og lar den fare raskt gjennom det oljete håret, mens han går hurtig mot heisen. Smetter gjennom dørene, i det de lukkes, og heisen setter seg i bevegelse, ned mot havneområdet og alle de små bakgatene. Et kjapt handtrykk og et par sedler skifter eier.

Ramón kikker på klokken. Sier det er seint og han må hjem til elskerinnen. Det er hennes tur i natt, sier han og ler høyt. I morgen drar jeg hjem til min kone og barna. En mann på min alder trenger litt adspredelse, sier han og kommer seg på beina, en aning ustø etter to flasker vin. Det er han som har drukket brorparten. Jeg har lyttet til historien hans og tatt notater, knapt leselig, som de pleier å være. Han griper meg rundt skuldrene og gir meg en klem på hver side. Gliser. Slipper meg. Går mot døren, og i det han åpner den, snur han seg og vinker med venstre hånd. Hatten sitter litt på nei, det glimter svakt i hjørnetannen av gull, før han forsvinner ut i mørket.
Valparaiso/Porsgrunn 

En av de mange heisene i Valparaiso.

En av de mange heisene i Valparaiso.

Fakta:
Slik ble denne historien etter at jeg gjenforteller den, 27 år etter at den ble fortalt til meg av Ramon El Porteño. Den er nok ikke helt ordrett gjengitt, og kanskje har jeg lagt til en detalj eller to, som ikke var der opprinnelig. Det må være lov, så sant det gjør historien bedre, for hvem gidder å lese en kjedelig fortelling.
Valparaiso var en gang sjømennenes paradis med havnekneiper over alt med muligheter til å tilfredsstille alle lengsler, som kunne ha bygd seg opp i en ung eller gammel sjømannskropp, etter uker i rom sjø. Den ligger vakkert til, som et amfi, det går heiser fra sjøkanten opp til høyden rundt byen, der du kan nyte en vakker utsikt over det enorme og grenseløse Stillehavet.
Ascensor Artilleria er en av seksten heiser i Valparaiso, og en av de mest populære. Ble tatt i bruk 22. januar 1893. Begge bildene er tatt ved denne heisen en gang på slutten av åttitallet.

…frysninger på ryggen…

Jeg er alene i Santiago de Chile. Kona mi er hjemme og passer barna. Jeg sitter i en bil sammen med tre av hennes mannlige familiemedlemmer. Oscar, Juan og Alejandro. Vi har drukket, festet og er på jakt etter noe mat, før sola kommer opp over Andesfjellene. Da treffer vi noen perifere venner av Oscar. Et par lysskye typer. Det er som om de hele tiden dekker hverandres rygg, tar inn omgivelsene, før de beveger seg. De selger locos. Det er ikke lenger lov å høste disse ettertraktede muslingene. Chilenere er som japanere, tror muslinger og sjømat er godt for både potens og bakrus.

Hva skjedde med dere?

Hva skjedde med dere?

Den største av dem beveger seg inn i lyset, mens han streker armene over hodet, da skimter jeg kolben på en jævlig svær revolver. Den stikker opp av bukselinningen. En gønner av Clint Eastwood format. Armene senkes, og den er borte, skjult bak den løsthengende skjorten. Jeg møter øynene hans, over de mørke solbrillene, sorte – matte.

De forsvinner inn i en stor gammel amerikaner, som dunker ned i asfalten, utløser et regn av gnister, i det de svinger ut av parkeringsplassen.

– No me gustan esos tipos, huevon, traen mala onda, sier Alejandro med følelse.
– Det er noe med de to typene som gir meg frysninger på ryggen.

– Glem det, sier Oscar, det er bare noen gamle kjenninger. Det er i orden. De vokste opp i utkanten av min «barrio». La oss kjøpe noen empanadas, før vi cruiser hjemover. Jeg må på jobb om et par timer.

– Du som er din egen sjef, trenger vel ikke opp alt for tidlig, mumler de andre to, mens de ler litt tvungent.

Oscar gliser, som han alltid gjør, og går ut av bilen.
– Jeg spanderer empanadas på alle, og litt vin. Kom igjen.

Horisonten er i ferd med å farges rød, morgenlyset er på vei, og det er helt greit. Vinen smaker surt, men empanadasene er storveis. Den rette mengden løk og kjøtt – egg og rosiner. Jeg tar et bilde. Fant det igjen tjuefem år etter. Jeg ble skilt. Pinochet døde. Hva skjedde med dere?
Santiago de Chile oktober 1989.

Fakta:
Chilenske empanadas er god morgenmat etter en natt med pisco sour  og rød vin fra djevelens kjeller. Locosen var alt for kostbar, langt utenfor vår rekkevidde.